Hans Reusch
- Artikkelen er om geologen Hans H. Reusch, se også hans far, maleren Hans Leganger Reusch (1800–54)
| Hans Reusch | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. sep. 1852[1] Bergen | ||
| Død | 27. okt. 1922[1] (70 år) | ||
| Beskjeftigelse | Geolog, illustratør, kunstmaler | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo Universitetet i Heidelberg Universitetet i Leipzig | ||
| Ektefelle | Helga Marie Ring Reusch (1893–ukjent)[2] | ||
| Far | Hans Leganger Reusch | ||
| Mor | Anna-Sophie Lootz | ||
| Søsken | Kristine Reusch | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Lyellmedaljen (1905) | ||
| Arbeidssted | Norges geologiske undersøkelse | ||
| Forskning | Geologi | ||
| Utdannelse | cand.real. og dr.philos | ||
Hans Henrik Reusch (født 5. september 1852 i Bergen, død 27. oktober 1922) var en norsk geolog.[3] Han fant de første fossiler fra silurtiden i sterkt metamorfe skifre sør for Bergen.
Han var gift med maleren Helga Marie Ring Reusch. Han omkom på Hvalstad stasjon da han falt mellom perrongen og toget.[4]
Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]
Etter å ha tatt examen artium 1869 ved Bergen katedralskole studerte han ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han ble uteksaminert i 1875 som cand.real., og ble så ansatt ved Norges geologiske undersøkelse. Han studerte der geologi under Waldemar Christopher Brøgger, og reiste med ham til Elba og Korsika i 1876. Så fikk han plass hos Ferdinand Zirkel ved Universitetet i Leipzig og tok dr.philos.-graden i 1883 på avhandlingen Silurfossiler og pressede konglomerater i Bergensskifrene, der han blant annet lanserte begrepet strandflaten. Han var amanuensis ved universitetets mineralkabinett 1882 til 1885, det året han ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Fra 1885 til 1888 var han universitetsstipendiat.
I 1888 etterfulgte Reusch Theodor Kjerulf som direktør for Norges geologiske undersøkelse. Denne stillingen hadde han frem til 1921, da han gikk av for aldersgrensen. Reusch foreleste i Kristiania 1902–1905 og 1909–14, samt under oppholdet 1897–98 som Sturgis-Hooper Professor of Geology ved Harvard University der hans inspirator William Morris Davis var professor.[5] Fra 1898 til 1903 ledet han Norsk Geografisk Selskap, som han hadde vært med på å etablere i 1889.
I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 arbeidet han (sammen med Brøgger) sterkt for etablering av en norsk informasjonstjeneste, for å synliggjøre Norge som nasjon; dette ledet etterhvert til at Utenriksdepartementet ble etablert. I 1900 ble han innvalgt som medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Reusch vant Lyellmedaljen i 1905. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Oxford University i 1907, i anledning 100-årsjubileet til Geological Society of London. I 1910 dro han til Spitsbergen med den internasjonale geologkongressen i Stockholm, og fikk da oppkalt Reuschhalvøya og Reuschfjellet etter seg. På Antarktis finner man Reuschbreen; navnet ble til i forbindelse med Southern Cross-ekspedisjonen i 1898–1900. Reuschmedaljen ble opprettet i 1926 av Norsk geologisk forening, som Reusch hadde vært med på å etablere i 1905.
Reusch reiste mye omkring på feltarbeid og ivret for naturvern. Han var blant de første som lanserte tanken om nasjonalparker. På 1870-tallet utforsket han Lepsøya. I 1877 ble han med vennen William Cecil Slingsby på førstebestigningen av Stølsnostinden.
Reusch startet tidsskriftet Naturen, og var bladets redaktør fra 1877 frem til han i 1880 trakk seg fra oppgaven fordi tiden ikke strakk til.[6] Han var en ivrig boksamler, og i 1900 var han en av stifterne av Foreningen for norsk bokkunst. Denne foreningen ledet han frem til 1903. Reusch var også en habil tegner og landskapsmaler; han illustrerte sine egne bøker og avhandlinger. Etter han var gått av med pensjon startet han i 1922 Bibliofilklubben. Senere samme år døde han etter å ha blitt klemt mellom to togvogner da han forsøkte å hoppe på toget ved Hvalstad stasjon. Da hadde han akkurat flyttet til «Villa Morene», og var på vei til et morgenmøte i Norsk geologisk forening.[7] Reusch efterlot seg et privat bibliotek på 12 000 bøker.[8]
Familie[rediger | rediger kilde]
Hans far var maleren Hans Leganger Reusch (1800–54) og hans mor var skolebestyrer Anna Sophie Lootz (1820–79).
Han giftet seg i Fredrikstad i 1893 med kunstmaler Helga Marie Ring Reusch (1865–1944), datter av brigadeintendant Ove Wilhelm Ring (1822–87). Ekteparet etablerte i 1893 Hans og Helga Reuschs legat til fremme av geografi og geologi, med en grunnkapital på 800 000 kr.
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
- Norges Geologi. I nyere utgivelser (bl.a. 1927) med tillegg av Anton Mohr og Werner Werenskiold
- Silurfossiler og pressede konglomorater i Bergensskifrene (1882). Første beskrivelse av fossiler fra silur.
- Bömmelöen og Karmöen med omgivelser geologisk beskrevne (1888)
- Det nordlige Norges geologi (1891). En første gangs beskrivelse av paleozoikum, konglomerat fra Varanger.
- Volk og natur i Finmarken (1895)
- En eiendommelighet ved Skandinaviens hovedvanndskille. Artikkel i Norsk Geologisk Tidsskrifts første nummer, der han for første gang omtaler de såkalte agnordaler. 1896.
- Hans Reusch (1905). Geografi for Middelskolen. Brøgger forlag. [Syttende utgave bearbeidet av Otto Grennes og Ole Lunde i 1932]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ (no) «Hans Reusch» i Store norske leksikon
- ^ «Dr Hans Reusch dræpt av toget i formiddag». Dagens Næringsliv. 27. oktober 2022. «Norges Handels- og Sjøfartstidende for 100 år siden»
- ^ «Courses under Dr. Reusch». The Harvard Crimson. 6.10.1897.
- ^ Naturen (tidsskrift) ble fra 1888 utgitt fra Bergens Museum.
- ^ «Dr. Hans Reusch overkjørt og dræbt ved Hvalstad». Aftenposten. 27.10.1922.
- ^ Egil og Harald Tveterås (1996). Norske bokhandels historie, norsk bokbransje etter 1900. Den norske bokhandlerforening og Den norske forleggerforening. s. 212. [467 sider]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Theodor Kjerulf |
Bestyrer ved Norges geologiske undersøkelse |
Etterfølger: Carl Bugge |