Hartvig Huitfeldt (1677–1748)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hartvig Huitfeldt

Hartvig Huitfeldt (12. august 1677Fredriksten2. juni 1748 i Fredrikstad) var en dansk-norsk offiser, bror av Iver Huitfeldt og Henrik Jørgen Huitfeldt, og far til Matthias Vilhelm Huitfeldt.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født på Fredriksten festning i Halden, hvor faren, oberst Tønne Huitfeldt, døde en måned senere. Sammen med 2 av sine brødre utdannet Huitfeldt seg (omkring 1692-98) i den franske hær ved det av Christian Gyldenløve og Frands Juul kommanderte regiment Royal Danois; men allerede før han vendte hjem fra fransk tjeneste var han blitt fenrik ved Bergenhus Regiment.

I 1700 ble han løytnant ved regimentets marineavdeling, i 1702 kaptein og i 1707 major. Under felttoget i Skåne 1709-10 utmerket han seg som generaladjutant ved overkommandoen, og var general Frantz Joachim von Dewitzs ledsager, da denne etter at danske styrker trakk seg ut av Helsingborg som siste mann forlot Skånsk jord. Straks etter hjemkomsten måtte Huitfeldt på kongens befaling avlegge rapport om årsakene til felttogets ulykkelige utfall.

To måneder senere ble han utnevnt til oberstløytnant ved 2. Trondhjemske regiment, og allerede i 1712 til oberst og sjef for Bergenhus Regiment. Med en bataljon av dette ble han samme år kommandert til Danmark; men da bataljonen kun ble brukt til forsvar av danske festninger, samt på flåten, kom den ikke til at spille noen større rolle i krigen, før den våren 1716 ble sendt hjem til Norge, hvor den bidro til å drive Karl XII ut av landet. Da Bergenhus Regiment i 1717 ble delt i to, beholdt Huitfeldt det 1. eller nordre Regiment, og kommanderte i årets siste måneder grensebevoktningen i det sydlige Norge mellom Fredrikshald og Ørjebro.

I 1718 hørte han og hans regiment til det såkalte smålenske korps under Wihelm Hedwiger Eppingen von Sponeck, og året etter til det korps, som med samme navn utgjorde hovedstyrken i den hæren som gikk inn i Båhuslen. Selv om det ikke ble lagt så stor innsats i dette felttoget på land, ble det som følge av Tordenskjolds bedrifter ikke uten resultat. Etter erobringen av Marstrand med Carlstens festning, ble Huitfeldt 3. august 1719 utnevnt til kommandant ved festningen, og samme dag forfremmet til generalmajor. 12. november 1720 ble festningen i henhold til fredstraktaten tilbakelevert til svenskene.

Allerede samme år fikk Huitfeldt kommandoen over 2. (østre) Akershusiske Regiment i stedet for 1. Bergenhusiske, som hans «Disciplin og gode Orden havde sat i en saa berømmelig Stand», at dette angis som grunnen til at Frederik IV ga ham sit brystbilde i briljanter til å bære om halsen, en utmerkelse som ellers kun ble Tordenskjold, Christian Carl Gabel og Poul Vendelbo Løvenørn til del. Til samme tid fikk han sammen med 3 andre generalmajorer inspeksjonsansvaret for den norske søndenfjeldske militæretat, hvorpå han i 1729 etterfulgte Vincents Budde som «kommanderende Chef» nordenfjelds. I 1740 ble han forflyttet til kommandant i Fredrikstad, en stilling han innehadde til sin død 2. juni 1748.

Han ble gjort til hvit ridder i 1728, generalløytnant i 1733 og general i 1746.

Godseier[rediger | rediger kilde]

I Fredrikstad var Huitfeldt i nærheten av Hafslund hovedgård, som i 1741 tilfalt ham ved hans svigerfars død (konferanseråd og amtmann Niels Werenskiold). 15. september 1719 hadde Huitfeldt nemlig i Marstrand giftet seg med Karen Werenskiold (født 3. juni 1700). Hun solgte Hafslund i 1754, og flyttet til Danmark, hvor hun kjøpte herregården Næstved Sortebrødrekloster. I 1755 ble hun dekorert med l'union parfaite, og var 1757-67 overhoffmesterinne hos dronning Juliane Marie. Hun døde på nevnte kloster 26. oktober 1778; hennes lik ble ført til Norge og hviler sammen med mannens i et kapell han hadde bygget ved Skjeberg kirke. For godsets fattige hadde de opprettet en stiftelse, bestående av vaisenhus, skole m.m.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Ilnokole.jpgDansk biografisk leksikon: Denne artikkelen stammer hovedsakelig fra Dansk biografisk leksikon 1. utgave (1887–1905).