Harvey Kurtzman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harvey Kurtzman
Født3. okt. 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Brooklyn[5]
Død21. feb. 1993[1][6][2][4]Rediger på Wikidata (68 år)
New York[7]
BeskjeftigelseSkribent, tegneserietegner, tegneserieforfatter, tegneserieskaper Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedHigh School of Music & Art[5]
NasjonalitetUSA
UtmerkelserBill Finger Award (2006)[8]
Inkpot Award (1977)[9]
Will Eisner Hall of Fame (1989)[10]
Harvey Kurtzman på Commons

Harvey Kurtzman (født 3. oktober 1924 i Brooklyn i New York, død 21. februar 1993) var en amerikansk tegneserietegner og magasinredaktør. Kurtzman signerte ofte navnet H. Kurtz fulgt av en silhuett av en strekfigur. I 1952 grunnla han og ble redaktør av humormagasinetet MAD. Kurtzman var også kjent for den langvarige serien Little Annie Fanny i Playboy (1962-1988) som drev satire over de holdninger som Playboy fremmet. Ettersom MAD hadde en betydelig innflytelse på amerikansk populærkultur ble Kurtzman senere beskrevet av avisen The New York Times som å ha vært «en av de viktigste figurene i etterkrigstidens USA».[11] Komiker og filmregissør Terry Gilliam har uttalt at «På mange måter var Harvey en av gudfedrene til Monty Python.»[12] Undergrunnstegneren Robert Crumb har sagt at en av Kurtzmans omslagsbilder for magasinet Humbug «endret mitt liv».[13] Richard Corliss i magasinet Time har også framhevet Kurtzmans betydning: «MAD var det første tegneseriekonseptet som fikk sin effekt utelukkende fra å parodiere andre former for populær underholdning… Å si at dette ble innflytelsesrikt metode i amerikansk komedie er underdrive saken. Bortimot all amerikansk satire i dag følger den formell som Harvey Kurtzman tenkte ut.»[14] Kurtzman ble opptatt i Will Eisners Comic Book Hall of Fame i 1989.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Som barn tegnet Kurtzman Ikey and Mikey, en vanlig seriestripe gjort med kritt på fortauet. I 1939 bidro Kurtzman i tegneseriekonkurranse i Tip Top Comics, og vant en pris bestående av 1 dollar. Han begynte på skolen High School of Music and Art i New York hvor han møtte framtidige kollegaer som Will Elder, Harry Chester, Al Jaffee og John Severin. Etter å ha tatt eksamen fra den videregående skolen Cooper Union ble han frilanser tegnserieforlag som Ace og Timely Comics. Det var ved sistnevnte selskap at han tegnet sine første vitseserier av typen «Hey Look!» som forlaget brukte på de steder hvor de trengte å fylle plass. Kurtzman tegnet også en tegneserie, «Silver Linings» som gikk i New York Herald Tribune fra 7. mars til 20. juni 1948.

EC[rediger | rediger kilde]

Kurtzman fant sin nisje hos Bill Gaines' forlag EC Comics hvor han redigerte krigstegneseriene Frontline Combat og Two-Fisted Tales. Kurtzman ble kjent for en samvittighetsfull oppmerksomhet til detaljer, vanligvis skisset han komplette layout og analyser for de fortellinger som han delte ut til sine tegnere og insisterte at de ikke avvek fra de instrukser han ga.[15][16] Til tross for eller på grunn av denne autoritære tilnærmingen er Kurtzmans serier fra tidlig på 1950-tallet fortsatt betraktet som blant det beste i sin tegneseriesjanger.[17][18]

Utviklingen av humormagasinet MAD betydde at Kurtzman begynte å forstå og verdsette sin egen verdi og talenter. Tegneserieheftet ble opprettet på grunn av at Kurtzman klagde til utgiveren Gaines at EC Comics’ to redaktører – ham selv og Al Feldstein – ble betalt betydelig forskjellige lønninger. Gaines slo fast at Feldstein produserte flere titler og gjorde raskere. De konkluderte med at om Kurtzman kunne opprette et humormagasin ville Gaines øke hans lønn betydelig.

Fire år senere, midt i tegneserieindustriens krise for de tegneserier som EC produserte, fikk Kurtzman et tilbud om å bli ansatt i redaksjonen i Pageant, et underholdnings- og livsstilsmagasin. Da Gaines gikk med på å utvide MAD fra å være et tegneseriehefte til 10 cent til å bli et magasin til 25 cent valgte Kurtzman å bli værende hos EC. Selv om Gaines’ viktigste motivasjon for endringen var å beholde Kurtzman førte endringen at MAD ikke ble et rent tegneserieblad lengre og derfor heller ikke var underlagt sensuren til Comics Code Authority som knekte ryggen på ECs øvrige tegneserieblader. Kurtzman forble redaktør av MAD for kun noen få utgaver til, men det var lenge nok til å skape grunnlaget for magasinets utforming og kurs: han introduserte blant annet bildet av Alfred E. Neuman, utgivelsens berømte maskot.[19]

En pussighet er at i løpet av 1950-tallet var Kurtzman en av forfatterne som endret og moderniserte tegneserien Flash Gordon (Lyn Gordon på norsk) som en avisstripe. Serien hadde tidligere vært et av MADs mål for parodi da Kurtzman skrev «Flash Garden», tegnet av Wally Wood i 1954.

Avgang fra MAD[rediger | rediger kilde]

I april 1956 da salget av MAD økte og alle andre titler hos EC var blitt lagt ned mente Kurtzman at han hadde krav på 51 prosent av aksjene i Gaines’ forlag. Gaines avslo og forfremmet Feldstein til redaktør og som erstatter av Kurtzman som sluttet.[20] Selv om MADs opplag økte under Feldsteins ledelse og Kurtzman aldri greide å få tilsvarende opplag med sine konkurrende magasiner er det generelt blitt anerkjent at Kurtzman var den innovative mens Feldstein var den dyktige håndverkeren som erstattet den geniale.[21] Likevel har Kurtzmans karriere, til tross for alt som han oppnådde, vært farget av en følelse av «hva den kunne ha vært» om han hadde blitt værende med MAD.[22]

Trump[rediger | rediger kilde]

Etter MAD hadde Kurtzman en variert karriere. Han var redaktør av magasinet Trump, utgitt av Hugh Hefner i 1957. Det representerte Kurtzmans «MAD-følelser» i et glinsende, stort magasinformat. Trump eksisterte i kun to utgivelser. De solgte bra, men kostet for mye å produsere og Hefner la det ned for å spare penger. Kurtzman ledet deretter et tegnerkollektiv bestående av ham selv, Will Elder, Jack Davis, Al Jaffee og Arnold Roth i å utgi humormagasinet Humbug. Til tross for deres anstrengelser og forretningsfører Harry Chester greide Humbug aldri å overkomme problemer med distribusjon og inntjening, og ble nedlagt etter 11 utgaver. .[23]

Etter nederlaget med Humbug tilbrakte Kurtzman noen få år som frilanser for flere magasiner, blant annet Playboy, Esquire, The Saturday Evening Post, TV Guide og Pageant.

Help![rediger | rediger kilde]

Kurtzmans siste redaksjonelle forsøk var som redaktør av Warren Publishings Help! fra 1962 til 1966. Help! ga den første nasjonale eksponering til tegnere og skribenter som senere kom til å dominere undergrunnstegneseriene noe år senere, Robert Crumb, Gilbert Shelton, Jay Lynch og Skip Williamson. Magasinet ga også et kortvarig forum for John Cleese og Terry Gilliam, som første gang arbeidet sammen under Kurtzmans ledelse, flere år før Monty Python. I Gilliams film Brazil fra 1985 ga Gilliam skuespilleren Ian Holms figur, sjefen av hovedfiguren Sam Lowry, navnet «Kurtzmann». Den assisterende redaktøren av Help! var Charles Alverson, og han samarbeidet senere med Gilliam på manuset for filmen Jabberwocky (1977).

Den mest beryktede artikkelen som ble publisert i Help! var «Goodman Beaver Goes Playboy!», en grov parodi på Archie Comics som førte til søksmål fra utgiveren. Til tross for en gruppe av talentfulle venner og bidragsytere som støttet magasinet, blant annet navn som Ray Bradbury, Arthur C. Clarke, Gloria Steinem og Gahan Wilson, måtte magasinet nedlegges etter 26 utgaver.

Kurtzmans karriere forble omfattende. Hans tegneserier Little Annie Fanny gikk i totalt 26 år i Playboy, startet i 1962, skjønt en del av hans tilhengere mente at serien var mer kjent for den utsøkte utførelsen i illustreringen enn for seriens humor.[12] Han var med på å skrive manuset til den animerte filmen Mad Monster Party? som hadde premiere i 1967. I 1972 produserte Kurtzman flere korte tegnefilmer for barneprogrammet Sesame Street,[16] og det samme året opptrådte han i en fjernsynsreklame hvor han tegnet Little Annie Fanny på veggen i en fengselscelle. En rekke prosjekter med gjenopptrykk opptok hans tid på 1980-tallet.

Senere år og ettermæle[rediger | rediger kilde]

I sine siste år fortsatte Kurtzman å arbeide med antologier og andre prosjekter, foruten også å undervise i serier ved School of Visual Arts. Fra 1988 ble prisen Harvey Awards, oppkalt etter ham, gitt årlig til enestående serier og serietegnere. Kurtzman vendte tilbake til MAD for et kort oppdrag sammen med sin kollega gjennom mange år, Will Elder. De sidene de gjorde ble signert «WEHK».

Til sist hadde Kurtzman kritiske omdømme overlevd hans karrieres bølgedaler og ble ofte sitert som en hovedinnflytelse til mange ledende serietegnere. The Comics Journal lagde en kritisk liste over århundrets topp hundre amerikanske tegneserier og belønnet med fem av plassene:

  • 8. MADs tegneserier av Harvey Kurtzman og andre
  • 12. EC Comics' «New Trend»-krigstegneserier av Harvey Kurtzman og andre
  • 26. The Jungle Book av Harvey Kurtzman
  • 63. "Hey Look!" av Harvey Kurtzman
  • 64. "Goodman Beaver" av Harvey Kurtzman og Will Elder

Comics Journals utgiver Gary Groth er overstrømmende i å beskrive Kurtzmans stil: «[Den] har en form for platonisk ideal av tegneserier. Harvey var en mester i komposisjon, tone og visuell rytme, både innenfor panelene og blant panelene som utgjorde siden. Han var også i stand til å overføre fragmenter av ekte menneskelighet gjennom en impresjonistisk teknikk som var flytende og smidig.»[12]

I 2009 utkom den 256 siders store boken The Art of Harvey Kurtzman: The Mad Genius of Comics. Den besto av tegninger, malerier, serier, grafiske fortellinger og andre trekk fra Kurtzmans karriere. Den ble utgitt av Abrams, skrevet av Denis Kitchen og Paul Buhle. Kitchen uttale at «Altfor ofte, særlig med samarbeid, er Kurtzmans bidrag oganske bokstavelig ikke synlig. Harvey var en mester med komposisjoner og figurenes interaksjon. Siden han ofte arbeidet med briljante tegnere som like Will Elder, Jack Davis, Wally Wood, Al Jaffee og andre er det lett for den tilfeldige leser å anta at de var ansvarlig for det visuelle og Harvey «bare skrev» eller «bare la ut» fortellingene. Ved å vise hvor komplette og omfattende hans layout var er det langt klarere at han var den sanne direktør av det ferdige verk.»[12]

Kurtzman døde av leverkreft i en alder av 68 år den 21. februar 1993.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 4. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Babelio, Babelio forfatter-ID 13440[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Le Delarge, oppført som Harvey KURTZMAN, Delarge-ID 7516_artiste_KURTZMAN_Harvey[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b BD Gest', BD Gest' author ID 693, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.independent.co.uk, besøkt 10. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nytimes.com, besøkt 10. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.comics.org, besøkt 14. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.comic-con.org, besøkt 28. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.comic-con.org, besøkt 24. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Wright, Bradford W.: Comic Book Nation: The Transformation of Youth Culture in America. Johns Hopkins University Press. 2003
  12. ^ a b c d Dooley, Michael: «Harvey Kurtzman: Mid-century’s Mad Man of Comic Book Art Direction» Arkivert 4. august 2010 hos Wayback Machine., AIGA, 22. september 2009
  13. ^ R. Crumb Biography
  14. ^ Corliss, Richard: «That Old Feeling: Hail, Harvey!», Time, 5. mai 2004
  15. ^ Sadowski, Greg (red). 2006: The Comics Journal Library, Vol. 7: Harvey Kurtzman. Seattle, WA: Fantagraphics
  16. ^ a b All About Comix - allaboutcomix.com via InstantWonder Harvey Kurtzman
  17. ^ The Comic Journal's Top 100 English-Language Comics of the Century, Everything2.com
  18. ^ Read yourself RAW - Profile: Harvey Kurtzman Arkivert 20. september 2006 hos Wayback Machine.
  19. ^ Harvey Kurtzman Toonopedia Entry
  20. ^ Jacobs, Frank (1972): The Mad World of William M. Gaines. New York, Lyle Stuart Inc.
  21. ^ Al Feldstein: Genius of Tales from the Crypt, Mad magazine, and E.C. Comics
  22. ^ The Comics Journal #200, February 1999, s. 73, Fantagraphics Publications.
  23. ^ Neil Genzlinger, "A Veteran Mad Man Remains in the Fold," The New York Times, «Arts and Leisure», 25. mars 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harvey_Kurtzman&oldid=23215612»