Hamza Kastriota
| Hamza Kastriota | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. århundre Det osmanske rike | ||
| Død | 1460 Istanbul | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
Hamza Kastriota (latin: Ameses Castriota) var en albansk offiser og adelsmann.
Han kom fra Kastriota-familien og nevø til Georg Kastriota Skanderbeg.
Han ble sannsynligvis født innenfor Det osmanske rike, og etter farens død ble han oppfostret av onkelen Skanderbeg, som tok ham med på militære ekspedisjoner. Etter slaget ved Niš forlot han de osmanske styrkene sammen med onkelen Skandebeg, konverterte til den katolske tro og endret fornavnet til Branilo.[1] Han støttet Skanderbegs opprør og var hans nestkommanderende da Skanderbegs styrker inntok Kruja i 1443.
I 1448 var Skanderbegs styrker under kommando av Hamza Kastriota og Marin Spani da de okkuperte den forlatte byen Baleč og gjenoppbygget festningsverkene da Skanderbeg innledet Den albansk–venetianske krig. Hamza Kastriota ønsket ikke å bli sittende i festningen og dro til Drivast og overlot forsvaret til Marin Span med 2 000 soldater i Baleč.[2] Marin fant imidlertid at den nye festningen ikke var sikker og trakk seg tilbake til Dagnum da han ble informert av sin slektning Petar Spani om de store venetianske styrkene som var på vei mot Baleč.[3] De venetianske styrkene inntok Baleč, brant ned alt brennbart og ødela festningsmurene.[4]
Etter Skanderbeg ekteskap sønnen Johans fødsel, visste Hamza Kastrioti at det ikke ville være mulig for ham å arve posisjonen etter Skaderbeg og Kastriotas fyrstedømme.[5] Videre var han stadig mer misfornøyd med Skanderbegs voksende makt, og fikk et tilbud fra den osmanske sultanen om å få kontrollen over Albania så snart landet var erobret.[6]
Han deserterte til den osmanske sultan Mehmed II i 1457[5][7] og sammen med Isak-Beg ble han en av de osmanske kommandantene under slaget ved Albulena.[8] I dette slaget ble han tatt til fange av Skanderbegs styrker og plassert i arrest i Napoli, anklaget for forræderi. Han ble senere løslatt og reiste til sin kone og barn i Istanbul, og fortsatte tjenesten hos osmanerne med høy grad. His loss was regarded as a tragedy by Albanians. Han var en av Skanderbegs beste generaler og var svært populær blant sine soldater, bare overgått av Skanderbeg. Ifølge historikere var tapet av ham medvirkende til at Lezhaligaen ikke klarte å videreføre det Skanderbeg hadde satt igang.[8]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dialogue, Volume 5, Issues 17-20. Dijalog. 1996. s. 78. Besøkt 20. november 2012.
- ^ Glas, Volumes 319-323 (serbisk). Belgrade: Det serbiske akademi for vitenskap og kunst. 1980. s. 39. Besøkt 20. november 2012.
- ^ Glas, Volumes 319-323 (serbisk). Beograd: Det serbiske akademi for vitenskap og kunst. 1980. s. 55. Besøkt 20. november 2012.
- ^ Glas, Volumes 319-323 (serbisk). Belgrade: Det serbiske akademi for vitenskap og kunst. 1980. s. 39. Besøkt 20. november 2012.
- ^ a b Noli, Fan Stylian: George Castroiti Scanderbeg (1405–1468), International Universities Press, 1947 s.52
- ^ Hodgkinson, Harry: Scanderbeg: From Ottoman Captive to Albanian Hero, side 146, 1999, Centre for Albanian Studies, ISBN 978-1-873928-13-4
- ^ Skanderbegs biograf Harry Hodgkinson, Bejtullah D. Destani, Westrow Cooper, David Abulafia redaktør Bejtullah D. Destani utgave, s. 144, Senter for albanske studier, 1999 ISBN 1-873928-13-0, ISBN 978-1-873928-13-4
- ^ a b Noli, Fan Stylian, George: Castroiti Scanderbeg (1405–1468), International Universities Press, 1947 s.53