Hasmonske dynasti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den hasmonske kongedømme på sitt største

Hasmonske dynasti (hebraisk : חשמונאים‎, Hashmonayim)[1] var det herskende dynasti eller slekt i kongedømmet Judea og de omliggende regioner i løpet av den klassiske antikken. Mellom rundt 140 og 116 f.Kr. styrte dynastiet delvis selvstendig overfor Selevkideriket i regionen Judea. Fra 110 f.Kr. da Selevkideriket gikk i oppløsning, ble dynastiet helt selvstendig, og ekspanderte til naboregionene Galilea, Iturea, Perea, Idumea og Samaria, og tok tittelen «basileus», konge. En del moderne forskere referer til denne perioden som det uavhengige kongedømmet Israel.[2] I 63 f.Kr. ble kongeriket erobret av den romerske republikk, brutt opp og satt opp som et romersk klientkongedømme. Riket hadde overlevd i 103 år før det underkastet seg det herodiske dynasti i 37 f.Kr. Herodes den store forsøkte å underbygge sin egen legitimitet som hersker ved å gifte seg med en hasmonsk prinsesse, Mariamne, og planla å drukne den siste mannlige hasmonske arvingen til hans palass i Jeriko.

Dynastiet ble etablert under lederskapet til Simon Makkabeus, to tiår etter at hans bror Judas the Maccabee («Hammeren») beseiret hæren til Selevkide-riket under makkabeernes opprør. I henhold til de historiske kildene, inkludert Første og Andre Makkabeerbok og den første boken av Peri tou Ioudaikou polemou («Den jødiske krig») av den jødiske historikeren Josefus (37 - ca. 100 e.Kr.),[3] etter at Antiokos IV Epifanes hadde med hell invadert Egypt ble tilbakevist ved innblanding fra den romerske republikk,[4][5] gikk Antiokos til å sikre seg streng kontroll over Israel, herjet Jerusalem og dets tempel, undertrykket jødisk religion og kulturelle skikker, og påførte hellenistisk praksis og skikker.

Jødenes påfølgende opprøret i 167 f.Kr. ble begynnelsen på 24 år med jødisk uavhengighet som ble gjort mulig ved at Selevkideriket falt sammen under angrepene fra de voksende stormaktene Partia og den romerske republikk. Det samme maktvakuumet som gjorde det mulig for den jødiske staten å bli politisk anerkjent av det romerske senatet ca 139 f.Kr., ble senere utnyttet av romerne selv. Johannes Hyrkanos II og Aristobulos II, barnebarns barn av Simon Makkabeus, ble sjakkbrikker i storkrigen mellom Julius Cæsar og hans rival Pompeius. Ved sistnevntes død i 48 f.Kr., og Cæsar i 44 f.Kr., og den påfølgende romerske borgerkrigene gjorde at Romas grep om Israel letnet midlertidig og gjorde det mulig for en kortvarig hasmonsk gjenoppblomstring som ble støttet av Partia.

Denne uavhengigheten ble raskt knust av romerne under Marcus Antonius og Octavius (den senere Augustus). Innsettelsen av Herodes den store, en idumitt, som konge i 37 f.Kr. gjorde Israel til en romersk klientstat og markerte slutten på det hasmonske dynasti. I år 6 e.Kr. lot Roma områdene Judea, Samaria og Idumea (Bibelens Edom) bli slått sammen til en romersk provins kalt Iudaea. I 44 e.Kr. opprettet Roma et styre ved en romersk fullmektig side ved side av styret til de herodske kongene, da Herodes Agrippa I i 41-44 e.Kr. og Herodes Agrippa II i 50-100 e.Kr.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Antigonos Mattathias, 40-37 f.Kr.

Familienavnet til det hasmonske dynasti har sin opprinnelse hos familiens stamfar, Ἀσαμωναῖος Asamoneus eller Asmoneus (se Flavius Josefus),[6] og som det er sagt hadde vært oldefar til Mattatias, men om denne er det ingenting som er kjent. Et alternativt syn hevder at det hebraiske Hashmona'i er knyttet til landsbyen Hesjmon som er nevnt i Josvas bok 15:27.[7][8]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av 100-tallet f.Kr. hadde Selevkideriket (i gult) ekspandert inn i Israel på bekostning av Ptolemeerdynastiets Oldtidens Egypt (blått).

Landområdene til de tidligere kongeriket Israel og kongeriket Juda (ca 930 f.Kr.–586 f.Kr.) hadde blitt okkupert etter hverandre av Assyria, Babylonia, Persia, og Aleksander den stores hellenistiske makedonske rike (ca 330 f.Kr.), selv om jødisk religiøs praksis og kultur hadde fortsatt og faktisk blomstret i bestemte tidsepoker. Hele regionen ble tungt kjempet om av de påfølgende etterfølgerstatene som oppsto etter Aleksanders rike, Selevkideriket og Ptolemeerdynastiet Egypt under de seks syriske krigene mellom 300- og 100-tallet f.Kr.:

«Etter to århundrer med fred under perserne, fant den hebraiske staten seg atter gang i midten av en maktkamp mellom to store riker: Selevkideriket med dets hovedstad i Syria i nord og Ptolemeerske Egypt med dens hovedstad i Alexandria i sør... Mellom 319 og 302 f.Kr. havnet Jerusalem på ulike hender syv ganger.»[9]

Under Antiokos III den store vristet selevkiderne kontrollen om Israel fra ptolemeerne for siste gang ved å beseire Ptolemaios V av Egypt i slaget ved Paneion i 198 f.Kr. Selevkidernes styre over de jødiske delene av regionen førte til en framvekst av hellenistisk sivilisasjon, kultur og religiøs innflytelse: «I tillegg til krigens uro, oppsto det i den jødiske nasjonen pro-selevkidiske og pro-ptolemeerske fraksjoner; og splittelsen fikk stor innflytelse på jødedommen på denne tiden. Det var i Antiokia ved Orontes at jødene ble kjent med hellenismen og de mer korrupte sidene av gresk kultur, og det var fra Antiokia at Palestina heretter ble styrt.»[10]

De historiske kilder[rediger | rediger kilde]

Machabeusze (Makkabeerne), oljemaleri av Wojciech Stattler, 1844

Opprinnelsen til det hasmonske dynasti er nedtegnet i bøkene Første og Andre Makkabeerbok som dekker perioden fra 175 til 134 f.Kr. i løpet av den tid da det hasmonske dynastiet ble delvis uavhengige fra Selevkideriket, men hadde ennå ekspandert større utenfor Judea. Bøkene er betraktet som en del av Bibelens kanon av den katolske og de østlige ortodokse kirker og som apokryfer av de protestantiske kirker, men er ikke en del av den hebraiske Bibelen. Bøkene er skrevet fra den synsvinkel at det jødiske folkets frelse i en krisetid kommer fra Gud gjennom familien til Mattatias og i særdeleshet gjennom hans sønner Judas Makkabeus, Jonatan Apphus, og Simon Thassi, og hans sønnesønn Johannes Hyrkanos. Bøkene inkluderer historisk og religiøst materiale fra Septuaginta (den greske oversettelsen av den hebraiske Bibelen) som senere ble samlet av katolikkene og øst-ortodokse kristne.

Den andre fremste kilden til historien om det hasmonske dynasti er den første boken av Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig) av den jødisk-romerske historikeren Flavius Josefus (37-kort tid etter 100 e.Kr.).[3] Josefus' redegjørelse er den eneste primærkilden som dekker historien til det hasmonske dynastiet i løpet av perioden av dens ekspansjon og uavhengighet mellom 110 til 63 f.Kr. Josefus hadde romerske borgerskap og var tidligere general i Galilea og som overlevde de romersk-jødiske krigene på 100-tallet e.Kr. Han var en jøde som deltager i de historiske hendelsene, ble tatt til fange og samarbeidet med romerne, skrev sine bøker i i Roma; noe som etterlater spørsmål om hans objektivitet og troverdighet som historiker.[11]

Makkabeerbøkene benytter navnene «Judea» og «Israel» (eller beslektede uttrykk) som geografiske beskrivelser for både land og folk over det som hasmonerne styrte. Talmud inkluderer en av de hasmonske kongene under beskrivelsen «Konger av Israel». Forskere referer til staten som det hasmonske kongedømme for å skille det fra tidligere israelittiske kongedømmer. Navnet «Judaea» har også blitt benyttet for å beskrive det hasmonske kongedømmet, skjønt dette navnet reflekterer den senere betegnelsen av regionen under romerne på den tiden da Josefus skrev på slutten av 100-tallet e.Kr.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra senlatin Asmonaeus fra antikkens gresk Ἀσαμωναῖος, Asamōnaios fra hebraisk Hashmona'i.
  2. ^ Wood, Leon James; O'Brien, David (1986): A survey of Israel's history, Zondervan
  3. ^ a b Feldman, Louis H.; Mason, Steve (1999): Flavius Josephus. Brill Academic Publishers.
  4. ^ Schäfer (2003), s. 36–40.
  5. ^ Livy, Ab Urbe Condita, XLV:12
  6. ^ Ioudaike archaiologia («Jødisk forhistorie») 12:263 265; 468; 179) (engelske oversettelser)
  7. ^ Nettbibelen: Josvas bok 15:27
  8. ^ OzTorah: Judah Maccabee
  9. ^ Hooker, Richard (1999): «Yavan in the House of Shem. Greeks and Jews 332–63 BCE». World Civilizations Learning Modules. Washington State University.
  10. ^ Ginzberg, Lewis: «Antiochus III The Great», Jewish Encyclopedia.
  11. ^ Bentwich, Norman (1914): «Josephus». Philadelphia:Jewish Publication Society of America. «Han var ikke en lojal general, og han var ikke en pålitelig kronikør av kampen med Roma; men han hadde den fortjeneste å skrive et antall bøker om jøder og jødedommen.» Oversettelse fra forordet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bentwich, Norman (1914): «Josephus». Philadelphia: Jewish Publication Society of America
  • Josefus: Antiquities of the Jews (Den jødiske krig)
  • Schäfer, Peter (2003): The History of the Jews in the Greco-Roman World, Second Edition. London: Routledge. ISBN 0-415-30587-X
  • Schafler, Samuel (1973): The Hasmoneans in Jewish Historiography, Diss, DHL, Jewish Theological Seminary of America, New York

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]