Hans Helle

Hans Helle
Født		31. okt. 1912 Radøy
Død		24. juli 1990 (77 år)
Beskjeftigelse		Motstandskjemper, bonde
Nasjonalitet		Norge
Hans Helle på Commons

Hans Helle

Hans Helle (født 31. oktober 1912 i Uthella i Radøy kommune, død 24. juli 1990 i Bergen) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig.

Bakgrunn

Hans Helle hadde en sentral rolle for motstands- og flyktningearbeid i Bergen under okkupasjonen av Norge 1940-45.

Hans Helle var den sjette av åtte søsken på familiegården Uthella, 5 km nord for Manger i Radøy kommune. Fire av søsknene døde i tenårene og en femte kom i pleie. Han hadde også en fosterbror. Jordbruk og fiske var levebrødet for familien, og tuberkulose krevde liv blant søsken. Samhold og hjelpsomhet ble viktig for familien for å komme seg gjennom vanskelige tider. I tidlig ungdom jobbet han på skip i internasjonal trafikk. Senere drev han med boksing på fritiden. I 1936 giftet han seg med bergensjenten Kitty, datter av Petra og Jens Nilsen. Svigerforeldrene sin adresse ble senere en viktig base for motstandsarbeidet. Kitty og Hans bodde med sine tre sønner i Blekenberg 23, beliggende i en smal gate med murhus i rekke, oppunder Løvstakkenfjellet i Bergen.

Motstandskamp

Hans Helle deltok i kampene i Sognefjorden, mot den tyske invasjonen, den korte tiden det varte. Deretter gikk han over til aktiv flyktninghjelp og våpensmugling i samarbeid med Shetlandsgjengen og Norsk Folkehjelp Sanitet. Han skjulte ettersøkte kollegaer fra Norsk Blikkvalseverk på Laksevåg, ute på familiegården til foreldrene. Han ble kontaktmann med Shetlandsgjengen i Øygarden, nord for Bergen.

I okkupasjonsårene 1940-45 ble det etterhvert innført dødsstraff for å flykte eller å hjelpe andre med å flykte ut av landet.

Med fare for eget liv, egenfinansierte midler og falskt pass, organiserte Hans Helle en vellykket fluktrute ut fra Bergen til hemmelige møteplasser med Shetlandsgjengen helt nord i Øygarden. Han smuglet samme vei tilbake våpenlast og hemmelige agenter han mottok fra Shetlandsgjengen, inn til Bergen. Våpenkassene ble skjult i bunnen av store matkasser, som ble avlevert Milorg.

Ruten ble aldri avslørt inntil krigen tok slutt, og 125 ettersøkte flyktninger ble reddet fra Gestapo, via den farlige kontrollstasjonen på Flatøy, skjult underveis i mannskapslugar på rutebåten "Varden" fra Bergen.

Blant viktige samarbeidspartnere var maskinassistent Alfred Skjold på rutebåten "Varden", Olav Rasmussen, formann i Norsk Folkehjelp Sanitet i Bergen, foreldrene til Hans, som skjulte de første flyktningene på familiegården på Uthella, 5 km nord for Manger.

Senere ble enken Dorthea Skagenes, overtalt til å huse mesteparten av flyktningene fordi hennes hus lå strategisk viktig til på et øde område litt nord for Manger. På hemmelig signal fra Shetlandsgjengen, ble flyktningene transportert av Helle over Hjeltefjorden i en liten fiskebåt, der noen av flyktningene ble forkledd som fiskere, for at de tyske vaktbåtene ikke skulle avsløre dem.

Hans Helle unnslapp 2 mislykkede arrestasjonsforsøk fra Gestapo, etter dramtiske episoder i Bergen. I tillegg unnslapp han den tyske vaktbåten såvidt i Hjeltefjorden, ved å senke skøyten sin bak en holme, fullastet med våpen fra Shetland, og gjemme seg over en time i sjøen vinterstid, som medførte helseplager resten av livet. Det strenge hemmeligholdet av fluktruten, som trolig sparte et helt bygdesamfunn for katastrofale konsekvenser om den hadde blitt avslørt av Gestapo, holdt på å ties ihjel etter krigen.

Etter krigen ble det en ny kamp med søknader til Stortinget for å tilbakebetale opparbeidet gjeld, skuffelser mot Milorg's arroganse og utfordring med å holde lovnaden om nytt tak til huset på Skageneset, som takk til Dorthea Skagenes sin innsats. Men til tross for svikt fra myndighetene, ble privat initiativ ordnet med innsats fra en takknemlig flyktning og pengestøtte fra en skipsreder, så ble lovnaden til Dorthea oppfylt.

Andre verdenskrig

Den hemmelige fluktruten

Hans Helle ble ettersøkt av Gestapo, og måtte derfor gå i dekning under falsk pass med navnet Elling Manger. Passet ble ofte benyttet ved kontrollstasjoner, og aldri avslørt

Like etter angrepet på Norge i 1940 dro Helle nordover til Sognefjorden for å delta i krigføring mot tyskerne. Det ble strid mot tyske bombefly, der Helle ble vitne til at liv gikk tapt i kamp, og mennesker som mistet kroppsdeler, som følge av bombene tyskerne slapp. Etterhvert som soldatene nærmet seg Voss, innså man at det tyske krigsmaskineriet ble for sterkt, og befalet gav ordre om demobilisering. (Helles bok, side 19-20.)

I det sivile liv jobbet Hans Helle ved Norsk Blikkvalseverk på Laksevåg i Bergen, men gikk etterhvert over til aktiv våpen-og flyktningtransport i samarbeid med Shetlandsgjengen.

Gestapo foretok med jevne mellomrom massearrestasjoner på arbeidsplassen hans av ettersøkte personer som ble mistenkt for å motarbeide den tyske krigsmakt. Den 13. desember 1943 delte han på oppgaven med kollega Alf Nytun om å varsle sine kolleger om massearrestasjonen som var i vente. Nazistene brukte angivere som infiltrerte arbeidsplasser. Helle disponerte egen radio i hjemmet sitt på Blekenberg i Bergen. Her lyttet han på meldinger fra England, og ved hjelp av blåpapir trykte han sin egen avis, som han kopierte opp og distribuerte til betrodde medarbeidere og til aktive motstandsfolk.

Radioen som Helle benyttet tilhørte Nils Petersen, sjef for en gruppe som kalte seg B.40 på Laksevåg. Petersen samarbeidet med Helle, og mottok to håndskrevne aviser hver dag i to år fra ham. Helle samarbeidet tett med Norsk Folkehjelp Sanitet ved Olav Rasmussen, som blant annet fremskaffet Helle's falske pass. Helle organiserte en fluktrute for ettersøkte personer ut av Bergen til Shetlandsgjengen. Ingen nøkkelperson, utenom Helle, visste mer enn sin rolle, i tilfelle ruten ble avslørt, var strategien slik at kun ett ledd i organiseringen skulle erstattes. Skulle hele fluktruten med hemmelige kontakter avsløres, var det Helle Gestapo måtte ha tak i.

Fluktruten gikk fra Strandkaien i Bergen, via rutebåten D/S «Varden», takket være maskinassistent Alfred Skjold, som stilte sin lugar til disposisjon, der flyktningene ble skjult ombord. Rutebåten gikk nordover til Manger på Radøy, via den farlige kontrollstasjonen på Flatøy, der tyske soldater kontrollerte passasjerlistene med antall passasjerer, og med ettersøkte personer. Fra Manger ble flyktningene rodd til familiegården på Uthella. Både Hans Helle sin mor, Bertha og far Hans (samme navn), huset de første flyktningene Helle kom med. Flyktningene fikk bo i skjul på Helle gård på Uthella, nord for Manger i mange uker, inntil klarsignal fra enten mannskapet til Larsen (ShetlandsLarsen), Salen eller Eidsheim nærmet seg kysten, for å frakte flyktningene i sikkerhet ut av Norge, til Shetland, en britisk øygruppe på samme breddegrad rett vestover. De ettersøkte var kolleger fra Norsk Blikkvalseverk. Faren til Hans ble urolig for konsekvensene for hele bygdesamfunnet dersom flyktningene ble avslørt. Gården lå for eksponert til langs hovedveien og risikoen for å bli oppdaget var for stor. Det ble derfor søkt etter alternative gjemmesteder, og slik kom Dorthea Skageneset sin viktige rolle med, da hennes hus lå øde og strategisk til ved kysten, men først måtte hun overtales.

Våren 1943, da Helle skulle frakte tre ettersøkte kolleger med rutebåten, oppdaget han ved en tilfeldighet Nils Petersen på blomstertorget. Han sa han var ettersøkt av Gestapo, og hadde ventet i to timer på en som skulle få ham ut av landet. Helle oppfordret ham å være med på fluktruten sin, da rutebåten snart skulle ta av, men Petersen avslo. Gestapo endevendte Petersens leilighet, knuste bryllupsbildet deres for å ta bildet av ham med seg. Etter dette flyktet Petersen til Bontveit i Fana, og senere opp på Gullfjellet der han var bevæpnet. Han ble til slutt skutt av tyskerne. En minneplate av Petersen's fall er reist idag ved Bontveit. Etter krigen leverte Helle radioen tilbake til enken etter Nils Petersen. Han beklager i sin bok at han ikke greide å overtale ham, da det ville sannsynlig ha reddet livet hans.

Viktige og riktige samarbeidspartnere

Senere inngikk Helle samarbeid med Dorthea Skagenes. Årsaken var at det var for risikabelt å huse flyktningene hos foreldrene sin gård på Uthella, da den ligger eksponert langs hovedveien. Faren til Hans fryktet det kunne bli en ny skjebne lik den som rammet Telavåg. Tyske soldater patruljerte ofte langs hovedveien mellom Vågenes festning og sørover til Manger.

Sammen med sin viktige støttespiller, Mikal Harkestad, pekte Helle og Harkestad ut huset til Dorthea Skagenes, fordi det lå øde og strategisk til ved kysten. Hun var enke med forsørgeransvar for tre barn. Harkestad klarte å overtale henne til å ta imot flyktningene. Helle bragte flyktningene til hennes hjem ved Manger i ly av natten. Med hjelp fra sine barn og Ingeborg i Helleneset, ytet de sammen en betydelig innsats for flyktningene som lå i skjul inntil Shetlandsgjengen nærmet seg kysten. Etter hemmelig signal, ble dem transportert ut over Hjeltefjorden, nord for Toska, mot Øygarden, til hemmelig avtalt sted med Shetlandsgjengen.

Det var avgjørende for en vellykket organisering av fluktruten at man hadde riktige samarbeidspartnere man kunne stole på, som fulgte interne retningslinjer. Tyske soldater patruljerte hovedveiene på bygden, derfor var det viktig at flyktningene ble rodd til og fra Skageneset, eller benyttet utmarken. Det var avgjørende at retningslinjene i samarbeidet ble fulgt.

Hans Helle fikk avverget en katastrofe da han oppdaget en mindre rutinert medarbeider valgte å føre flyktninger og 2 agenter fra London, Louis Pettersen og Christian Tønseth, langs hovedveien (!), for å ta av i veikrysset mot Hella kai. Hans Helle oppdaget dette i rette øyeblikket fra utsikten på familiegården, at 12 tyske soldater i marsjfart komme nordfra Vågenes mens flyktningene kom sørfra, like før krysset mot Hella kai. Helle sprang de tyske soldatene i møte med ullsekk, viste sitt falske pass, og oppholdt dem med tomsnakk om å bytte ull med tobakk, bare for å vinne tid, slik at flyktningene fikk ta av ved krysset mot Hella kai. Helle fikk satt den tyske lagførerens tålmodighet på prøve, tilstrekkelig nok til at flyktningene, 700 meter unna, intetanende om episoden gikk klar møte med patruljen. (Helles bok, side 59-60). (En papirsekk med ull, Måne over Øygarden, Haga, 1988.)

I dekning i iskald sjø

Shetlandsgjengen tok imot flyktninger og fraktet dem i sikkerhet til Shetland. Helle tok i mot våpenlast, viktige dokumenter og pengebeløp, som ble fraktet samme vei tilbake til Bergen, via mannskapslugaren til Alfred Skjold, på rutebåten Varden.

Den 6. desember 1944 tok han imot 10–15 tonn krigsmateriell, samt agentene Louis Pettersen og Christian Tønseth. Senere tok han også imot to millioner kroner som ble formidlet via kontaktpersoner til militærorganisasjonen Milorg. Ferden over Hjeltefjorden var ikke risikofri, da den ble overvåket av tyske vaktbåter og fra festningene Vågenes på Radøy og Skjellanger, like nord for Askøy. En gang unnslapp Helle såvidt å bli oppbragt av et tysk patruljefartøy. Vaktbåten skjøt flere varselskudd. Hans klarte såvidt å manøvrere båten bak en holme, helt nord på øya Toska, senket båten på grunt "stråk" sammen med våpenlasten, for deretter å holde seg i skjul blant tang og tare i omtrent en time i sjøen. Vaktbåten kom ikke gjennom det trange sundet, og brukte ekstra tid rundt holmen, tidsnok for Hans til å gjemme seg, og den viktige lasten. Vaktbåten søkte rundt en time uten å finne ham. (Helles bok, side 82.) Denne historien forteller Hans på programmet Frokost TV, som gjengis senere i artikkelen her.

Lasten ble senere fraktet til motstandsarbeid via hemmelige kontakter i Bergensdistriktet. Våpen ble skjult i bunnen av kasser merket Hansa, som kunne forveksles med mat og drikkevarer. Risikoen for å bli oppdaget var stor under lossing fra rutebåten ved Strandkaien i Bergen. I nervepirrende øyeblikk ble han en gang tilbudt og fikk hjelp med lossing av våpenkassene fra ledige tyske soldater som sto på Strandkaien (!), som lite visste at våpen skjulte seg i bunnen av kassene. I boken sin forklarer han, overraskende nok, at i dette spente øyeblikket, med at det ville vekke minst mulig mistanke å ikke takke ja til hjelp fra dem.

2 arrestasjonsforsøk fra Gestapo

Hans Helle var 176 cm høy, slank og kraftig. Han hadde trent med boksing før krigen startet, og var i god fysisk form, noe som kom til nytte. To ganger ble han forsøkt arrestert av Gestapo. Den mest dramatiske episoden fant sted den 28. august 1944, i familiens hjem i Blekenberg, oppunder Løvstakkenfjellet i Bergen. Denne kvelden satt Hans med sin kone Kitty og spiste kveldsmaten sin. Ungene hadde lagt seg. Det ringte på døren, Helle åpnet opp, utenfor sto de bevæpnede Gestapo-offiserene Arndt, Groth, Willi August Kesting og Max Rock, en beryktet tolk. I bakgrunnen sto den arresterte og hardt pressede, Oscar Bjørndal, som var tatt med Helle sin adresse på seg. Med pistol i ryggen ble Helle kommandert ned i kjelleren for å finne radioen. Han fikk ordre om deretter å måtte bli med til avhør i Veiten, hovedkvarteret til Gestapo i Bergen, brukt blant annet som sted for tortur av fanger og mistenkte. I fortvilelse viste Kitty deres barn Arne (7), Per (4) og Hans Bjarne (2), som sov, og ba innstendig Gestapo om å vise nåde for hennes ektemann. Kesting fortalte da Hans at han var en "dummkoph" som utsatte sin familie for sin dumdristige atferd. (Flukten fra Blekenberg,Måne over Øygarden, Haga, 1988.)

Mens Helle var nede i kjelleren med nazistene for å lete etter radioen, samlet Kitty sammen bilder av Kong Haakon og nasjonale symboler og brente dem i peisen, i frykt for at Gestapo skulle komme over bildene. Folk risikerte fengsel og brutal behandling bare for å bære nasjonale symboler.

Utenfor sto bilen til Gestapo parkert tett opp til den høye muren ved inngangsporten. Helle ventet på rette øyeblikket og spilte ekstra høflig og ba dem være ekstra forsiktig ned de mørke trappetrinnene mot den ventende bilen, rett før Helle handlet lynraskt med bruk av bokseferdighetene han hadde lært av Otto von Porat kom til nytte, også løp han sikk-sakk oppover gaten i Blekenberg for å unngå å bli truffet av kuler. I farten løp han sin kortvokste fetter av en prest overende, som Gestapo stoppet opp ved og forvekslet med å være Hans. Slik fikk han det nødvendige forspranget for en vellykket flukt.

Men da truet Gestapo Kitty med om ikke Hans meldte seg innen dagen etter kl 12, ville hun bli arrestert og huset beslaglagt. Kitty hentet da uante krefter og trampet hardt i gulvet mot Gestapo hvordan de våget å true henne med å dekke over egen udugelighet ettersom de var mange bevæpnede topptrente menn som ikke klarte å arrestere en person!

Imens hadde Helle nådd fram til uthuset sitt, oppunder Løvstakkenfjellet, der han hadde våpen liggende. Hans Helle overnattet mang en natt på Løvstakkenfjellet, der han vinterstid ofte ble nedsnødd. Han gikk etter episoden på Blekenberg i dekning, og med falsk pass med navnet "Elling Manger" (se vedlegg), fremskaffet av Olav Rasmussen. Passet ble først brukt da han passerte Ulven leir, mot Os, der han bodde noen uker hos en bekjent bonde, som fikk billig gårdshjelp, som han skriver i boken sin. Senere ble det falske passet hyppig brukt ved kontrollstasjonen på Flatøy, der han ved selvsyn så at hans rette navn sto øverst på listen over ettersøkte personer. I dette nervepirrende øyeblikket skjulte det seg andre ettersøkte på listen, bak døren til Alfred Skjold sin lugar, som listen hang på. Den ble rutinemessig ikke kontrollert. (Helles bok, side 88).

Det andre arrestasjonforsøket feilet da Helle oppsøkte Finn Blytt sitt kontor i Strandgaten. Han var bindeleddet mellom Milorg og motstandsfolk. Kontaktpersoner fra Milorg dukket ikke opp, 600 kg våpenlast lå skjult i rutebåten sammen med 4 radiosendere og 2 millioner i pengepakker. Kontordøren var stengt og Blytt arrestert.

Helle var holdt under oppsikt av sivile spanere fra Gestapo. Helle ble da anholdt av to tyske spanere nede i trappegangen, med pistol rettet mot seg. Med den største risiko for å avsløre den viktige lasten i rutebåten som ventet, var "hundreogett ute". (Helle's bok, side 53). Den ene spaneren gikk opp trappen for å sjekke lappen Helle hadde skrevet på døren til Blytt, mens den andre holdt Helle med pistol rettet mot brystet. I dette øyeblikket brukte Helle NS medlemstrikset, med å utgi seg for å være medlem av Nasjonal Samling, og uttrykke sin skuffelse over å bli behandlet på denne måten, og det fikk spaneren fra Gestapo til å bli ukonsentrert et øyeblikk, der Helle på sekundet benyttet boksekunnskapene sine med å gi spaneren en hard knyttet neve i solar plexus. Det ble en dramatisk løpetur gjennom byen. Blytt møtte sin skjebne samme dag han ble arrestert, ved å kaste seg ut vinduet fra Gestapo hovedkvarteret i Veiten.

Ny base for motstandsarbeidet

I Veversmuget 2a i Marken, bodde Hans Helles svigerforeldre, Jens og Petra Nilsen. Etter at han måtte gå i dekning, ble deres hjem en ny viktig base for ham, og i all hemmelighet skjulte han viktige dokumenter. Svigermoren oppdaget ved en tilfeldighet en kul under gulvunderlaget, da hun vasket. Det var 30 000 kroner, som Helles kontaktmann Konrad Toska senere kom for å hente. Pengene ble brukt til fartøykjøp for motstandsarbeidet. Svigermoren ble bekymret for Hans Helle, og mente han burde flykte ut av landet. Hun ga grei beskjed til sin svigersønn om å slutte med å bruke deres leilighet til dette arbeidet. Ble dette avslørt kunne Gestapo hevne seg på hele familien, mente hun. Svigermor til Hans anbefalte en person ute i Øygarden, som kunne være behjelpelig med å hjelpe ham å flykte fra Norge. Det hun ikke ante, var at det var hennes egen svigersønn som var hovedmannen bak denne organiseringen, og at vedkommende person hun nevnte ikke hadde en vesentlig rolle i dette arbeidet. Han var derimot løsmunnet, og kunne risikere at folkesnakket veltet hele organiseringen. Med jevne mellomrom tok derfor Hans Helle «kontrollturer» ut på bygden for å sjekke om hans fluktrute var blitt folkesnakk av.

Angiver blir tatt

Senere derimot ble den hemmelige fluktruten hans nesten avslørt, da en angiver ble infiltrert som en «flyktning», og var blant flyktningene i Skageneset, ved Manger på Radøy. I påvente av hemmelig kodet klarsignal for neste korrespondanse med Shetlandsgjengen, kunne det gå dager og uker med flyktningene i hus og omegn. I ly av mørket kunne dem gå ut og lufte seg i det øde området Skageneset ligger.

Angivere ble infiltrert på arbeidsplasser og utgav seg for å være flyktninger, for deretter å avsløre nettverk og organisering til Gestapo. Grunnet at hver enkelt deltager i flyktningearbeidet ikke visste mer enn sin oppgave, måtte en angiver få greie på hele organiseringen fra A til Å gjennom å utgi seg som en flyktning. Helle ante mistanke om noe som ikke stemte etter kryssforhøring, og fikk bekreftelsen på mannens rette navn via sine kontakter. Helle lå klar i utmarken med Krag Jørgensen rifle, og ventet til han passerte, og avslørte da angiveren ved å si hans rette navn. Angiveren fikk valget om å bli med ut av landet, under arrest forvaring med Shetlandsgjengen, eller ta konsekvensen. Han valgte å samarbeide, og ble fraktet sammen med flyktningene til Shetland. Etter krigen ble angiveren dømt til 3 1/2 års fengsel. Tragedien på Telavåg var en påminnelse om hvor viktig det var at ingen måtte vite mer enn det som var strengt nødvendig for sin oppgave. Folkesnakk var livsfarlig for alle.

Etter krigen

Etter krigen arbeidet Hans Helle dag og natt i 3 1/2 år for å dekke inn mesteparten av opparbeidet gjeld for flyktningeruten. Han søkte myndighetene seks ganger om økonomisk bistand til å tilbakebetale gjeld som han hadde opparbeidet seg for å opprettholde motstandsarbeidet. Stortinget belønnet ham etter mange søknadsrunder i 1960-årene til slutt med 5 000 norske kroner. Han fikk sikret seg signerte attester for sin og sine medarbeideres innsats mot andre som ville stjele heder og ære. Hans viktigste belønning var vissheten om at 125 mennesker ble reddet fra Gestapos brutale torturmetoder.

Billighetserstatning

I brev av 8. november 1960 søkte Helle Stortinget om erstatning for utgifter i forbindelse med flyktningetransportene under krigen. Han skrev han hadde hatt utgifter til innkjøp av båter, utrustning, mat og bestikkelser i alt kr 53 300,- hvorav kr 45 000 var blitt dekket av midler han mottok under okkupasjonen og ba om at resten kr 8 300,- ble dekket. Videre ba han om kr 800,- per måned i 28 måneder, ialt kr 22 400, og ba i tillegg om kr 5 000,- for å kunne gjøre opp med en del folk han mente hadde et berettiget krav for hjelp de hadde ytt. Han ba også om 4% rente av det samlede beløp på kr 35 700,- for perioden 8. mai 1945 til han fikk betalt.

Departementet hadde bedt ham om dokumentasjon for pengene som var lånt, men Helle hadde ikke kunnet skaffe attestasjoner fra fordringshaverne eller kvitteringer på at han hadde betalt dem. Helle viste til at han hadde lånt kr 5 750,- av sin far som var betalt tilbake med kr 2 000 tre ganger inklusive kr 250,- i renter og den notisbok faren skulle ha ført lånet opp i var ikke funnet og faren var død. Helles svigerforeldre hadde bekreftet at de på mange måter hadde måttet hjelpe, men heller ikke disse ga noen legitimasjon for utlånte beløp. Departementet fant at det ikke var ført bevis for personlige utgifter ut over de midler han hadde mottatt under krigen. Departementet fant det sannsynlig at søkeren kunne ha pådratt seg personlig gjeld på grunn av sin utstrakte illegale virksomhet og at han ikke hadde kvittering hver gang han hadde utbetalt penger var en naturlig følge av forholdene på den tiden. Departementet anbefalte ikke noen månedlig utbetaling og påpekte at renter heller ikke kunne anbefales da det var Helle som først hadde søkt i 1960. Søknaden om et beløp til folk som hadde ytt ham hjelp ble ikke innvilget da disse måtte selv søke og begrunne sine søknader.

Departementet anbefalte derfor i brev av 17. juli 1961 at det ble gitt en billighetserstatning på kr 5 000 til dekning av personlige utgifter Helle måtte antas å ha hatt. Helle klaget og søkte flere ganger og saken var i 1968 lagt frem for Stortinget 5 ganger og senest av Stortingets vedtak av 13. februar 1968 ble søknad om fornyet vurdering avslått. I brev av 27. januar 1969 ba Helle om en sjette vurdering som ble behandlet i Stortinget 13. juni 1969 og avslått.

Kampen etter krigen

Hans Helle trosset leddgikten han pådro seg fra krigen, og drev farsgarden til siste slutt. Hans benyttet av praktiske årsaker mellomnavnet Arnesen etter sin far da han overtok gården. Bildet er fra sommeren 1984

Etter krigens slutt besøkte Helle noen tyske offiserer i fengselet, med spørsmål om de kjente til den hemmelige fluktruten hans, og svaret var nei. Helle noterte seg at han hadde organisert den eneste operative fluktrute ut av landet fra Bergen, siste del av krigen. Med dødsstraff i mente for dem som forsøkte å flykte eller hjelpe andre med å flykte, hadde denne suksessen en trist bakside. Helle så seg nødt til å jobbe dag og nattevakt i vaktvesen, i over 3 år, for å tilbakebetale gjeld han hadde opparbeidet seg, gjeld for å hjelpe andre mennesker i nød.

Han samlet derfor inn dokumentasjon for sin innsats fra en rekke mennesker, som i takknemlighet signerte på disse. Blant dem mer kjente motstandsfolkene som benyttet fluktruten, var August Rathke. Han var kommunist og ettersøkt på livet under krigen, men unnslapp såvidt Gestapo via Helles hemmelige fluktrute. Senere ble Rathke byrettsjustitiarius og en kjent politiker i Bergen, og som fylkesordfører for Arbeiderpartiet.

Øvrig gjeld kom fra mange av Hans Helles kontaktpersoner, som forlangte direkte betaling av ham for å være med på hjelpearbeidet, med unntak av få personer. Mikal Harkestad, en nær og betrodd støttespiller i det hemmelige arbeidet, tok ingen betaling for å være med på hjelpearbeidet.

Selv tretti år etter krigens slutt, var Helles hemmelige rute forholdsvis ukjent, inntil hans papirer kom mer frem i lyset. Helle beskriver i sin bok mennesker som stjal ære og heder for hans egen og sine medhjelperes innsats. I sin bok legger ikke Helle skjul på sin skuffelse over Milorgs avslag, da han selv hadde ansvaret for transport av agenter (Lui Pettersen m fl), våpenlaster (skjult i Hansa kasser ved lossing på Strandkaien) og betydelige pengesummer (2 millioner) inn til organisasjonen like før krigens slutt.

Viktige kontaktpersoner fra Milorg dukket ofte ikke opp ved hemmelige møtesteder, slik at Helle måtte skjule farlig last for egen regning og risiko i påvente av ny informasjon. Men når det gjensto dager før kapitulasjonen 8. mai, ble samme kontaktpersoner ikke bare lettere å finne, men også at enkelte av dem løy om sin egen rolle, og ble særdeles lett å finne fremst i posesjonen ved frigjøringen, skriver Helle i sin bok.

I 1969-70, 25 år etter krigen forsøkte Milorg å skrive rapport om den farlige Englandsruten ut av Bergen, uten å omtale viktige nøkkelpersoner som Alfred Skjold (rutebåten), Dorthea Skagenes (skjulested) og Hans Helle (kontaktmann Shetlandsbussene). Først da Mil org kom over dokumentene til Helle i 1974, ble det gjort forsøk å vri på historien (side 83, Helles bok). "Problemet" var bare at Helle satt på signert dokumentasjon, som er å lese i Helles egen bok, av sin og sine medhjelperes innsats i flyktningearbeidet, i forbindelse med sine søknader om billighetserstatning til Stortinget. Historien kunne derfor ikke vries på!

Helle så seg nødt til å jobbe dag og natt i mange år for å tilbakebetale gjeld. Han søkte Stortinget hele seks ganger om økonomisk kompensasjon for å få dekket inn mesteparten av denne gjelden. Stortinget belønnet ham til slutt med kr 5.000,-, til tross sin gode dokumentasjon og vitnesbyrd fra mange av de 125 menneskene som ble reddet fra Gestapos klør.

Noen år etter krigen fikk Helle kronisk leddgikt i bena, som av lege ble vurdert i sammenheng med episoden med den tyske vaktbåten i Hjeltefjorden. Men giktproblemene var så alvorlige og invalidiserende, at myndighetene til slutt innvilget ham krigspensjon.

Helle drev farsgården på Uthella med kyr, sauer og griser, til tross for sine store leddgiktproblemer. Han døde etter sykdom i 1990, nær 78 år gammel.

Avis, ukeblad og TV-intervju

Før han ble alvorlig syk, tok forfatteren Arnfinn Haga tak i den godt dokumenterte krigshistorien, og skrev boka Måne over Øygarden 1988. Etter dette ble det full medieoppmerksomhet i aviser, ukeblad og invitasjon til NRK i Oslo, med hederlig presentasjon i Frokost-TV ved Nils Gunnar Lie. I intervjuet fortalte Helle litt humoristisk, om da det tyske vaktskipet gav opp å finne båten hans, «den flyvende hollender!» Sendingen ble avsluttet med gjensynsglede av datteren til den ettersøkte Gunnar Sandal. Datteren var den gang ei lita jente som var med på overfarten til Shetland, der faren hennes lagde en egen fortelling om ferden, som også er gjengitt i Helle sin bok, (side 38-51.)

Etter mange tiår har det også begynt å gå opp for lokalbefolkningen om det hemmelige arbeidet som foregikk. Den fantastiske krigshistorien strenge hemmeligholdelse holdt på å ties ihjel. Det var vanskelig for mange å snakke om de vonde forholdene.

Kongens takk til Dorthea Skagenes

Dorthea Skagenes ble kåret som århundrets radværing, som minne for hennes uegennyttige innsats. Kongen besøkte Radøy i juni 2009, og holdt tale der han sa: «Med sin strategiske beliggenhet fikk Radøy en viktig rolle i flyktningtrafikken under den andre verdenskrig. Mange lå i skjul på gården Skageneset og ventet på overfart til England. Jeg vet at Dorthea Skagenes ble kåret til århundrets nordhordalending for sin innsats under krigen. Datteren Ingeborg Skagenes, som var tenåring i krigsårene, var med på dette farlige arbeidet. Dronningen og jeg gleder oss til å treffe blant andre henne som vår gjest senere i dag under mottakelsen på Kongeskipet.»

Dorthea Skagenes ble lovet nytt tak av Hans Helle som takk for hennes svært viktige samarbeid. Han ønsket mest av alt å oppfylle denne lovnaden like etter krigens slutt. Men grunnet Helles store gjeld, skulle det vise seg å ta mange års arbeid for å innfri dette løftet. Dorthea skrev følgende til Hans, den 14. februar 1946, som er gjengitt her i forkortet versjon fra Helle's bok, sitat: «Dette tak er det jeg forlanger fiks ferdigt. Men det skal ikke hete fattig understøttelse, det er en rettferdig forlangelse for vort innsats for folk og land...Imens har jeg godt og ventet 9 – 10 måneder for en rettferdig erstatning, men det viser sig at noe rettferdighet fins ikke, det er bare mig selv om og om igjen, det er bare de som er frimodige at gå på som får noget og det vil jeg også gjøre.» Sitat slutt.

To måneder før krigens slutt fraktet Helle ca. to millioner kroner til Milorg. Og etter krigens slutt henvendte han seg til Milorg. for å be om økonomisk støtte til Skagenes sitt nye tak. Milorg avviste Helles forespørsel og svarte ham: «Har du lovet noe, så får du holde det du lover selv!». Takket være god hjelp fra flyktningen Gunnar Sandal og Veiberg, ble lovnaden om nytt tak til henne oppfylt. I tillegg bidro skipsreder Fredrik Odfjell med pengebeløp til hennes nye tak. (Helles bok, side 89.) Odfjell ble med Helles fluktrute grunnet sin innflytelse på viktige handelsskip for den norske eksil regjeringen i London.

Hedring av Kitty Helle - Deltagermedaljen

I 2005 mottok enken etter Hans Helle, Kitty, deltagermedaljen for sin og hennes ektefelle sin innsats under krigen, og ble hedret med en egen seremoni, med taler fra ordføreren på Radøy, admiral Eikanger, forfatter Haga, fhv leder av Verdikommisjonen og menneskerettsdommer Hanne Sophie Greve, flyktningene August Rathke og Siri (datter av Gunnar Sandal), som sammen med Ingeborg Skagenes gjorde denne markeringen spesiell. Bergens Tidende og lokalaviser hadde overskrifter, med ordlyden: «Takken kom 60 år for sent!»

Kitty Helle registrerte i perioden etter den dramatiske episoden på Blekenberg at sivile spanere fra Gestapo holdt familiehuset under oppsikt. Hun levde under stort press med usikkerhet over ektefellens skjebne, med ansvaret for barna. Huset ble aldri beslaglagt. I takketalen og hedringen av Kitty Helle i år 2005, var episoden på Blekenberg et sentralt tema for det motet hun viste da hun "jaget Gestapo på dør", og sannsynligvis den respekten dem fikk for henne, med ikke å gjøre alvor av trusselen.

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Haga, Arnfinn (1988). Måne over Øygarden. Cappelen. ISBN 8202112583. 
• Helle, Hans A. (1976). liten beretning fra krigens dager. <Uthella>: Hans A.Helle. 

Eksterne lenker

• Skageneset: Frå fristad for flyktningar til friområde for alle Radøy kommune
• Kongens tale på Radøy, juni 2009
• BT, publisert 28. juli 2003