Hans Grundig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hans Grundig

Hans Grundig (født 19. februar 1901 i Dresden – død 11. september 1958) var en tysk maler og grafiker.

Han gikk først i lære som dekorasjonsmaler og gikk over på kunsthåndverkskolen i Dresden 1920 til 1922, da han kom inn på kunstakademiet. Maleriene på den tid var inspirert av Otto Dix.

Han meldte seg inn i det tyske kommunistpartiet i 1926, giftet seg med Lea, født Langer i 1928, og begge var med på å stifte en revolusjonær kunstlergruppe i 1929. Kunsten ble mere tilegnet den proletariske revolusjon.

Han deltok i en utstilling i 1932 i Moskva som skulle vise «Revolusjonær kunst i kapitalistiske land».

Naziregimet var klar over hans virksomhet og ga ham yrkesforbud i 1934. Der er ett beslaglagt verk.[1] Han trosset forbudet, og laget en serie kaldnålsraderinger i serien «Dyr og mennesker», foruten et stort triptyk som skildret «Tusenårsriket». Fremstillingen beskrives som realistisk-ekspressiv, med sterke politiske overtoner.

Etter at han var blitt arrestert flere ganger, ble han satt i KZ Sachsenhausen i 1940. Senere ble han dirigert til en straffebataljon i Wehrmacht og ble ufrivillig krigsdeltaker på tysk side. Han hoppet av og overga seg til den røde armé i 1944

Etter krigsslutt kom han i 1946 tilbake til Dresden og ble professor og senere rektor på høyskolen for bildende kunst. I 1948 sviktet helsen slik at han måtte slutte.

Han skrev en selvbiografisk roman i 1955/1956 som fikk tittel Zwischen Karneval und Aschermittwoch (Mellom karneval og askeonsdag). Han mottok Heinrich Mann-prisen i 1958 fra DDRs kunstakademi.

Etterkrigstiden og Berlinmurens fall førte til store revalueringer når det gjaldt kunst fra østsiden. Grundig var blitt karakterisert som «antifascistisk motstandshelt» av det daværende regimet. Tross dette, regnes han som en betydelig representant for den realistiske kunsten i det tyvende århundre.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]