Håndtein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kvinne som spinner tråd med håndtein på markedet i Ayacucho i Peru 2005.

En håndtein eller håndten, det vil si en håndholdt tein, også kalt håndsnelle, håndrokk og spindel, er det eldste redskapet for å spinne eller tvinne en tråd som en kjenner til. Det består av en kort trepinne, en tein, utstyrt med en tyngde i form av et spinnehjul. Håndteinen henger i fibertrådene og settes i rotasjon med fingrene slik at fibrene tvinnes til garn. Når ferdig tråd er så lang at håndteien når gulvet, må prosessen stanses og ferdig tråd spoles opp på håndteinen.


Utforming og virkemåte[rediger | rediger kilde]

Spinning av tråd med håndtein: Fibermaterialet samles omkring en kjepp (rokk; a). Noen fibertråder festes til håndteinen (en pinne med spinnehjul; b-c). Når håndteinen henger som et lodd og snurres med fingrene, strekkes fibrene og tvinnes til en trådlengde som deretter vikles opp på teinen. Teknikken krever trening for jevn tråd.

En håndtein er en kort trepinne eller -stav som i en av endene eller midt på er utstyrt med en rund skive som fungerer som et svinghjul. Hulet blir også omtalt som spinnehjul, håndteinsnelle og fungerer som et svinghjul. Svingskiven kan være laget av stein (for eksempel kleberstein), metall, bein eller tre. En kan også skape svinghjulseffekt bare ved at teinenes diameter økes eller med utstikkende deler som kvister. En kan også lage en håndtein ved kun å bruke en stein som svinghjul. Fibermaterialet som skal spinnes, festes i toppen av pinnen i en lite krok eller hakk og håndteinen henger i fibrene som skal spinnes. Håndteinen sette i rotasjon med fingrene slik at fibrene tvinnes til en trådlengde. Ved hver dreining tilføres garnet sno, og svingskiven gir teinen tyngde slik at rotasjonen fortsetter når den er satt igang. For en høyrehendt person vil det være mest naturlig å gi håndteinen en dreining mot høyre. En får da Z-spunnet garn. Når garnet har fått tilstrekkelig sno, vikles det opp på teinen.

Svinghjulet på teinene kan ha forskjellig form, noen er høyt hvelvet midt på, mens andre ligner flate skiver. Svinghjulet kan sitte ovenfor eller nedenfor midten av teinen. I Norden sitter den ofte midt på.

Fibrene eller materialet som skal spinnes ved hjelp av en håndtein, kan være naturmaterialer som stry, ull, lin og bomull, eller moderne kunstfibre. Spinnmaterialet blir ofte vinklet om eller festet med et bånd til en annen tilskåret kjepp, kalt rokk, håndrokk eller rokkehode, men ikke alltid. Rokken holdes i den andre hånden, under armen eller stikkes i beltet til den som spinner.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Typisk spinnehjul fra håndtein funnet ved arkeologisk utgravning i Sørøst-Europa på 1800-tallet. Spinnehjul av stein er også vanlig i norske arkeologiske funn.
Denne biten av et relieff er funnet i Susa i Iran og stammer fra den nyelamittiske perioden ca. 800-550. Relieffet viser en kvinne som spinner og en tjener som holder en vifte.
Dronning Berthe og spinnerskene (Reine Berthe et les fileuses) malt av sveitseren Albert Anker i 1888 viser håndrokker og -teiner.
Barnearbeidere i det tyske Kamerun i 1919 spinner tråd av bomull ved hjelp av håndteiner.

Håndteinen har vært brukt i Europa helt siden steinalderen. I Norge er det mange steder funnet svinghjul av stein ved arkeologiske utgravninger, og håndteinlodd er det vanligste redskapet som er funnet i kvinnegraver fra vikingtida. Spinning med håndtein har således vært svært vanlig blant mange kvinner og barn, også mens de foretok andre aktiviteter, for eksempel når de gjette dyr eller gikk langs veien. Nyere DNA-undersøkelser av beinrester fra gravfunn viser at også en god del menn hadde svinghjul til håndteiner med seg i graven. Dette kan tyde på at spinning blant menn kan ha vært mye mer utbredt enn man tidligere har trodd. Det er også rimelig fordi behovet for tråd var ufattelig stort. Det er bare å tenke på hvor mange meter garn som skulle til for å spinne alt garnet som skulle veves til et seil for et vikingskip. Og menn som dro på vikingtokt, kunne nok ikke være uten en slik viktig ferdighet.

Å lage tråd, tekstil og tøy var veldig tid- og arbeidskrevende før moderne masseproduksjon med spinnemaskiner, veverier og klesfabrikker ble vanlig. Da hjulrokken gradvis erstattet håndteinene, lettet det spinnearbeidet betraktelig. De første hjulrokkene, såkalte skottrokker, kom fra orienten til Europa under middelalderen. Den mer effektive vingerokken ble utviklet i Nord-Italia og Tyskland sist på 1400-tallet. Den kom til byene i Norge på slutten av 1500-tallet, men ble vanlig først ut på 1700-tallet. Håndteiner var likevel i bruk til langt ut på 1800-tallet De var billige, enkle å bruke og ta med seg, og de ga mer utstrukket og mykere garn. Samene brukte håndtein, snaldu, fram til annen verdenskrig. På Vestlandet benyttet kvinner håndtein til å spinne renningstråd i vevnader helt opp til 1900-tallet. I mange andre kulturer er håndtein fortsatt i vanlig bruk, for eksempel i deler av Peru, Bolivia, Brasil, Afghanistan, Tibet, India og Iran.

En tein med snelle eller spole sitter også foran på hjulrokken. Spindeltein er en tein på en rokk som drives rundt ved snoroverføring fra et rokkehjulet. Eventyrskikkelsen Tornerose stakk seg på en spiss tein og sov i hundre år.

Etymologi (ordbakgrunn)[rediger | rediger kilde]

De tre viktigste skjebnegudinnene i norrøn mytologi var nornene, og søstrene, Urd, Verdande og Skuld. De er som fortid, nåtid og fremtid tett forbundet gjennom skjebnetråden som de spinner. Illustrasjonen er fra en svensk Edda-utgave fra 1913 [1] og viser nornene som spinner livstråder på en håndtein, skjærer merker i tallstaven og måler ut menneskers skjebner ved Urds brønn ved Yggdrasiltreet.

Ordet tein, på dansk, svensk og i riksmål også i formen ten, betyr opprinnelig «liten pinne», «stikke», «kvist», «stengel» eller «planteskudd». Rokkr var i norrønt navnet på kjeppen der ulla ble festet, seinere også kalt spinnekjepp eller rokkehode, og snella navn på spinnhjulet, trinsa eller spolen.

Håndteiner kunne også kalles håndrokk og håndsnelle.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marta Hoffmann: Fra fiber til tøy, 1991

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]