Hedemarksbanen
Hedemarksbanen er et av de opprinnelige navnene på jernbanen mellom Eidsvoll og Hamar. Et annet navn var Eidsvold–Hamarbanen, med banemerket E.H.B malt på rammen til vognene denne banen eide. Denne 58,6 km lange jernbanen ble satt med i drift normalspor 8. november 1880 og offisielt åpnet 11. oktober 1880 av kong Oscar II. Banen inngikk sammen med Rørosbanen og Meråkerbanen i fellesbetegnelsen Nordbanerne, som ikke må forveksles med Nordbanen som er en eldre betegnelse på Gjøvikbanen med sidelinjer. Hedemarksbanen forbandt Hovedbanen med Rørosbanen og skapte sammenhengende jernbaneforbindelse mellom Kristiania og Trondheim.[1][2][3] Hovedbanen ble anlagt blant annet for å forbinde båttrafikken på Mjøsa/Vorma med Christiania. I 1852 ble de to dampbåtene på Mjøsa kjøpt av de britiske jernbanebyggerne Ricardo, Peto og Brassey. Hamar fikk bystatus i 1849 blant på bakgrunn av ønske om å styrke handelen mellom Hedmarken/Østerdalen og Christiania.[4] DS «Skibladner» og «Færdesmannen» ble satt i rutefart i 1856, to år etter at Hovedbanen åpnet. Det var da fire dampskip på Mjøsa.[5] Men det var problemer med is på vinteren.
Anleggeskostnadene ble på den tiden anslått til 2,4 millioner kroner. Muligheten for å la Solørbanen inngå som del av forbindelsen Kristiania-Trondheim ble vurdert på den tiden.[7] Før anlegget ble vedtatt sto det politisk strid om banen skulle føres via Hamar eller via Hørsand stasjon. Den foreslåtte linjen mot Hørsand gikk fra Linderudsjøen, over Kolomyrene (mellom Kolomoen og Vallset kirke) og forbi Romedal kirke. En mer vestlig trase fra Tangen mot Linstad ble også vurdert, og tilknytning til Rørosbanen på Hornmoen ved Ilseng ble vurdert. Samtidig som denne striden pågikk ble det på Hamar tatt initiativ til finansiering av jernbane Hamar-Lillehammer (med sikte på videreføring opp Gudbrandsdalen). Før Hedemarksbanen åpnet gikk det post en gang dalig mellom Hamar og Kristiania med båt via Eidsvoll. Etter åpning gikk posten to ganger daglig. Hedemarksbanen førte til at Hamars rolle som sentrum i innlandet ble forsterket.[8][9] Det var opprinnelig sporbrudd på Hamar mellom normalspor og smalspor.[10] Båttrafikken på Mjøsa var innstilt flere måneder mens innsjøen var islagt om vinteren.[11]
I 1890 vedtok Stortinget å forlenge Hedemarksbanen oppover langs Mjøsas østside og videre opp Gudbrandsdalen helt til Otta. Det nye baneselskapet ble derfor kalt Eidsvoll–Ottabanen og senere også Eidsvoll–Dombåsbanen. Dermed opphørte Hedemarksbanen som offisielt navn på banestrekningen mellom Eidsvoll og Hamar. I dag inngår den som en del av Dovrebanen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Thor Bjerke; Finn Holom (2004). Banedata 2004: data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Hamar/Oslo: Norsk jernbaneklubb. s. 74. ISBN 8290286287.
- ^ Østby, Arvid (1958). Kontorpersonalet i Hamar distrikt i hundre år: 1858–1958. Hamar: Foreningen.
- ^ Hartmann, Eivind (1997). Neste stasjon. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205252947.
- ^ Berg, Arne Julsrud (1996). Damp- og motorbåter på Mjøsa. Hamar: Distribusjon: Skibladnerkontoret. ISBN 8299406706.
- ^ Den Hvite svane: boken om Skibladner : 1856-120 år-1976. Oslo : Trykksentral. 1976. ISBN 82-99042-40-2.
- ^ Olstad, Jan H. (1981). Skibladner 1856–1981. [Brumunddal]: A/S Oplandske dampskibsselskap.
- ^ Broch, Just (1937). Av Norges statsbaners historie. Oslo: Cappelen.
- ^ Ringnæs, Christen N. (1995). Kulturhistorie fra Stange. [Stange]: Stange historielag. ISBN 8291366039.
- ^ Hamars historie. Hamar: Hamar Stiftstidendes Trykkeri. 1948.
- ^ Bjerke, Thor (2004). Banedata 2004: data om infrastrukturen til jernbanene i Norge. Oslo: Norsk jernbaneklubb. ISBN 8290286287.
- ^ Olstad, Jan H. (1981). Skibladner 1856–1981. [Brumunddal]: A/S Oplandske dampskibsselskap.