Hakapik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Hakapik, på norsk også kalt hakepigg, hakepik og hakapigg,[1] er et hakkeformet jaktvåpen brukt i selfangst og -jakt.

Utforming og bruk[rediger | rediger kilde]

To hakapiker utstilt i en jaktbutikk i Tromsø 2007.
Hvalross drept i Franklin Pierce Bay i Nunavut i Canada 1875. I forgrunnen ligger et hakkeformet redskap.
Svensk seljeger på 1920- eller 1930-tallet med gevær og hakapik.
Norsk hakapik i jaktforretning i Tromsø 2007. Jernskoen må veie minst 400 gram, ha en 12-18 cm lang, svakt bøyet, spiss pigg og en hammertapp som ikke er mer enn 4 cm lang.[2]

Hakapik likner en hakke som består av et langt skaft, gjerne av bjørk,[3] påtredd et jern- eller stålhode med en butt hammer i den ene enden og en lang pigg eller krok i den andre.

Hammeren brukes som en klubbe for å knuse skalletaketselen og slå den bevisstløs. Like etterpå slås piggen dypt ned i hjernen på dyret for å avlive byttet med sikkerhet[3] og kunne trekke kadaveret med seg. Etter dette følger blodtapping, enten på isen eller ombord i fangstbåten,[2] for å garantere døden og sørge for holdbart kjøtt av bedre kvalitet, siden flåing, spekking (fjerning av spekk fra skinnet) og videre bearbeidelse av skrotten.[3]

Redskapet har tradisjonelt blitt brukt til å drepe selunger, mens voksne individer blir skutt med gevær.[3] Hakapik har også blitt brukt til å avlive og slepe større dyr som er skutt.

Fangstredskapet har norsk opphav og vært uendret i over hundre år.[3] Det brukes også i Canada og andre steder. Inuiter og andre naturfolk har tradisjonelt brukt håndholdte harpuner. Hakapik ble av norske fangstfolk på 1980-tallet regnet som et svært effektivt slagvåpen[3] som dreper dyret fort uten å skade pelsen. Slagkrok ble innført i 1969.[3]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Selv om flere eksperter anser bruk av hakapik som en rask avlivingsmetode, kan den oppleves som ekstra brutal. Bruken har derfor blitt sterkt kritisert i den internasjonale motstanden mot selfangst.[3] Kritikken økte særlig i årene etter at NRK i 1989 sendte selfangstinspektøren Odd F. Lindbergs dokumentarfilm om selfangst. Der ble det blant annet vist inhuman nedslakting av selunger («kvitunger») med hakapik. I en rapport fra 1988 hadde Lindberg hevdet at sel ble flådd levende, og at fangstfolkene påførte selen lidelser bevisst.

Regulering av norsk bruk[rediger | rediger kilde]

Den norske selfangsten foregår i to områder, omtalt som Østisen og Vesterisen. Østisen er områdene utenfor Kvitsjøen i Russlands økonomiske sone. Vesterisen er havområdene ved Grønland. Den som skal delta i selfangst må ha bestått en særskilt prøve i bruk av hakapik.[2]

Sitat
§ 5. Krav til hakapik og slagkrok
  1. Hakapik skal ha rett treskaft som er fra 110 cm til 150 cm langt og som har en diameter fra 3 cm til 5 cm. Hakapiken skal ha en jernsko som veier minst 400 gram og som er forsynt med en 12 til 18 cm lang, svakt bøyet pigg. Den butte enden av jernskoen kan ha en hammertapp som ikke skal være mer enn 4 cm lang. Jernskoen skal være forsvarlig festet til skaftet. Hakapikens pik må alltid holdes spiss.
  2. Slagkrok skal være 50 cm lang, 1/2 tomme tykk og veie minst 1.000 gram, hvorav den påsveisede tilleggsvekt ved kroken skal veie minst 250 gram.
  3. Hakapikens og slagkrokens form og materiale skal være i samsvar med Selfangstrådets vedtak av 4. november 1970 og tegninger av samme dato.

(...)

§ 7. Fremgangsmåten ved avliving
  • Avlivingen skal foregå på en slik måte at dyret ikke lider unødig.
  • Voksne dyr skal skytes. Unger skal skytes eller slås med hakapik eller slagkrok.
  • Dyr som er skutt skal snarest mulig slås med hakapik. På unger kan også nyttes slagkrok.
  • Ved bruk av hakapik eller slagkrok skal selen slås i hodeskallen. Først skal selen slås med redskapets butte ende eller hammer slik at skalletaket knuses. Deretter skal redskapets pigg slås dypt ned i hjernen. På dyr som er skutt og ligger stille, er det tilstrekkelig å bruke redskapets pigg.

(...)

Sitat
– Fra Forskrift om utøvelse av selfangst i Vesterisen og Østisen (2003, endret 2011)[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]