Hans Karl von Diebitsch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans Karl von Diebitsch
Hans Karl von Diebitsch
Født 13. mai 1785
Preussen Groß Leipe nær Obernigk, Nedre Schlesien
Død 10. juni 1831
Russland Klecksewo nær Pułtusk
Troskap Russland Det russiske keiserriket
Tjenestetid 18011831
Rang Feltmarskalk
Enhet Den keiserlige russiske hær
Militære slag Napoleonskrigene
Dekabristopprøret
Den russisk-tyrkiske krig (1828-1829)
Novemberoppstanden
Utmerkelser Aleksander Nevskij-ordenen
Den sorte ørns orden

Hans Karl Friedrich Anton von Diebitsch og Narden (russisk: Ivan Ivanovitsj Dibich-Zabalkanskij, Иван Иванович Дибич-Забалканский) (født 13. mai 1785 i Groß Leipe nær Obernigk, Nedre Schlesien, død 10. juni 1831 ved Pułtusk) var en tysk-født offiser som også tjenestegjorde som russisk feltmarskalk og senere ble russisk greve.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet på kadettskolen i Berlin, men etter ønske fra faren, som hadde vært adjutant for Fredrik II og gått i russisk tjeneste, gjorde han det samme i 1801. Han deltok i Napoleonskrigene i kampene fra 1805 og ble såret i slaget ved Austerlitz, deltok i slaget ved Eylau og slaget ved Friedland. Etter Friedland-slaget ble han forfremmet til kaptein.

I løpet av de neste fem årene viet han seg til militærstudier, og gikk inn i aktiv tjeneste igjen i forbindelse med Napoleons felttog i Russland 1812. Her utmerket han seg under Wittgensteins kommando, særlig ved Polatsk 18. og 19. oktober, og etter disse kampene ble han forfremmet til generalmajor. Under avslutning av disse kampene, kjempet han mot de prøyssiske styrkene til Ludwig Yorck von Wartenburg og framforhandlet med ham, gjennom Carl von Clausewitz konvensjonen av Tauroggen, og tjenestegjorde deretter sammen med Yorck i de tidligere delene av frihetskrigen med den sjette koalisjonen.

Etter slaget ved Lützen, tjenstgjorde han i Schlesien og deltok i forhandlingene om de hemmelige traktatene av Reichenbach som samlet kreftene mot Napoleon. Etter å ha utmerket seg ved slaget ved Dresden og folkeslaget ved Leipzig, ble han utnevnt til generalløytnant. I et kritisk øyeblikk under krigen i 1814 fikk han de allierte til å marsjere mot Paris og etter innmarsjen ble han tildelt Aleksander Nevskij-ordenen av tsar Aleksander I av Russland.

I 1815 deltok han på Wienerkongressen og tjenestegjorde deretter som sjefsadjutant for tsaren, og hans etterfølger Nikolaj I av Russland. Han hadde i denne posisjonen stor innflytelse på russisk politikk. Tsar Nikolaj utnevnte han først til baron, deretter til greve. I 1820 ble han sjef for generalstaben, og i 1825 var han sentral i å slå ned dekabristopprøret.

Hans er imidlertid i ettertid mest kjent for sine fortjenester under den russisk-tyrkiske krig (1828-1829), en krig som etter noen tilbakeslag, ble avgjort ved Diebitschs framrykking mot Adrianopel; og dette ga ham graden av feltmarskalk og han tildelt ærestittelen Zabalkanski til minne om hans felttog gjennom Balkan.

I 1830 ble han utnevnt til kommandør over den store hæren som skulle slå ned novemberoppstanden i Polen. He vant det fryktelige slaget ved Olszynka Grochowska 25. februar, og vant igjen slaget ved Ostrołęka 26. mai, men døde rett etter av kolera i Klecksewo nær Pułtusk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Belmont (Schumberg), Graf Diebitsch (Dresden, 1830);
  • Strmer, Der Tod des Grafen Diebitsch (Berlin, 1832);
  • Bantych Kamenski, Biographies of Russian Field-Marshals (St Petersburg, 1841);
  • Chesney, Russo-Turkish Campaigns of 1828-29, (New York, 1856).