Hadrian III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hadrian III
Hadrianus III
Hadrian III
Født Ukjent dato
Roma
Død September 885
ved San Cesario sul Panaro (Modena)
Dåpsnavn Hadrianus
Valgt 884
Innsatt 17. juli 884
Saligkåret Antagelig kort tid etter hans død
Helligkåret Bekreftet 2. juni 1891
Festdag 8. juli
Forgjenger Marinus I
Etterfølger Stefan V

Hadrian III (død september 885) var Den katolske kirkes pave fra 884 til sin død året etter. Han er den eneste pave fra det som i katolsk kirkehistorie kalles «Den mørke tidsalder» (Saeculum obscurum), perioden fra 882 til 1046.

Ifølge Liber pontificalis var han fra Roma, og sønn av en mann ved navn Benedikt. Utover dette vet man ingenting om ham før han ble pave.

Marinus I døde 15. mai 884. Omstendigheten rundt valget av Hadrian er uklare, men man vet at han ble konsekrert 17. juli samme år.

Han ser ut til å ha lagt seg på noenlunde samme linje som pave Johannes VIII og fikk raskt problemer med intrigemakere som hadde blitt ekskommunisert av Johannes. Marinus hadde latt dem vende tilbake til Roma, men Hadrian kom i konflikt med dem. En av dem var Georg av Aventinen, som var en høyere tjenestemann ved Lateranpalasset. Georg hadde forgiftet sin bror på oppfordring fra sin elskerinne og hadde så giftet seg med pave Benedikt IIIs søster for å få en bedre posisjon. Senere ønsket han å gifte seg med en annen kvinne, datter av en embetsmann ved navn Gregor. Georg drepte sin kone i full offentlighet. På grunn av sin nye svigerfars innflytelse og sine bekjentskaper ved det keiserlige hoff unngikk han straff for dette. Pave Hadrian III fikk ham straffet ved at hans øyne ble stukket ut.

Hadrian skal også ha latt en adelskvinne piske naken i gatene i Roma. Dette var muligens et resultat av intrigene og hevnlysten som oppsto etter mordet på Johannes VIII.

Han hadde en forsonling innstilling mot østkirken, og sendte et vennlig brev om sin innsettelse som pave til patriark Photios av Konstantinopel.

Den italienske adelen skal, ifølge kronikøren Martinus Polonus, ha vært lei av at karolingerne ikke kunne slutte fred med hverandre, og ba Hadrian gripe inn for å sikre fred i Italia. Paven utstedte to dekreter for å oppnå dette. Det første sa at pave-elekten skulle konsekreres uten å vente på keiserlig godkjennelse, og det andre at dersom Karl den tykke døde uten mannlige arvinger skulle den italienske adelen velge en egen keiser og konge av Italia. Polonius var ikke blant de mest kritiske kronikører, og det er stor mulighet for at det bare ble bedt om at Hadrian utstedte disse dekretene, uten at han faktisk gjorde det.

Sommeren 885 ble paven invitert til å delta ved den keiserlige riksdagen i Worms for å sikre etterfølgelsesrett for Karl den tykkes umyndige og uektefødte sønn Bernhard. Paven skulle også omorganisere bispedømmene i keiserriket. Hadrian reiste og overlot styringen av Roma til den keiserlige utsendingen, biskop Johannes av Pavia. Dette tyder på at det var forståelse for at keiseren ville hjelpe paven dersom han selv fikk hjelp ved riksdagen.

På reisen ble Hadrian syk og døde i midten av september 885 ved San Cesario sul Panaro (Modena). Det var mistanke om at han kan ha blitt myrdet, og mistankene ble styrket av at liket ikke ble ført til Roma med istedet gravlagt i abbediet i Nonantula. Han var, med unntak av Martin I som døde i eksil, den første pave siden Gregor I den store som ikke ble gravlagt i Peterskirken.

En helgenkult oppsto lokalt, og han ble formelt helligkåret ved at kulten ble godkjent av Leo XIII den 2. juni 1891. Minnedagen feires 8. juli.



Emblem of the Papacy SE.svg
forgjenger:
Marinus I
Pave
(liste over paver)
etterfølger:
Stefan V