Háttalykill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Háttalykill (Háttalykill inn forni, norsk: Håttalykill) er et norrønt dikt fra ca 1145 som ble diktet av den islandske skalden Hallr Þórarinsson og jarlen Ragnvald Orknøyjarl (Ragnvald Kale Kolsson) (1100 – 1158). Diktet ble til mens Hallr var i veitsle hos Ragnvald jarl på Orknøyene på 1140-tallet. Det handler om gamle konger og helter[1], både legendariske og mytiske. Det norrøne navnet Háttalykill betyr rettledning (lykill) i versemål (háttr). Diktet i sin opprinnelige form hadde fem vers på hvert versemål, men «folk tykte kvædet var altfor langt».[2] Diktet ble derfor nedkortet til to vers på hvert versemål og har i overlevert form 82 vers. De to første versene er diktet i verseformen ljóðaháttr, de to neste i kviðuháttr osv.

Diktet innledes slik:

Skyldr at skemta
þykkik skǫtnum vera
þeims vilja nýt môl nema,
forn frœði lætk
framm of borin,
ef ér vilið heyrt hafa.

Diktet er i to deler, en første del om sagnkonger og helter som Sigurd Fåvnesbane, Ragnar Lodbrok og Ragnarssønnene, Svipdag, Rolf Krake og to svenske konger, Erik Seiersæl og Styrbjørn. Del to omtaler de norske (historiske) kongene fra Harald Hårfagre til Magnus Berrføtt. Diktet er med andre ord et lovkvad over gamle legendariske og mytiske konger, men det gir seg ikke inn på å gi noen spesielle karakteristikker av kongene ut over å omtale dem som tapre krigere[3].

Diktet er overlevert i to manuskripter, Holm papp 25 8°x (papp25x) og UppsUB R 683x (R683x)[4]

Loptr Guttormsson[rediger | rediger kilde]

Det eksisterer også et senere dikt (fra første haldel av 1400-tallet) med navnet Háttalykill. Dette er skrevet av høvdingen og ridderen Loptr Guttormsson og er et elskovsdikt til hans elskede Kristin[5].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jf. nettstedet Allkunne
  2. ^ Dette er omtalt i Orknøyingenes saga, kap. 81
  3. ^ Finnur Jónsson, den islandske litteraturs historie, 1907, s 181
  4. ^ Jf. omtale på nettstedet til The Scaldic Project[død lenke]
  5. ^ Finnur Jónsson, den islandske litteraturs historie, 1907, s 409