Halldor Espelid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Halldor Espelid
Født6. okt. 1920Rediger på Wikidata
Askøy
Død29. mars 1944Rediger på Wikidata (23 år)
Kiel (kildekvalitet: cirka)
BeskjeftigelseFlyger, militært personell Rediger på Wikidata
SøskenMons Espelid
Ingrid Espelid Hovig
NasjonalitetNorge
GravlagtPoznan Old Garrison Cemetery
UtmerkelserMentioned in Despatches[1]

Halldor Espelid (1920–1944) var en norsk krigsflyger fra Askøy.[2]

Espelid forlot Norge om bord på MK «Traust» 16. september 1940. MK «Traust» gikk da sin fjerde tur til Shetland.[3]

Fra mai til desember 1941 fikk han flygerutdanning ved Little Norway i Canada. I samme kull var blant annet Jan Staubo og Olaf Tandberg. Etter et kort opphold ved en britisk treningsskvadron, ble Espelid beordret til 331 skvadron fra juli 1942. På et tokt over Frankrike 27. august samme år, ble Espelids Spitfire truffet av luftvernild. Han ble tatt til fange, og havnet etter hvert i Stalag Luft III i Żagań.[4]

Espelid deltok 24. mars 1944 i den berømte flukten fra Stalag Luft III, som ble filmatisert i 1963, og sammen med Nils Jørgen Fuglesang kom han seg til Flensburg nær grensen til Danmark før de ble arrestert i en rutinekontroll 26. mars. Der ble også to andre flygere, James Catanach fra Australia og Arnold Christensen fra New Zealand, anholdt omtrent samtidig. Jens Müller og Per Bergsland kom seg til trygghet i Sverige.[5]

Adolf Hitler skal ha blitt rasende over flukten og beordret alle fangene henrettet (i strid med den tredje Genève-konvensjonen). 29. mars ga lederen for Gestapo i Kiel, Fritz Schmidt, ordre til Kriminalkommissar og Sturmbannführer Johannes Post om å hente de fire fangene i Flensburg. Post og seks andre gestapister fraktet de fire i to biler til et jorde en mil sørvest for Kiel. Der ble først Catanach skutt av Post før bilen med de tre andre fangene ankom. Iført håndjern ble de tre skutt av tre av gestapovaktene. Johannes Post ble henrettet i februar 1948 sammen med tre av medhjelperne, én begikk selvmord i påvente av henrettelsen og de to sjåførene fikk fengselsstraffer. Gestaposjefen Schmidt ble først stilt for retten i 1967, og året etter ble han dømt til to års fengsel.[6] Espelid og Fuglesang ble skutt i ryggen for å gi inntrykk av at de ble skutt under flukt.[7] Bildene gjengitt i Dagbladet er datert 26. mars 1942.[8]

Halldor Espelid var bror av Ingrid Espelid Hovig og Mons Espelid.

Espelids grav ble funnet i Polen i 1988.[8]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Espelid mottok disse utmerkelsene for sin innsats under krigen:[9]

Utmerkelser

Krigsmedaljen

Haakon VIIs 70-årsmedalje

Mentioned in Despatches

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Commonwealth War Graves Commission database[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Våre falne, bind 1. Oslo: Grøndahl. 1949. 
  3. ^ Ragnar Ulstein (1979). Englandsfarten. Oslo: Samlaget. s. 362. ISBN 8252109837. 
  4. ^ Cato Guhnfeldt: Spitfire Saga bind II. Wings forlag, 2009. ISBN 9788299807111
  5. ^ Svarstad, Asbjørn (9. mars 2014). «(+) Den meningsløse flukten fra Stalag»Betalt abonnement kreves. Dagbladet. Besøkt 14. april 2024. 
  6. ^ Walters, Guy. Den store flukten – historien om andre verdenskrigs dristigste fangeflukt. Oversatt av Biseth, Dag. Gyldendal. ISBN 9788205452978. 
  7. ^ «De trodde straffen var tre uker i isolat». Aftenposten. 15. desember 2013. 
  8. ^ a b Nordseth, Pål; Bjørnstad, Guro Havro (24.10.2013). «Brast i gråt på pressekonferanse». Dagbladet. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 25. september 2016. 
  9. ^ «Halldor Espelid f. 6 Okt 1920 Askøy, Hordaland, Norge d. 25 Mar 1944 Stamlager 3, Frankrike». Scramble. Besøkt 14. april 2024. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]