H.P. Lovecraft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Howard Phillips Lovecraft (født 20. august 1890, død 15. mars 1937) var en amerikansk horrorforfatter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Howard Phillips Lovecraft, ca. 9 år gammel

Lovecraft ble født 20. august 1890 i familiens hus i Angell Street 194 (nå 454) i Providence, Rhode Island. Han var eneste barn av Winfield Scott Lovecraft, en handelsreisende i smykker og edle metaller, og Sarah Susan Phillips Lovecraft, som kunne føre slekten i Amerika tilbake til kolonien i Massachusetts Bay i 1630. Begge foreldrene var i trettiårene da de giftet seg, og det var begges første ekteskap, noe som var uvanlig på den tiden. Da Lovecraft var tre år gammel, ble faren akutt psykotisk på et hotell i Chicago, hvor han var på forretningsreise. Han ble brakt tilbake til Butler sykehus i Providence, hvor han forble resten av livet, til han døde av syfilis i tredje stadium.[1] Han døde da Lovecraft var åtte år gammel.

Lovecraft ble deretter oppdratt av sin mor, to tanter (Lillian Delora Phillips og Annie Emeline Phillips) og morfaren, Whipple Van Buren Phillips, som Lovecraft og hans kvinnelige slektninger bodde sammen med til hans død. Lovecraft var et vidunderbarn som resiterte poesi to år gammel og skrev fullstendige dikt seks år gammel. Hans morfar oppmuntret til videre lesning ved å forsyne ham med klassikere som Tusen og en natt, Thomas Bulfinchs Age of Fable og barneversjoner av Iliaden og Odysseen. Morfaren vekket også unge Lovecrafts interesse for det overnaturlige ved å fortelle ham gotiske historier. Moren var imidlertid bekymret for at disse historiene ville skremme ham.

Lovecraft var ofte syk som barn, og på grunn av hans helsetilstand og hans udisiplinerte, kranglete væremåte begynte han ikke på skolen før han var åtte og ble tatt ut etter et år. Han leste mye og studerte kjemi i mellomtiden. Han produserte flere hektograferte publikasjoner med begrenset utbredelse, først i 1899 med The Scientific Gazette («Vitenskapelig blad»). Fire år senere vendte han tilbake til den offentlige skolen.

Whipple Van Buren Phillips døde i 1904 etter at forretningen hans led alvorlige tap og familien ble deretter utarmet på grunn av vanstyre av eiendom og penger. Familien var tvunget til å flytte nedover i gaten til Angell Street 598, et husrom som var betydelig mindre i størrelse og mindre komfortabelt. Lovecraft ble sterkt påvirket av tapet av hjemmet og fødestedet og vurderte endog selvmord en stund. Han fikk et nervøst sammenbrudd i 1908, hvilket også resulterte i at han aldri fikk noen eksamen fra high school («videregående skole»). Dette nederlaget var en kilde til skuffelse og skam, delvis fordi han aldri fikk studere ved Brown University. Sammenbruddet ble etterfulgt av letargi (slapphet) som varte i ti år. Han isolerte seg hjemme, snakket bare med moren, og lå til sengs til det ble kveld – da vandret han rundt i slåbrok. I mai 1918 skrev han i et brev: «Jeg er bare halvveis i live – en stor del av kreftene mine går med til å sitte oppreist eller gå rundt.» I et brev to år senere minnes han «paradiset» i oppveksten, dukketeateret han satte opp, den lille hagen han anla med et solur i midten, og skriver: «Å være voksen er helvete. – Adulthood is hell.»[2]

Lovecraft skrev fiksjon som ung, men satte det til side til fordel for poesi og essays, før han returnerte til fiksjonen i 1917 med mer polerte fortellinger som «The Tomb» og «Dagon». Sistnevnte var hans første profesjonelt publiserte verk og ble trykket i Weird Tales i 1923. Omtrent på denne tiden begynte han også å bygge opp et stort nettverk av «brevvenner». Hans lange og hyppige brev skulle gjøre ham en av århundrets store brevskrivere. Blant de han korresponderte med var Forrest J. Akerman, Robert Bloch (Psycho) og Robert E. Howard (Conan Barbaren).

Lovecrafts mor ble innlagt på Butler sykehus for sinnssyke, hvor hennes mann hadde dødd, etter å ha lidd lenge av hysteri og depresjon. Likefullt skrev hun ofte brev til Lovecraft, og de forble svært nære til hennes død 21. mai 1921, på grunn av komplikasjoner etter operasjon på galleblæren. Lovecraft var knust av tapet.

Ekteskap og New York[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter deltok han på en journalistsamling hvor han møtte Sonia Greene. Hun var født i 1883 av ukrainsk-jødiske aner og var syv år eldre enn Lovecraft. De giftet seg i 1924 og flyttet til Brooklyn, New York. Lovecrafts tanter kan ha vært misfornøyde med dette, og selv om han til å begynne med var trollbundet, kom Lovecraft selv til å mislike livet i New York intenst.[3] Noen år senere ble han og Greene, som allerede hadde levd atskilt en stund, enige om en vennskapelig skilsmisse som aldri ble fullstendig gjennomført, og han vendte tilbake til Providence for å bo sammen med tantene sine i deres gjenværende år. På grunn av det mislykte ekteskapet har noen biografer spekulert i om Lovecraft kan ha vært aseksuell, selv om Greene ofte har omtalt ham som «en utmerket elsker».[4]

I 1920 var amateur journalism-bevegelsen svært aktiv i USA, og brakte mange isolerte skribenter i kontakt med hverandre. Deltakelse i dette var Lovecrafts eneste sosiale aktivitet, og da han var 31, førte den til at han møtte den 38-årige Sonia Haft Greene, som var skilt med en sekstenårig datter hun forsørget som ekspeditrise i en forretning i New York. Greene måtte ta initiativet overfor Lovecraft, som rødmet og bleknet da hun kysset ham første gang i småbyen Magnolia i Rhode Island. Det var i 1922, og han var ikke blitt kysset siden han var liten. 3. mars 1924 giftet de seg, og han flyttet inn i hennes leilighet i Brooklyn. Den konservative antisemitten Lovecraft giftet seg altså med en skilt jødinne, og skrev betatt om New Yorks skjønnhet ved natt. Brevene hans antok en optimistisk tone, og nå som han var flyttet fra provinsen, kunne brevvennene hans også besøke ham. Lovecraft'enes leilighet ble et samlingspunkt, og brevvennene var overrasket over at den eldre mannen de mente å kjenne gjennom brevene, viste seg å være en yngre, utadvendt mann på 34.

Lovecrafts liv kunne blitt ganske annerledes lykkelig hvis han havde fått et arbeid ekteparet kunne leve av. I stedet mistet Sonia sin stilling. Hun forsøkte å åpne sin egen forretning, men mislyktes. Lovecraft på sin side søkte på hundrevis av jobber uten å lykkes, og solgte ut av møblene sine. Nyttårsaften 1924 flyttet Sonia til sitt nye arbeid i Cincinnati. Lovecraft kunne ikke tenke seg å bo der, og ble i New York. Sonia ble igjen arbeidsledig, men fikk så jobb i Cleveland. Hver 14. dag kom hun til New York med penger som Lovecraft kunne leve av. Han fant situasjonen så pinlig at han i april 1926 gav opp og fortvilt flyttet tilbake til sin tante Lillian, som han kunne bo hos. Tre år senere skilte han seg fra Sonia.[5]

Mot slutten av sitt liv gav han uttrykk for at det gjorde ham vondt å ha levd i så mye ensomhet, men han forsonte seg med at slik var livet blitt for ham. Han tok det med fatning da han blev rammet av tykktarmskreft. 10. mars 1937 ble han innlagt på Jane Brown Memorial Hospital. Han tok også de intense smertene med fatning, noe som imponerte sykepleierne. Morfin ble brukt som lindring.[6]

Tilbake til Providence[rediger | rediger kilde]

H.P. Lovecrafts gravstein

Tilbake i Providence levde Lovecraft i et «romslig brunt viktoriansk trehus» i Barnes Street 10 til 1933. (Dette er adressen som i The Case of Charles Dexter Ward («Tilfellet Charles Dexter Ward») blir oppgitt for dr. Willett.) Perioden etter returen til Providence – det siste tiåret i livet hans – var Lovecrafts mest produktive. I løpet av denne perioden skrev han nesten alle sine mest kjente noveller for tidens ledende billigblader (særlig Weird Tales) og lengre arbeider som The Case of Charles Dexter Ward og At the Mountains of Madness («På galskapens fjell»). Han gjennomleste arbeider for andre forfatter og bedrev store mengder ghost-writing, inkludert The Mound, Winged Death og The Diary of Alonzo Typer.

Til tross for sine beste prestasjoner ble han stadig fattigere. Han ble tvunget til å flytte til mindre og dårligere bosteder med sin gjenlevende tante. Han ble også dypt berørt av Robert E. Howards selvmord. I 1936 fikk han diagnostisert tarmkreft og led dessuten av feilernæring. Han levde i konstant smerte til sin død 15. mars 1937 i Providence.

Lovecraft ble oppført sammen med sine foreldre på Phillips-familiens gravmonument. Dette var ikke nok for hans tilhengere, derfor samlet en gruppe individer penger til å kjøpe en egen gravsten til ham i 1977. På denne hadde de skrevet Lovecrafts navn, hans fødsels- og dødsdato og setningen «I AM PROVIDENCE» («Jeg er Providence/Skjebnen»), et sitat fra et av hans egne brev. Lovecrafts grav i Swan Point gravlund i Providence er iblant påført graffiti som siterer hans berømte vers fra «The Call of Cthulhu» (opprinnelig fra «The Nameless City»):

«That is not dead which can eternal lie,
And with strange aeons even death may die.»
(«Det er ei dødt som evig kan hvile,
og med andre tider kan selv døden dø.»)

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Før Poe hadde grøssersjangeren vært preget av mer velkjente og gotiske tradisjoner som djeveldyrkelse, gjengangere, svart magi o.l. Lovecraft, som hadde Poe som et av sine store forbilder, var den som i størst grad fortsatte denne utviklingen mot den moderne skrekklitteraturen. Ved å la seg inspirere av andre horrorforfattere og å videreutvikle og kombinere de elementene som han fant mest inspirerende og nyskapende hos dem han anså som de mest begavede innen faget, skapte han gradvis sin egen unike stil. En egen mytologi med et galleri av overnaturlige skapninger og monstre oppstod etterhvert. Disse hadde tilholdssted i alt fra havet, skogkledde åser og menneskelige bosettinger. Senere i forfatterkskapet utvidet han genren betraktelig ved å tilføre trekk fra science fiction, en retning som omtales som såkalt «kosmisk horror», hvor mennesker kommer i konflikt med livsformer fra hinsides jorden, f.eks. The Call of Cthulhu, The Whisperer in Darkness, The Colour out of Space og At the Mountains of Madness. Ofte har de hatt tilhold på jorden lenge før mennesket oppstod, og blir iblant tilbedt av sekter og hemmelige samfunn. Den første av disse titlene som tar for seg kosmisk horror, var The Call of Cthulhu, hvilket er grunnen til at August Derleth døpte samlingen for Cthulhu-mytologien. I disse fortellingene har alternative naturlover og pseudovitenskap i stor grad overtatt for det overnaturlige som forklaringsmodell for de hendelser og fenomener som finner sted.

Hans historier ble først og fremst utgitt av magasinet Weird Tales, og han utgjorde sammen med sine to venner Clark Ashton Smith og Robert E. Howard en produktiv trio, hvis arbeider regnes blant bladets mest betydningsfulle og innflytelsesrike noveller.

Lovecraft fokuserte først og fremst på atmosfære og stemning i fortellingene sine, som han anså som det viktigste for en god historie. Ofte kan man lang tid i forveien gjette seg til hva som skjer senere, og slutten blir dermed ofte en bekreftelse snarere enn en avsløring eller overraskelse. Videre er han kjent for sin språkbruk, som har alderdommelige og arkaiske preg. Også indirekte hadde Lovecraft stor innflytelse på horrorlitteraturen via brevkorrespondanse med andre spirende forfattere som mottok råd, oppmuntring og veiledning.

Det er ofte blitt bemerket at Lovecrafts personer, særlig de i de «store tekstene», knapt kan skjelnes fra hverandre, og er basert på Lovecraft selv. Typisk er de studenter eller professorer ved et universitet i New England (helst Miskatonic University), tilbakeholdne og diskret av natur - og mer får vi sjelden vite om dem. Hovedoppgaven til personene hans er «å fornemme».[7] I sin korrespondanse med andre skribenter fraråder Lovecraft stadig, at man griper til uttrykk som «avskyelig» eller «unevneligt» - ganske overraskende, når man ser hvor hyppig han selv benytter dem. I et brev til Frank Belknap Long forteller han, at han aldri satte seg ned i den bestemte hensikten å skrive en historie: «De eneste historiene jeg skriver, er slike hvor sentrale idéer, bilder og stemninger dukker spontant opp.»[8] To emner beskjeftiger han seg overhodet ikke med: Penger og sex. Ingen av delene tilhørte hans univers, hvor kvinnelige personer bare dukker opp ved to anledninger.[9] På spørsmål fra yngre brevvenner om erotiske beskrivelser ikke var av litterær interesse, forklarte han at han som åtteåring hadde studert kjønnslivet da han leste i sin onkels medisinske lærebøker, «hvoretter det naturligvis var umulig å føle noen nysgjerrighet». Hele emnet var «uten interesse for noen med en smak som førte ham til feenes hager og gylne byer, strålende i eksotiske solnedganger».[10]

Verden for ham hadde en iboende ondskap, og den overbevisningen lå til grunn for hans beundring av puritanerne, fordi de «hatet livet og hånte den plattheten at det er verd å leve».[11] Men selv om Lovecraft avskydde verden, holdt vennene hans av ham. August Derleth viet resten av livet sitt til å samle, redigere og utgi Lovecrafts verker, og det er hovedsakelig takket være innsatsen hans at Lovecraft er blitt berømt.[12] Dessuten viet Derleth og en rekke andre skribenter, som Robert Bloch, Lin Carter og Frank Belknap Long, deler av forfattervirksomheten sin til å videreutvikle og utdype mytene Lovecraft hadde skapt,[13] som om de var flyttet inn i hans verden.

Hans mest kjente skrekkfortelling er Call of Cthulhu. Den har gjennom sin mytologi rundt The Old Ones og andre vesener skapt en hel sjanger, som etter Lovecrafts død har holdt seg levende gjennom nyere forfatteres bidrag. Som hans store verker regnes:

  • The Call of Cthulhu (1926)
  • The Colour Out of Space (1927)
  • The Dunwich Horror (1928)
  • The Whisperer in Darkness (1930)
  • At the Mountains of Madness (1931)
  • The Dreams in the Witch House (1932)
  • The Shadow Over Innsmouth (1932)
  • The Shadow Out of Time (1934)

Han etterlot seg også en utstrakt korrespondanse – nærmere ett hundre tusen brev, hvorav en del var på tretti til førti sider.[14]

Økonomisk var det en balansegang å leve av den lille formuen han arvet, og de beskjedne inntektene fra korrekturlesingen hans. For venner gjorde han arbeidet nærmest gratis. Det er påfallende at da han døde, var det på det nærmeste slutt på arven hans – nesten som om han hadde levd den tiden som var ham tilmålt av den beskjedne arven og hans egen sparsomhet. Som gentleman følte han en forpliktelse til å heve sig over pengesaker. Derfor fikk han seg heller ikke til å kreve inn ubetalte regninger, eller forlange betaling av venner. Brevene hans avspeiler hvor sterkt den beskjedne økonomien hans hele tiden begrenset hans liv og muligheter.[15]

Rasisme[rediger | rediger kilde]

Lovecrafts bakgrunn gjorde ham tilbakeholdende overfor fremmede folkeslag og andre raser, som han for øvrig så lite til i sitt hjem i provinsen. Året 1925 kom imidlertid til å merke ham for alltid. Det var året da han gikk rundt i New York på fortvilt og forgjeves jakt på et levebrød, så han kunne få tilbake sin lykkelige tilværelse med Sonia. Jo lenger Lovecraft bodde i New York, jo dypere ble hans avsky for utlendinger, og han skrev til Frank Belknap Long: "I hope the end will be warfare...", og i et annet brev tar han til orde for bruk av blåsyregass.[16] Til Belknap Long skrev han også om et besøk i innvandrerbydelen Lower East Side i New York: "Disse organiske tingene – italiensk-semittisk-mongoloide – som bebor denne fæle kloakken, kan ikke ved noe misbruk av fantasien kalles menneskelige. De var vanskapte, tåkede utkast til noe apeaktig og amøbelignende; uklart dannet av noe stinkende, klebrig slim fra jordens forråtnelse, som gled og sivet i og på de skitne gatene, eller inn og ut av vinduer og døråpninger på en måte som minnet om makk eller undersjøiske unevneligheter. De – eller den degenererte, geléaktige gjæringsprosessen de var dannet av – så ut til å sive og dryppe gjennom de gapende sprekkene i de fryktelige husene...og jeg tenkte på en eller annen aveny i kyklopiske, usunne beholdere, fylt til bristepunktet med forråtnelse fra koldbrann, og i ferd med å briste og oversvømme verden med en spedalsk kataklysme av seigtflytende råttenskap. Fra dette marerittet av pervers besmittelse har jeg ingen erindring om noe levende ansikt. Det individuelt groteske gikk tapt i det kollektivt ødeleggende, som etterlot synsinntrykket bare av den morbide støpeformen for oppløsning og forråtnelse...en gul, flirende maske som det siver sure, klebrige, syreholdige væsker fra øyne, ører, nese og munn, og en abnorm bobling fra uhyrlige, utrolige sår overalt..."[17]

Etter hjemkomsten til Providence avtok hans beundring for Hitler, som han kom til å anse som «en klovn» som satte sitt mål på spill, gjennom en politikk som ikke kunne føre frem.

Utgivelser på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Vanviddets fjell & Fargen bortenfor tid og rom, oversatt av Cato Pellegrini, Semic (Oslo, 1995), ISBN 82-535-1726-2 (inneholder kortromanen Vanviddets fjell og novellen Fargen bortenfor tid og rom)
  • Skrekken fra Dunwich og andre historier, oversatt av Jens E. Røsåsen og Ragnar Askeland, Semic (Oslo, 1994), ISBN 82-535-1644-4 (innholder novellene Kallet fra Cthulhu, Skrekken fra Dunwich og Tingen på terskelen)
  • Tingen på terskelen og andre hårreisende historier, oversatt av Øyvind Myre og Einar Engstad, Uglebøkene (Cappelen, Oslo, 1973), ISBN 82-02-02712-8 (novellene Tingen på terskelen, Pickmans modell, Ulthars katter, De andre gudene og Hvisk i mørket)
  • Makabre historier. Bok- og magasinforlaget (Oslo, 1994), (serien Verdens beste spøkelseshistorier) ISBN 82-90387-33-4 (novellene Cthulhu kaller, Dunwich-redselen og Vesenet i mørket)
  • Antologien Spøkelser og iskalde gys. Bok- og magasinforlaget (Oslo, 1981), ISBN 82-90387-00-8 (novellen Den utstøtte)
  • Antologien Verdens beste spøkelseshistorier, 2, Bok- og magasinforlaget (Oslo, 1990), ISBN 82-90387-23-7 (novellen Rottene i muren)
  • Antologien Verdens beste spøkelseshistorier, 3, Bok- og magasinforlaget (Oslo, 1991), ISBN 82-90387-28-8 (novellene Den utstøtte og Det underlige høye huset i tåken)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Luc Sante, «The Heroic Nerd», i The New York Review of Books, 10. oktober 2006
  2. ^ Michel Houellebecq: H.P.Lovecraft – against the world, against life (s. 30-1), forlaget Weidenfeld & Nicolson, London 2005, ISBN 0-297-85138-1
  3. ^ Denne situasjon har en klar parallell i den delvis selvbiografiske «He», slik Michel Houellebecq har bemerket i H.P. Lovecraft: Contre le monde, contre la vie («Mot verden, mot livet»).
  4. ^ hplovecraft.com
  5. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 95-103)
  6. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 117-8)
  7. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 68)
  8. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 47)
  9. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 57)
  10. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft - against the world, against life (s. 58-9)
  11. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 117)
  12. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 39-40)
  13. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 34)
  14. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 40-1)
  15. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 91-2)
  16. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 107)
  17. ^ Michel Houellebecq: H.P. Lovecraft – against the world, against life (s. 106-7)
Wikisource-logo.svg Wikisource: Author:H. P. Lovecraft – originaltekst