HIV og AIDS i Afrika

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Begynnelse[rediger | rediger kilde]

Det er i dag med rimelig stor sikkerhet antatt at hivviruset (Humant immunsvikt virus) opprinnelig kommer fra Vest-Afrika (Aase 2004). Afrika har derfor en lang historie med viruset og det tilhørende sykdomsforløpet aids. Aids ble først diagnostisert i 1981, og hiv identifisert i 1984 av to uavhengige forskergrupper i USA ogFrankrike ledet av virologene Robert Gallo og Luc Montagnier. Sykdommen ble i Afrika først oppdaget i Uganda på begynnelsen av 1980-tallet, der den allerede i 1986 ble erklært som en nasjonal katastrofe. (Aase 2004). Siden da har mer enn 26 millioner mennesker dødd av sykdommen (UNAIDS 2008), over 75% av disse er afrikanere (UNAIDS 2003a). Bare i 2003 drepte aids 2,3 millioner mennesker i Afrika sør for Sahara (ASS) (UNAIDS 2003b).

Situasjonen i dag[rediger | rediger kilde]

Utvikling i hiv-frekvens blant voksne (15-49 år) i Afrika over tid: 1988, 1993, 1998 og 2003 (kilde: UNAIDS, 2004).

I den siste oppdateringen om aids-situasjonen i verden, estimerer UNAIDS (2006) at av ca. 40 millioner hivsmittede barn og voksne i 2006 kommer 25–28,2 millioner fra Afrika sør for Sahara. Dette gir en hivprevalens på 7,5–8,5% for den voksne befolkning, mens i resten av verden er det bare Karibien med 1,9–3,1% som har over 1% smittet voksen befolkning. Hvert år vokser tallet på smittede, bare i 2006 regner en med at 3,5 millioner ble smittet. Hiv/aids har satt den økonomiske og sosiale utvikling i Afrika tilbake med mange tiår, og har endret kontinentet mer grunnleggende enn slavehandel og kolonialisme noen gang gjorde.

Fra sin begynnelse i Vest- og Sentral-Afrika beveget epidemien seg utover på 1990-tallet sørover og har i dag fått sitt tyngdepunkt i det sørlige Afrika, hvor hiv de siste 10 – 15 år har hatt en eksplosjonsartet spredning. Det er også bare i land i det sørlige Afrika at mer enn 20 % av befolkningen er smittet (tabell 1). I Botswana er mer enn hver tredje voksen smittet. Siden hiv i de fleste tilfeller fører til at de smittede uten behandling utvikler aids innen 10 år, innebærer dette at det gradvis vil inntre en netto nedgang i folketallet i de verst rammede landene. Dette er allerede situasjonen i hardt rammede land som Swaziland (gjennomsnittlig forventet levealder 33 år), Botswana (gjennomsnittlig forventet levealder 34 år), Zimbabwe (gjennomsnittlig forventet levealder 37 år), Lesotho (gjennomsnittlig forventet levealder 36 år) og Zambia (gjennomsnittlig forventet levealder 38 år (UN 2003).[1],[2] Det er ventet at befolkningen i Afrika sør for Sahara kommer til å være 21 % lavere i 2025 enn den ville ha vært uten aids (UN 2003). FNs avdeling for befolkning (UNPD)uttaler i denne forbindelse:

«The 2002 Revision indicates a worsening of the impact of the HIV/AIDS epidemic in terms of increased morbidity, mortality and population loss. Although the probability of being infected by HIV is assumed to decline significantly in the future (particularly after 2010), the long-term impact of the epidemic remains dire. Over the current decade, the number of excess deaths because of AIDS among the 53 most affected countries is estimated at 46 million and that figure is projected to ascend to 278 million by 2050. Despite the devastating impact of the HIV/AIDS epidemic, the populations of the affected countries are generally expected to be larger by mid-century than today, mainly because most of them maintain high to moderate fertility levels. However, for the seven most affected countries in Southern Africa, where current HIV prevalence is above 20 per cent, the population is projected to increase only slightly, from 74 million in 2000 to 78 million in 2050, and outright reductions in population are projected for Botswana, Lesotho, South Africa and Swaziland.»[3]

De store forskjellene mellom Nord-, Sentral- og Sør-Afrika skyldes en rekke sammensatte forhold, men av disse spiller økonomiske forskjeller en minimal rolle. Det er ikke et økonomisk skille mellom det sørlige Afrika og resten av kontinentet som kan forklare forskjellen. Derimot peker bl.a. følgende forskjeller seg ut:

  • Det er en vesentlig mindre hivprevalens i det muslimske nord og i islamdominerte samfunn generelt enn i det kristne sør. Nord-Afrika har en hivprevalens på 0,1 % mot 7,5 – 8,5 % i sør for Sahara. Dette ses også på regionalt og nasjonalt nivå i land der både kristendom og islam dominerer. I Sudan har det muslimske nord lav hivprevalens, mens det kristne sør har betydelig høyere. Undersøkelser i Senegal og Elfenbenskysten har også vist liknende ulikheter mellom muslimske og ikke-muslimske befolkninger. (Aase 2004). Dette forklares dels ved at mannlig omskjæring fortsatt er vanlig i islamske kulturer. Omskjæring antas å ha en beskyttende virkning ved at slimhinnenpenis blir mer motstandsdyktig mot smitte. Mannlig omskjæring er derfor foreslått som et vaksineringsmiddel, slik det forsøkes bl.a. i Malawi. Det vitenskapelige grunnlaget for å anta en slik sammenheng er imidlertid fortsatt omstridt (Johwa 2003, Quinn m. fl. 2000, Shelton 2002). Det er ikke usannsynlig at også kulturelle og religiøse forhold kan ha en viss betydning ved at islamsk kultur har sterkere sanksjoner mot utenomekteskaplig sex.
  • Det sørlige Afrika har en generelt bedre utbygd infrastruktur med lange, gjennomgående transportårer og høy trafikk med større omfang av prostitusjon som en del av bildet. Bedre utbygd infrastruktur gir større mobilitet også for epidemier.
  • Regjeringene i det sørlige Afrika har i mye større grad latt seg påvirke av dissidentene innen aidsforskningen, som Peter Duesberg og Perth-gruppen, som hevder at hiv ikke fører til aids (Duesberg) eller at hiv ikke eksisterer (Perth-gruppen). I stedet forklares aids som resultat av fattigdom, promiskuøsitet, bruk av rekreasjonelle droger samt av bivirkninger ved de antiretrovirale medisinene selv. Slike holdninger har i Sør-Afrika fått prege de nasjonale helsemyndigheters tilnærming til hiv/aids-problemet, med tragiske konsekvenser. Konspiratoriske forestillinger om at hiv er et laboratorieskapt virus plantet i Afrika som del av de vestlige samfunns undertrykkelse av verdens fattigste land, har også stor utbredelse. Fredsprisvinneren Wangari Maathai har gitt uttrykk for slike synspunkter. Maathai skal bl. ha uttalt: "AIDS er et biologisk masseødeleggelsesvåpen som er fabrikkert av den rike verden for å utrydde den svarte befolkningen på det afrikanske kontinent"[4]

Det er ikke noe absolutt skille i hivprevalens mellom urbane og rurale områder. Nasjonale og regionale variasjoner er her store. UNAIDS (2002) sine undersøkelser av kvinner som kommer på svangerskapskontroll viser f.eks. at i Lesotho er det mye større hivprevalens blant urbane gravide (42,2 %) enn blant rurale (19 %), men i DR Kongo er situasjonen omvendt (4,1 % og 8,5 %), og i Sør-Afrika er det nesten ingen forskjell (24,3 % og 22,9 %).

Samme rapport viser også at en gruppe som utmerker seg, er prostituerte. Hivprevalens for urbane kvinnelige prostituerte ligger langt over landsgjennomsnittet, som oftest fra 10-40 % og helt opp mot 86 % i Zimbabwe.

Som man kan iaktta over hele verden, kan hiv etablere epidemiologiske kretsløp som er forskjellig fra land til land eller fra region til region. Noen land eller bestemte områder innen et land kan være meget hardt berørt, mens det i nærliggende områder kan finnes nesten hivfrie soner. Forklaringen på slike forskjeller er både epidemiologiske og sosiokulturelle faktorer. Har først hiv etablert seg innenfor et bestemt geografisk eller sosialt kretsløp, vil smitteutviklingen være selvforsterkende innen sitt kretsløp. Men holder man utenom det sørlige Afrika, der hiv har slått inn i samfunnet på bred front samt i enkelte andre land i Øst-Afrika med høy prevalens, vil man i mange land kunne se at hiv mer oppfattes som en typisk middelklasse- og øvre middelklasse-sykdom enn en sykdom som fortrinnsvis rammer de svakeste og aller fattigste. Dette antas å ha sammenheng med at høyrisikoatferd til en viss grad forutsetter en sosial uavhengighet som den fattigste delen av befolkningen ikke har.

Kvinner er i Afrika betydelig mer utsatt for hivepidemien enn i andre deler av verden. Dette har sammenheng med at smitteoverføringen i afrikanske land overveiende skjer heteroseksuelt og deretter fra mor til barn i forbindelse med fødsel, mens den i andre deler av verden er tydeligere avgrenset til mer marginale risikogrupper.


Land

HIV-prevalens voksne, 2001

Botswana

38,8%

Zimbabwe

33,7%

Swaziland

33,4%

Lesotho

31,0%

Namibia

22,5%

Zambia

21,5%

Sør-Afrika

20,1%

Tabell 1: Land med over 20% HIV-smittet voksen befolkning, 2001. Fra UNAIDS 2002.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hvorfor er Afrika så hardt rammet i forhold til andre deler av verden? Også her er svaret sammensatt. Tre forhold spiller imidlertid avgjørende inn:

  • Hiv har sin opprinnelse i Afrika og hadde hatt lang tid på å spre seg før epidemien nådde andre deler av verden, og uten at virusets eksistens var kjent. På 1970-tallet ble det rapportert om et økende antall tilfeller med opportunistiske infeksjoner (dvs. aids), men uten at de påkalte forskernes interesse. I stedet ble det forklart som del av det generelle sykdomsbilde som preger fattige land.
  • Hiv har i Afrika etablert seg i de store befolkningsgruppene og ikke bare i de mer marginale risikogruppene, som i andre deler av verden. Når en epidemi først er etablert i større populasjoner, vil utbredelsen av smitten nødvendigvis også eskalere.
  • Høy forekomst av andre infeksjonssykdommer, som malaria og tuberkulose samt andre, mindre graverende infeksjonssykdommer som ikke blir behandlet, gjør smitterisikoen ved eksponering mot hiv betydelig høyere.

I tillegg til disse faktorene peker demografen John Caldwell på at afrikanske land har generelt høy forekomst av utenomekteskapelig sex, høy prostitusjon, stadig økende mobilitet i befolkningen (arbeidsmigrasjon). Det pekes på at dette igjen henger sammen med underskudd på kvinner eller ektefeller som er lite seksuelt tilgjengelige. Forståelsen for å bruke kondomer er lav også når de er tilgjengelige, og oppfattes av menn lett som noe som står i motsetning til tradisjonelle idealer om maskulinitet.[5]

Høy forekomst av utenomekteskapelig sex henger igjen sammen med kulturelle sedvaner og holdninger til mannlig seksualitet. Caldwell peker på «men's perceived need for sexual relations with more than one woman [...] implied by the centrality of polygyny as a social institution» og «women's limited control over their sexual activity» (Caldwell 2000:119). Polygami i seg selv er en faktor ettersom det fører til sex med flere partnere, og flere enn 40 % av kvinnene i Vest- og Sentral-Afrika kommer til å være i et slikt ekteskap i løpet av livet sitt (Caldwell 2000:125). I Malawi har en tradisjoner i forbindelse med overgangsritualer, der unge jenter blir innviet til voksentilværelsen gjennom å ha sex med såkalte hyener, som er eldre menn. Det er også i flere samfunn oppstått en mytologi rundt hiv, der det å ha sex med en jomfru tros å ha en helbredende virkning på sykdommen. (Aase 2004).

Sex og dermed aids er samtidig sterkt tabubelagte emner og forbundet med mye overtro. I en nigeriansk undersøkelse fant man at de fleste mente at aids er annerledes enn andre sykdommer fordi «it was caused by malevolent forces or was a divine punishment» (Caldwell 2000:125).

Bruk av kondom[rediger | rediger kilde]

Kondomer blir i dag regnet som det fremste våpenet i kampen mot aids og andre kjønnssykdommer. Den katolske kirke har imidlertid tatt til orde for at å fremme kondombruk leder til økt risikoadferd. Den katolske kirke er anklaget for å være det største hinderet for å gjennomføre effektive tiltak mot hivepidemien. Det er imidlertid i de land der den katolske kirke står relativt svakest at hiv har størst utbredelse, som i det sørlige Afrika, der protestantisk kristendom er dominerende. Uganda, der den katolske kirke står sterkt, er det eneste land som har lykkes med nasjonale tiltak mot hiv/aids og hvor hivprevalensen har gått tilbake.[6] (UN 2004).

Myndighetenes innsats[rediger | rediger kilde]

De hardt rammede befolkningene har heller ikke lagt press på myndighetene for å prioritere kampen mot aids. Fatalistiske og tabubelagte holdninger preger statlige helsemyndigheters tilnærming til problemet i samme grad som hos folk flest. Spesielt tragiske konsekvenser har dette hatt i Sør-Afrika. Men selv der hvor tiltak gjøres, vil man ha store problemer med gjennomføringen pga. manglende medisinsk infrastruktur, manglende intellektuelle og økonomiske ressurser, manglende tilgang til den kostbare laboratorieteknologi som er påkrevd for å drive effektiv testing og smitteoppsporing. (Caldwell 2000).

Arbeid mot hiv/aids[rediger | rediger kilde]

Utvikling og tilstand i Afrika er ikke lik over hele kontinentet. Etter hvert som globale, samordnede tiltak mot epidemien har kommet inn i mer organiserte former, har man også sett at kampen mot hiv ikke er nytteløs. Etableringen av UNAIDS og The global Fund i 1996 og 2003 har ført til at et betydelig og stadig antall mennesker har kommet under livreddende behandling.

Myndighetene i Senegal og spesielt Uganda har vært tidligst ute med å sykdommen på fullt alvor. Uganda kan som eneste land i Afrika vise til en effektiv nedgang i hivprevalens blant gravide kvinner. I hovedstaden Kampala er denne gått ned fra en topp på 30 % til 8 % i 2002. Liknende endringer ser man ellers i landet, der tosifret prevalens er blitt sjelden. (UNAIDS 2003b). Uganda har imidlertid vært svært hardt rammet. 10 % av befolkningen er allerede døde av aids og 5 % er fremdeles smittet (Caldwell 2000). I det siste har imidlertid Uganda igjen hatt en økning i antall smittede.

I likhet med Uganda var også Senegal raske til å reagere og har klart å holde en hivprevalens på under 1 %, noe som i afrikansk sammenheng er svært lavt. Det er også ett av få land i Afrika sør for Sahara som har nasjonale ordninger som gir hivsmittede tilgang til livreddende behandling med HAART.(UNAIDS 2003a).

I Sør-Afrika har situasjonen vært motsatt. Etter i mange år å ha neglisjert hivepidemien og basert sin politikk på dissidentene innen hiv/aids-forskningen, som Duesberg og Perth-gruppen, har Sør-Afrika først i den aller seneste tid innsett nødvendigheten av en nasjonal satsing som inneholder statlige programmer for hivbehandling.

UNAIDS spådde i 2003 en utflating av epidemiens vekst fra 2010 av. Hittil har dette ikke slått til. For Afrika sør for Sahara som helhet er epidemien ennå ikke i tilbakegang. Selv om behandlingstilbudet drastisk bedres, er det også et kontinuerlig behov for å opprettholde folks bevissthet om egen sexatferd. Det største hinderet er likevel mangelen på en medisinsk og sosialpolitisk infrastruktur som er nødvendig for at tiltakene skal bli effektive. Spesielt problematisk er dette i rurale områder uten kommunikasjoner, hvor muligheten til å distribuere medisiner og gi medisinsk veiledning og oppfølging ikke er til stede. Det er flere eksempler på at lagre med medisiner hoper seg opp uten å bli distribuert til dem som trenger dem.

Hiv griper i Afrika inn på alle nivåer i samfunnslivet, og hvor alle de typiske fattigdomsproblemene som et flertall av de afrikanske statene sliter med, har avgjørende betydning for i hvilken grad tiltakene mot epidemien får gjennomslagskraft. Å lykkes med tiltakene mot hiv/aids henger derfor i siste instans nøye sammen med kampen for en mer rettferdig sosial og økonomisk verdensorden. Dernest kreves en grunnleggende endring i tradisjonelle holdninger til kjønn, der det å bevisstgjøre kvinner på deres rettigheter i tradisjonelle mannsdominerte samfunn, er helt fundamentalt.

Forsøk på å bruke mannlig omskjæring som en vaksine er det også stil forventninger til, slik det nå prøves ut i bl.a. Malawi. Likeså er såkalt posteksponerings profylakse (PEP-behandling), der nyfødte med høy risiko for å smittes i fødselsøyeblikket, får en tidsbegrenset intensivbehandling med høyaktive antiretrovirale legemidler umiddelbart etter fødsel og før hiv har rukket å serokonvertere, dvs. infisere cellene i kroppen og starte sin reproduksjon.(Banda 2004)

UNAIDS og The Global Fund[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: UNAIDS

UNAIDS er FNs organisasjon for bekjempelse av hivepidemien og med oppgave å samordne globale tiltak, motivere regjeringer, næringsliv og frivillige organisasjoner og mobilisere menneskelige, økonomiske og intellektuelle ressurser i kampen mot hiv/aids. Organisasjonen skal overvåke epidemiens globale utbredelse, evaluere tiltak og samarbeide nært med regjeringer og det sivile samfunn i berørte land og hjelpe til med å bygge opp effektive strukturer i arbeidet med å bekjempe epidemien. Organisasjonen ble stiftet i 1996 og var 15 år etter hivepidemiens utbrudd det første samordnede tiltak mot hiv/aids-trusselen med internasjonal rekkevidde. UNAIDS finansieres ved frivillige bidrag fra regjeringer og organisasjoner, der Norge nest etter Nederland er det største giverlandet.

På initiativ av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan ble i 2002 The Global Fund opprettet med sikte på å skape utvidede samarbeidende strukturer mellom private og offentlige organer og samle inn midler til ekstra innsats i særlig hardt rammede land i Afrika og Asia. I tillegg til hiv/aids har organisasjonen til formål å finansiere en tilsvarende bekjempelse av malaria og tuberkulose, som nest etter aids utgjør de alvorligste helsetruslene i Afrika. Siden 2002 har The Global Fund benyttet 19.3 milliarder US$ som er investert i 572 tiltak i 144 land. Det utgjør en fjerdel av den samlede innsats mot hiv/aids globalt, og det har kommet Afrika særlig til gode.[7]

President G. W. Bush og "The President's Emergency Plan for Aids relief"[rediger | rediger kilde]

USAs tidligere president, George W. Bush, satte dype spor etter seg i aidskampen da han i 2003 lanserte en egen amerikansk offensiv til bekjempelse av hivepidemien, kalt "The President's Emergency Plan for Aids relief" (PEPFAR). Bush fikk Kongressen med på å bevilge først 15 milliarder US$ til målrettede tiltak i Afrika, Vietnam, Guyana og Haiti og deretter ytterligere 30 milliarder US$ i 2007.[8] Takket være dette har 1.1 millioner hivsmittede i de land som er omfattet av tiltaket, fått tilgang til livreddende medisiner.[9] Målet er at ytterligere 2,5 millioner skal hjelpes og at 12 millioner nye smittetilfeller skal avverges. I president Bushs plan inngikk også en storstilt kampanje for å fremme seksuell avholdenhet.

Bushs engasjement i kampen mot aids representerte et vendepunkt i USAs holdning til hiv/aids-trusselen. Særlig innen det republikanske partiet har det siden Ronald Reaganadministrasjonen fikk hiv/aids i fanget på begynnelsen av 1980-tallrt, vært en fremherskende holdning at hiv/aids først og fremst er et moralsk problem og at fattige og underutviklede land i Afrika ikke vil ha mulighet til å bekjempe hivepidemien til tross for økonomisk bistand. Som en følge av slike holdninger ble internasjonal aidsforskning grovt underfinansiert i en kritisk fase av hivepidemiens utvikling på 1980-tallet.

Hiv - aids i Sør-Afrika[rediger | rediger kilde]

Sør-Afrika er ett av de aller hardest rammede land i verden. UNAIDS har estimert at 5 millioner mennesker, dvs. 20,1 % av befolkningen hadde sykdommen på slutten av 2001. Bare i 2001 døde rundt 360 000 innbyggere av sykdommen, og 660 000 barn ble hjemløse pga. at forsørgerne hadde dødd av aids (UNAIDS 2002). Denne utviklingen har fortsatt i akselererende tempo.

Sør-Afrika er samtidsig ett av de høyest utviklede land i Afrika sør for Sahara (ASS). Dette er paradoksalt nok også noe av forklaringen på landets høye hivprevalens. Mellom de sørafrikanske landene går lange, gjennomgående transportårer, og mobiliteten innen den arbeidsføre del av befolkningen er stor. En annen grunn til landets katastrofale hiv/aids-statistikk er den tidligere presidenten Thabo Mbekis støtte til en liten gruppe dissenterende forskere som benekter sammenhengen mellom hiv og aids eller som sågar benekter at hiv finnes (Duesberg og den australske Perth-gruppen). Dette har ført til at man ikke bare har lukket øynene for hivtrusselen, men også forsøkt å forklare den ut fra en fullstendig feilaktig medisinsk forståelse av hva hiv/aids er. Etter massivt internasjonalt press og etter at epidemien har fått katastrofale dimensjoner og satt den økonomiske utvikling i landet drastisk tilbake, har sørafrikanske myndigheter modifisert sine holdninger og begynt å ta tak i problemet. (Kingston 2004, Aase 2004). I 2003 ble det vedtatt ordninger for antiretroviral terapi av hivsmittede. Tiltaket er likevel svært begrenset i forhold til behovet. I 2004 fikk bare 53 000 av 5 millioner smittede tilbud om behandling. The Global Fund måtte i 2004 også true med å trekke tilbake støtte til den sørafrikanske regjeringen, fordi bevilgede midler ikke ble benyttet i tråd med formålet (SABCNews.com 2004).

Regjeringens manglende forståelse og innsats har til en viss grad vært kompensert av at myndigheter på provinsnivå har hatt en mer virkelighetsnær og offensiv forståelse og iverksatt egne tiltak. (Aase 2004:10). Det er et lyspunkt at andelen av tenåringer og barn som blir smittet ved fødsel, har vist en markant tilbakegang, i det første tilfelle fra 20 til 15 %. Likevel har den forventede levetiden fortsatt å falle fra 61,8 år i 1995 til 41,5 år i 2010.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.prb.org/pdf07/07WPDS_Eng.pdf
  2. ^ http://pop.org/20060720713/world-population-aging-2006
  3. ^ http://www.un.org/esa/population/publications/wpp2002/WPP2002-HIGHLIGHTSrev1.PDF
  4. ^ http://www.aftenposten.no/helse/article898297.ece
  5. ^ Caldwell, John C. 2000. Rethinking the African AIDS epidemic. Population and Development Review 26(1): 117-135, 2000.
  6. ^ http://pop.org/20070917758/hivaids-western-failure-and-ugandan-success
  7. ^ http://www.theglobalfund.org/en/about/
  8. ^ http://www.boston.com/news/globe/editorial_opinion/editorials/articles/2007/06/01/bushs_legacy_on_aids/
  9. ^ http://www.washingtontimes.com/news/2009/apr/07/bush-aids-fight-saved-11-million-study-says/

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Aase, Asbjørn (2004): HIV/AIDS i Afrika – med case fra Malawi. Ikke tilgjengelig utenfor NTNU.
  • Aryeete-Attoh, S (1997a): Geography of Sub-Saharan Africa. 1997: Prentice Hall.
  • Aryeete-Attoh, S (1997b): Urban Geography of Sub-Saharan Africa. I Aryeete-Attoh (1997a). Side 182–222.
  • BBC (2003): Vatican in HIV condom row. I BBC NEWS World edition. BBC 2003.


http://news.bbc.co.uk/2/hi/health/3176982.stm Hentet 19.05.2004.

  • Caldwell, J.C (2000): Rethinking the African AIDS Epidemic. Population and Development Review 26(1), 2000, side 117–135.
  • Gould, Peter (2003): The Vatican's condom challenge. I BBC NEWS World edition. BBC 2003.


http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/3237358.stm Hentet 19.05.2004

  • Johwa, Wilson (2003): Male Circumcision, HIV's Missing Link? Interpress News Agency.


http://www.ipsnews.net/interna.asp?idnews=20449 Hentet 18.05.2004.

  • Kingston, Tim (2004): South Africa's AIDS activism -- Treatment with a democratic edge. I San Francisco Chronicle. 28. april 2004.


http://www.sfgate.com/cgi-bin/article.cgi?file=/chronicle/archive/2004/04/28/EDGNF6BJ191.DTL Hentet 19.05.2004.


http://www.christianitytoday.com/bc/2002/006/3.11.html Hentet 18.05.2004.

  • Oliver, Murray (2003): Pope John Paul II and Africa. I CTV News.

http://www.ctv.ca/servlet/ArticleNews/story/CTVNews/1067452296560_5/?hub=Specials Hentet 19.05.2004.

  • Oppong, J (1997): Medical Geography of Sub-Saharan Africa. I Aryeete-Attoh (1997a). Side 147–181.
  • Piot, Peter (2002): Speech by Dr. Peter Piot, Executive Director of UNAIDS at the XIV International Conference on AIDS, Barcelona, 7-12 July 2002: Cost of Drugs. Genève: Joint United Nations Programme on HIV/AIDS (UNAIDS) 2002.
    http://www.unaids.org/en/media/audiovisual.asp Hentet 14.05.2004.
  • SABCNews.com (2004): Global Fund threatens to withdraw funding for Aids. 22. mai 2004.


http://www.sabcnews.com/south_africa/general/0,2172,80298,00.html Hentet 25.05.2004.

  • Quinn, Thomas C., Maria J. Wawer & Nelson K. Sewankambo (2000): A Study in Rural Uganda of Heterosexual Transmission of Human Immunodeficiency Virus. I The New England Journal of Medicine. Vol. 343, Nr. 5, 3 august 2000.


http://www.cirp.org/library/disease/HIV/quinn1/ Hentet 18.05.2004.

Shelton, James D. (2002): "Pearl" for the week of June 20, 2002. Male Circumcision and National HIV Infection Rates. Baltimore: United States Agency for International Development. 20. juni 2002.
http://www.infoforhealth.org/pearls/2002/06-20.shtml Hentet 18.05.2004


http://www.unaids.org/html/pub/global-reports/barcelona/brglobal_aids_report_en_pdf.pdf Hentet 14.05.2004.

  • UNAIDS (2003a): Accelerating Action against AIDS in Africa. Genève: Joint United Nations Programme on HIV/AIDS (UNAIDS) 2003.


http://www.unaids.org/html/pub/UNA-docs/ICASA_Report_2003_en_pdf.pdf Hentet 14.05.2004.


http://www.unaids.org/html/pub/publications/irc-pub06/jc943-epiupdate2003_en_pdf.pdf Hentet 14.05.2004.

  • UN (2003): The impact of aids. New York: United Nations, 2003.


http://www.un.org/esa/population/publications/AIDSimpact/AIDSWebAnnounce.htm Hentet 05.05.2004.

  • UN (2004): World Contraceptive Use 2003. United Nations (UN) Department of Economic and Social Affairs Population Division April 2004.


http://web.archive.org/web/20040603193355/http://www.un.org/esa/population/publications/contraceptive2003/WCU2003.htm Hentet 19.05.2004.