Havnevesen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hovedkontoret til London havnevesen.

Et havnevesen er et offentlig organ med ansvar for drift av havnen, for å føre oppsyn med trafikken i havnedistriktet, samt forvalte havnens eiendommer og anlegg.

Norge[rediger | rediger kilde]

Dampskip i Bergen havn. Foto: Anders Beer Wilse
Honningsvåg havn. Foto: Arnstein Rønning
Oslo havn 0001. Foto: Bjørn Erik Pedersen

Før havnevesenets tid[rediger | rediger kilde]

Langs Norges kystlinje har havnene tradisjonelt vært en viktig livsnerve for kystbefolkningen, både når det gjelder transport og handel. Fra vikingtiden til tidlig middelalder var landets storætter de ledende innen handel. De la grunnlaget for den norske skipsfart til utlandet samtidig som de sto for driften av havnene. Styret av havnen ble etter hvert ivaretatt av byfogden og rådmennene. Byfogden hadde tilsyn med havnen og oppsyn med at bygging i havneområdet foregikk etter gjeldende regler.

Oppstarten[rediger | rediger kilde]

Etter kongelige forordning av 17. september 1735 ble det bestemt at det skulle opprettes lokale havnekommisjoner til å føre kontroll med havnene i norske byer og ladesteder. Havnekommisjonen skulle bestå av magistraten/byfogden, loskapteinen og en sjøkyndig borger. Kommisjonens oppgave var blant annet å undersøke forholdene i byhavnen, uthavner og andre steder som lå under kjøpstadens tollbod. En havnefogd skulle ha det daglige ansvaret og rapportere til havnekommisjonen. Havnefogden skulle påse at havnen var forsvarlig vedlikeholdt og inspisere de ulike havneanleggene. Ut fra havnefogdens rapporter og losoldermannens årlige befaring vurderte og planla havnekommisjonen hvilke vedlikeholds- og byggearbeider som burde prioriteres. Havnefogden skulle så iverksette kommisjonens beslutninger. Benevnelsen havnekommisjon ble endret til havnestyre i 1894 og antall medlemmer økte med årene.

Havneavgifter[rediger | rediger kilde]

Forordningen av 1735 ga ikke havnekommisjonene adgang til å innkreve inntekter fra trafikken på havnen til å dekke dens utgifter. Etter krav fra landets Havnekommisjoner ble det i 1738 lagt til et påbud om at det ved alle ″Søndenfjeldske havner″ skulle kreves en avgift av enkelte inn- og utførte varer. Avgiftene skulle benyttes til å holde havnene i god stand blant annet ved oppmudring, avgiften ble da også kalt for "mudderpenger".

Forordningene av 1735 og 1827 ga havnene dårlige økonomiske kår. Borgerne innen handel og skipsfart innså at de var avhengig av en velfungerende havn. Det resulterte i et kommunalt press mot Regjeringen om endringer. Som igjen resulterte i loven av 20. august 1842, gjeldende fra 1. januar 1844. Loven bestemte at dersom utgiftene ikke kunne dekkes av havnekassen eller andre inntekter skulle nødvendige midler skaffes ved et tillegg på inntil 3 % på tollavgiften. Vedtak skulle fattes av kommunestyret etter havnekommisjonens forslag. Ved denne loven fikk kommunene større bestemmelsesrett og den er blitt karakterisert som et avgjørende vendepunkt i havnevesenets historie.

Etter hvert kom det til nye lover og nye havneavgifter, som bøyeavgift,tonnasjeavgift, kaiavgift, molopenger, bygningsavgift, havnelosavgift, vareavgift osv. I tillegg til å dekke arbeidet i havnen skulle avgiftene også dekke havnefogdens lønn.

Kommunen overtar mer ansvar fra staten[rediger | rediger kilde]

Med lov om havner og farvann av 8. juni 1984 overtar kommunene mye av statens ansvar. Noen av de viktige endringene var at havnefogd-distriktene opphørte, havnefogdene skulle ikke lenger ansettes av statlig departement, stillingene som statens havnedirektør, fyrdirektør og losdirektør ble avviklet, kommunenes havnedistrikt rundt havnene ble utvidet til å følge kommunens grenser i sjø og kostnadsorienterte havneavgifter ble innført gjennom egne forskrifter hjemlet i havneloven.

Havnevesenets oppgaver[rediger | rediger kilde]

Havnevesenet hadde i starten som hovedoppgave å påse at havnen var forsvarlig vedlikeholdt og sørge for at trafikken på havnen kunne foregå uhindret. Havnevesenet pliktet videre å anvise ballastplasser og legge ut og godkjenne utlegg av ballastmerker, bøyer og ringer.

Etter hvert kom det flere oppgaver til og havnevesenet utvidet med flere ansatte. Havnevesenet skulle sørge for at lossing og lasting skjedde i ordnede former. De utførte tjenester som sleping, vann- og strømleveranse, kranutleie m.m. Det ble holdt vakt og tilsyn med vann og vær, tilsyn med fløttmennene og deres virksomhet, samt påse at gjeldende havnebestemmelser ble overholdt.

Med tiden fikk havnevesenet ansvar for planarbeid og behandlinger av ulike byggesøknader for egne og andres anlegg. Etter hvert hørte også oljevern og ulike utredninger, analyser og rapporter med til virksomheten.

Under 2. verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under okkupasjonen ble havneloven av 1933 erstattet av en midlertidig forordning av 2. oktober 1940. Den lokale havnemyndighet bestod av havneformannen, som selv fattet vedtakene. Han hadde dermed havnestyrets myndighet og plikter alene. Havnenemnden fungerte kun som et rådgivende organ. Havnevesenet var dermed underordnet en tysk militær havneledelse.

Havnevesenet i dag[rediger | rediger kilde]

Utviklingen har gått mot større havnedistrikt, økt havneaktivitet, større og flere kaier, dypere havnebasseng, flere bøyer og bedre utstyr som kraner, biler og båter. Målet er å samordne all offentlig havnevirksomhet i områdene og avvikle trafikken til og fra havnene på en god måte, hovedformålet til havnevesenet i alle år.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Historien om norske havner[død lenke] av Arne Fuglum
  • Masdalen, Kjell-Olav og Mykland, Liv: "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene." Oslo 1987
  • Fossen, Anders Bjarne: "Bergen havn gjennom 900 år I." Bergen 1985
  • Haaland, Anders: "Bergen havn gjennom 900 år II." Bergen 2005
  • Bergen havn og havnevesen av Ragnhild Botheim og Ine Merete Baadsvik, oppslagsverket oVe, Bergen Byarkiv