Haakon Kristian Haraldsen
| Haakon Kristian Haraldsen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. apr. 1904[1] | ||
| Død | 22. aug. 2001[1] (97 år) | ||
| Beskjeftigelse | Professor, kjemiker | ||
| Barn | Berit Bettum | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Haakon Kristian Haraldsen (født 24. april 1904 utenfor Sundsvall, død 22. august 2001 i Asker) var en norsk kjemiker.[2]
Etter examen artium 1922, pedagogisk seminar 1926, studerte han ved mineralogisk institutt, Det Kongelige Frederiks Universitet og fikk sin cand.real. 1930 under Victor Goldschmidt. Han mottok dr.philos. fra universitetet i Göttingen 1932, og studerte videre under Wilhelm Klemm ved den tekniske høyskole i Danzig. Fra 1936 var han dosent ved kjemisk institutt (UiO), fra 1947 professor i uorganisk kjemi etter Ellen Gleditsch. Han forsket på faststoffer, i førsten på forbindelser med arsen, antimon og svovel, en faststoffsyntese-teknikk sikret korrekt mengdeforhold ved innveiing, slik at man kunne kaste overbord de kostbare og upresise kvantitative etterundersøkelser.[3]
Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- Realistforbundet, formann 1926-27
- Det Norske Videnskaps-Akademi innvalgt 1946
- Polyteknisk forening, formann 1962-64
- dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet 1959-63
- byggekomitéen for Kjemibygningen 1968, formann
- Kgl. Danske Videnskabers Selskab, innvalgt 1972
- Norsk Kjemisk Selskap generalsekretær 1948-57, æresmedlem 1973
Utgivelser[rediger | rediger kilde]
- Haakon Haraldsen og Ragnar Melbye (1941). Lærebok i kjemi for realskolen. Tanum.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Haakon Haraldsen, Store norske leksikon-ID Haakon_Haraldsen[Hentet fra Wikidata]
- ^ (no) «Haakon Kristian Haraldsen» i Store norske leksikon
- ^ Fredrik Grønvold (31.8.2001). «Haakon Haraldsen, nekrolog». Aftenposten.