He'll Have to Go

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

«He'll Have to Go» er en amerikansk country- og popsang, skrevet av Joe Allison og Audrey Allison.

Sangen ble spilt inn av Jim Reeves 15. oktober 1959 og utgitt på singlen RCA Victor 10315 i november samme år. Produsent var Chet Atkins. Den ble en massiv hit i begge genre tidlig i 1960.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Reeves spilte inn det som ble én av countrymusikkens største slagere etter å ha lyttet på versjonen som ble spilt inn av sangeren Billy Bown (død januar 2009).

Sangen, som var skrevet av Joe og Audrey Allison, var inspirert av en hendelse hvor ekteparet hadde vanskeligheter med å kommunisere på telefonen. Audrey hadde en myk stemme og var ikke i stand til å snakke høyt, så hennes ektemann kunne ikke høre henne tilstrekkelig. Joe bad sin hustru om å plassere røret nærmere munnen.[1]

Da Browns versjon mislyktes i å bli en hit, spilte Reeves inn sin versjon. Den ble raskt utgitt til countryradiostasjoner som B-siden til den beregnede slageren «In a Mansion Stands My Love». «Mansion» klarte imidlertid ikke å fenge og discjockeyene begynte istedet å spille B-siden.[2] Det tok ikke lang tid før sangen ble en stor country- og popslager. Flere rhythm & blues-radiostasjoner spilte den også.

Sangen inneholdt et ganske enkelt musikalsk spor: Piano ved Floyd Kramer, Bob Moorebassgitar og Reeves som sologitarist.

Det første verset satte tonen: Put your sweet lips a little closer to the phone / Let’s pretend we’re togheter all alone / I’ll tell the man to turn the juxebox way down low / And you can tell your friend there with you he’ll have to go.

Countrymusikkhistoriker Bill Malone bemerket at «He'll Have to Go» i flere henseender representerte en konvensjonell countrysang, men dets arrangement og vokale refreng plasserte denne innspillingen i countrypopgenren.

I tillegg roste Malone Reeves vokale stil, senket til «sitt naturlige resonante nivå», som projiserte «den kjærtegnende stilen som ble berømt» og som var årsaken til hvorfor «mange mennesker refererer til ham som sangeren med fløyelstouch»[3]

Listeplasseringer[rediger | rediger kilde]

«He'll Have to Go» kom på den britiske singlelisten 26. mars 1960 og lå der i 31 uker med nummer tolv som høyeste plasseering.[4]

Den lå på VG-lista i 29 uker i 1960 og på en førsteplass i fem uker.[5]

Sangen nådde førsteplassen på Billboard Hot C&W Sides-listen 8. februar 1960, hvor den lå i fjorten sammenhengende uker. I tillegg nådde sangen en andreplass på Billboard Hot 100-listen i begynnelsen av 1960.

En versjon med Bryan Ferry kom på den britiske singlelisten 22. april 1989 og lå der i to uker med nummer 63 som høyeste plassering.[6] Platen var produsert av Bryan Ferry, Steve Nye og Robert «Waddy» Wachtell.

Coverversjoner og svarsanger[rediger | rediger kilde]

Flere artister har spilt inn coverversjoner av sangen. Mest notable er Elvis Presley samt Ry Cooder. Presley spilte inn sin versjon av «He'll Have to Go» 31. oktober 1976 under sin siste kjente studioinnspillingssession. Den antas å være den siste sangen han noensinne spilte inn i studiosammenheng.[7]

Tom Jones utgav en coverversjon i 1967.

«He'll Have to Go» er også den eneste coversangen noensinne utgitt av den britiske gruppen Prefab Sprout. Deres versjon fantes på den amerikanske pressingen av deres album Two Wheels Good.

«He'll Have to Go» ansporet svarsangen «He'll Have to Stay» med Jenny Black. Hennes sang nådde sjetteplassen på Billboards Hot Country Songs-liste i 1960. Siss Hartmann med Carsten Kloumans orkester spilte inn svarsangen i Oslo 5. september 1960. Den ble utgitt på singlen Odeon ND 7385. Skeeter Davis spilte inn en coverversjon av sangen i 1961.

«He'll Have to Stay» fikk også en svarssang: «I'm Gonna Stay». Den ble spilt inn på plate av Johnny Scoggins og utgitt på singlen Fraternity 869.

Elton John fremførte «He'll Have to Go» ved en rekke tilfeller, kanskje mest notabelt i 1979 på sin akustiske turné med perkusjonist Ray Cooper, som innbefattet åtte historiske opptredener i det tidligere Sovjet-Unionen, de første av en rockartist fra Vesten.

Elton John hadde fremført sangen som en del av sin regulære spilleliste som pubpianist ved Northwood Hills Hotel i begynnelsen av 1960-årene.

Norsk versjon[rediger | rediger kilde]

Vidar Lønn-Arnesen, Anton og Finn Evensen har skrevet norske tekster. Lønn-Arnesens norske tittel er «Si han må gå». Antons norske tittel er «Han må gå». Evensens norske tittel er «Telefon».

År Sangittel Albumtittel Artist Tekstforfatter Platetype Plateselskap og katalognummer
1976 «Si han må gå» Countryfest 1 Bjøro Håland Vidar Lønn-Arnesen LP Talent
1976 «Han må gå» Bare du og jeg Gluntan Anton LP EMI 8C 062-37329
1992 «Telefon»[8] Holiholihoo... Bjelleklang Finn Evensen CD RCA Victor 74321-10254-2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gilbert, Ron, Thiboux Gary: The Top Ten: 1956–Present, Pop Record Research, Primetime Books, Simon & Schuster, New York. 1982 ISBN 0-671-43215-X
  2. ^ Gilbert, Ron, Thiboux Gary: The Top Ten: 1956–Present, Pop Record Research, Primetime Books, Simon & Schuster, New York. 1982 ISBN 0-671-43215-X
  3. ^ Malone, Bill: Classic Country Music. A Smithsonian Collection (hefte inkludert i Classic Country Music. A Smithsonian Collection, et fire platers sett). Smithsonian Institution (1990). Side 51
  4. ^ Chart Stats - Jim Reeves - He'll Have To Go
  5. ^ norwegiancharts.com - Jim Reeves - He'll Have To Go
  6. ^ Chart Stats - Bryan Ferry - He'll Have to Go
  7. ^ Jorgensen, Ernst: Elvis Presley: A Life in Music (St. Martin's Press, 1998) Side 400
  8. ^ Nasjonaldiskografi


Forrige mottaker:
 Blue Hawaii med Billy Vaughn 
Nr. 1 på VG-lista
(Uke 29-33 1960)
Neste mottaker:
 Pleaser Don't Tease med Cliff Richard