Hals i båtbord

Hals i båtbord er den delen av et båtbord som går ut mot enden av båten.

Trebåter er bygd av bord (planker). Ut mot endene (stevnene) heter gjerne bord-delene halser. Særlig ved og under vannlinjen er formen på halsene avgjørende for båtens egenskaper; det er viktig at halsene har riktig form for at motstanden i vannet skal bli minst mulig, og/eller for å øke sjøfestet, altså båtens motstand mot å drive til siden under seilas.

I en del robåttyper hogges halsene til av en halvklovning av en tømmerstokk, eller en tykk planke, eller de kiles ut «vins» (vridd) av en stokk, og hogges og høvles i form. Dette er sannsynligvis en arv fra den tid alle bordgangene ble kilt ut av tømmerstokker, og kunne hogges og høvles til akkurat den form båtbyggeren ville ha. Etter at sagde bord ble vanlig utover 1700- og 1800-tallet, fikk mange av bordene i båten flatere form, men mange båtbyggere fortsatte med å hogge til halsene i bunnbordene – og dels også bunnbordene mellom halsene – for at bunnen skulle bli helt riktig.

Utsiden av hogde halser på bunnbordene har konkav form og går fra å være nærmest loddrette i innløpet ved lottene, til å nærme seg vannrett der halsene møter bunnbordene. Formen på halsene er dermed vridd, en nærliggende sammenligning kan være et propellblad eller kanskje mest et plogskjær.

En båt med hogde halser regnes uten videre som mye finere og bedre enn båter uten. Halsene kan utformes med mer eller mindre huling, alt etter hva båten skal brukes til; seilbåter har helst mer innhule halser enn robåter.

I moderne tid er oselvere de som er best kjent for hogde halser, men nordmørsbåtene har flest, og kanskje de fineste, og alle robåtene på Vestlandet og i Nord-Norge har/hadde slike.

Åfjordsbåtene har det som kalles langhalser, et slags kjølrennebord langs kjølen og mye av lottene, og som er høvlet krumt på tvers.