Hachiko: A Dog`s Tale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bilde av Hachiko fra 1935

Hachiko: A Dog`s Tale er en amerikansk dramafilm fra 2009 som er basert på den sanne historien om en trofast Akita-hund som heter Hachikō.

Dramafilmen er en remake av filmen Hachi-ko fra 1987. Filmen ble regissert av Lasse Hallström, og manus er skrevet av Stephen P. Lindsey. Richard Gere og Joan Allen spiller hovedrollene. I USA ble filmen først vist under Seattle International Film Festival den 13. juni 2009. Hachi ble portrettert av tre forskjellige akita-hunder - hver og en av dem spiller forskjellige perioder i Hachi`s liv.

Handling[rediger | rediger kilde]

En klasse full av unge studenter skal gi muntlige presentasjoner om deres personlige helter. En gutt som heter Ronnie begynner å fortelle om bestefarens hund, Hachiko. Flere år tidligere ble en akita-valp sendt fra Japan til USA, men hundens bur faller ut av bagasjen-vognen ved en amerikansk jernbanestasjon, hvor den lille valpen blir funnet av universitetsprofessor Parker Wilson (spilt av Richard Gere). Parker blir umiddelbart betatt av hunden, og han tar med seg valpen hjem over natten. Hans kone Cate (Joan Allen) nekter å beholde valpen. Neste arbeidsdag forventer Parker at den rettmessige eieren av hunden har kontaktet jernbanestasjonen, men det er ingen som har tatt kontakt. Parker sniker med seg valpen på toget og tar ham med til arbeidesplassen, hvor en japansk professor oversetter symbolet på valpens halsbånd, "Hachi" er japansk for tallet 8, noe som i Japan betyr lykke. Wilson bestemmer seg for å kalle hunden for "Hachi".

Parker forsøker blant annet å kaste ball med Hachi, men hunden nekter å delta i leken. I mellomtiden får Cate en telefon fra noen som ønsker å adoptere Hachi. Etter å ha sett hvor nære venner hennes mann og Hachi er blitt, så forteller Cate den som ringer at Hachi allerede har blitt adoptert av noen andre. Noen år senere er Hachi og Parker fremdeles veldig nære venner. Men Parker forstår fremdeles ikke hvorfor Hachi nekter å utføre normale ting som andre hunder gjør, som for eksempel å apportere gjenstander. Hans japanske kollega ved universitetet forteller at Hachi bare vil hente ballen hvis han har en veldig spesiell grunn til å gjøre det. En tidlig morgen, forlater Parker hjemmet som vanlig for å dra til arbeid, og Hachi sniker seg ut og følger ham til jernbanestasjonen. Samme ettermiddag sniker Hachi seg over gjerdet rundt hjemmet hans, og går til jernbanestasjonen og venter tålmodig på at Parker skal komme hjem med toget.

Hachi begynner å følge Parker til jernbanestasjonen hver eneste morgen, hvor Parker reiser med toget til sitt arbeid som professor ved et universitet. Når Parker har reist med toget til jobb går Hachi hjem, men han kommer tilbake til stasjonen på ettermiddagen for å vente på toget hvor Parker er med, og han følger Parker hjem igjen. Dette fortsetter i lengre tid, inntil en morgen da Parker forsøker å dra på arbeid, men Hachi bjeffer og prøver å holde Parker hjemme. Parker drar hjemmfra, men Hachi kommer etter ham til jernbanestasjonen og han har med seg en leke. Parker blir overrasket, men glad over at Hachi endelig har lyst til å apportere med ham. Bekymret for at han skal komme for sent til arbeid, reiser Parker med toget til tross for at Hachi bjeffer og prøver å holde ham igjen så godt han kan. På arbeid denne dagen, samtidig som han fremdeles holder Hachi`s leke, får Parker et krafig hjerteinfarkt og dør.

På jernbanestasjonen venter Hachi tålmodig på at toget med Parker skal komme tilbake, men det er ingen tegn til Parker. Hachi venter, liggende i snøen i flere timer, inntil Parkers svigersønn Michael kommer for å ta ham med seg hjem. Neste dag, returnerer Hachi til jernbanestasjonen og venter på Parker hele dagen og den påfølgende natten. Ettersom tiden går, selger Cate huset, og Hachi blir sendt for å bo sammen med datteren, svigersønnen, og deres nyfødte baby, Ronnie. Men ved den første anledningen han får, stikker Hachi av fra sitt nye hjem. Først finner han veien tilbake til sitt tidligere hjem, og deretter til jernbanestasjonen, hvor han sitter på sin vanlige plass og venter på herren sin. Datteren kommer snart og tar ham med seg hjem, men hun slipper ham ut igjen neste morgen slik at han kan dra tilbake til jernbanestasjonen og vente på herren sin. De ni påfølgende årene venter Hachi fremdeles på sin eier. På tiårsdagen etter Parker`s død, kommer hans kone, Cate, for å besøke ektemannens grav. Da hun går forbi jernbanestasjonen blir hun overrasket over å se Hachi, som er blitt gammel og svak, men som fremdeles venter trofast på Parker. Overveldet av sorg, setter Cate seg ved siden av Hachi og venter på det neste toget sammen med ham. Samme kveld forteller Cate det nå ti år gamle barnebarnet Ronnie historien om Parker og Hachi.

Senere denne kvelden returnerer Hachi, nå gammel og sliten, til den samme plassen foran jernbanestasjonen hvor han har ventet trofast på herren sin hver eneste dag i alle år. Hachi legger seg ned i snøen, og han sovner for siste gang. Samtidig som folk går ut av stasjonen i den kalde natten, husker Hachi de gledelige øyeblikkene i livet hans som han tilbrakte sammen med sin herre. Parker kommer ut av jernbanestasjonen og roper på Hachi. Hachi løfter hodet i anerkjennelse, mens hans ånd forlater sin fysiske kropp for å hilse på sin herre. Parker hilser på Hachi i et gledelig gjensyn, og deres ånd kommer sammen for alltid. Hachi blir deretter vist liggende alene en siste gang i snøen med øynene lukket før filmkameraet feier opp på nattehimmelen.

Filmen viser deretter barnebarnet Ronnie, tilbake i klasserommet sitt, hvor han avslutter sin fortelling om bestefaren og Hachi, og han forklarer hvorfor Hachi alltid vil være den store helten hans. Ronnie`s historie har tydelig beveget de andre unge studentene i klasserommet, og noen av studentene klarer ikke å holde tilbake tårene. Etter skolen når Ronnie går av skolebussen møter han faren sin, og Ronnie har sin egen akita-hund som også heter Hachi, akkurat som bestefarens hund. Ronnie og Hachi går bortover de samme veiene hvor bestefaren og Hachi gikk flere turer sammen, mange år tidligere. De avsluttende bildene i filmen gir litt informasjon om den virkelige Hachiko, som ble født i 1923. Et bilde av statuen som er reist til minne om Hachiko på togstasjonen hvor hunden i 10 lange år ventet trofast på sin herre, er det siste bildet som vises før rulleteksten.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]