Haugtussa (sangsyklus)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Haugtussa, opus 67, er en sangsyklus for sopran og piano, komponert av Edvard Grieg, og ble utgitt i 1898. Teksten er forfattet av Arne Garborg, og er et utdrag fra hans diktsamling Haugtussa.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edvard Grieg leste Arne Garborgs Haugtussa i mai 1895, og ble så inspirert at han komponerte 12 sanger i løpet av en måned, og laget ytterligere 4 skisser. Han brukte likevel tre år på å fullføre prosjektet, og i løpet av denne tiden kom han fram til hvordan han skulle instrumentere verket (han var en stund inne på tanken om å bruke orkester i stedet for piano), og på å komme fram til verkets form. Grieg ville at verket skulle kunne fremstå som Haugtussa slik hun blir vist av Garborg i boken. Men gjennom et fåtall utvalgte dikt skulle Grieg med sin musikk gi et riktig og utfyllende bilde, - skape en ny helhet. I 1898 valgte han ut de åtte sangene som skulle utgjøre syklusen i opus 67 og ga dem en siste finpuss før trykking. De ble utgitt på landsmål og dansk (oversatt av John Paulsen) i København på forlaget Wilh. Hansen, og på tysk og engelsk hos Peters Verlag i Leipzig.

Framføringer[rediger | rediger kilde]

Den første som fremførte hele syklusen på konsert i Kristiania var Griegs kollega og venn Agathe Backer Grøndahl ved flygelet og sangerinnen Eva Nansen – gift med Fridtjof Nansen. Grieg var ikke til stede selv, for han hadde konsert i Stockholm på samme tid. Der ble også 4 av Haugtussa-sangene framført av den norskfødte, svenske sangerinnen Dagmar Möller og ham selv ved flygelet.

Sangen e[rediger | rediger kilde]

Sangsyklusen består av følgende enkeltsanger:

  • «Det Syng»
  • «Veslemøy»
  • «Blåbærli»
  • «Møte»
  • «Elsk»
  • «Killingdans»
  • «Vond Dag»
  • «Ved Gjetlebekken»

Innhold[rediger | rediger kilde]

Det hele åpner og avslutter med naturmystikken i «Det Syng» og «Ved Gjetlebekken» . Nest ytterst innen denne rammen finner vi de to melankolske portrettene «Veslemøy» og «Vond Dag». Klimaks blir nådd i de midterste kjærlighetssangene «Møte» og «Elsk», som begge har ei lystig, pastoral vise ved sin side, henholdsvis «Blåbærli» og «Killingdans». Hovedpersonen Veslemøy er ei gjeterjente som har evner som andre ikke har og som derfor ikke finner en plass for sin personlighet i bygdesamfunnet. Det er i naturen hun kan søke svar på sine lengsler og spørsmål. I løpet av tekstens forløp blir Veslemøy forelsket i Jon, og i «Vond Dag» beskrives hennes følelser når hun blir sveket av ham. I den siste sangen «Ved Gjetlebekken», som ofte sammenlignes med den siste sangen i Franz Schuberts Die schöne Müllerin, søker Veslemøy tilflukt i bekkens sang, musikalsk representert ved en rytmisk figur i pianoet, som fra vers til vers endres litt ved at Grieg benytter ulik harmonisering.

Innspillinger (i utvalg)[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Erling Dahl jr.: Haugtussa, opus 67 ”de beste sanger jeg har skrevet”

Frode B. Bjerkevik: Edvard Grieg – Haugtussa