Gustaw Herling-Grudziński

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gustaw Herling-Grudziński - Fangefoto fra NKVDs arkiver, Grodno 1940.

Gustaw Herling-Grudziński [grudʒ’injski] (født 20. mai 1919, død 4. juli 2000) var en polsk essayist, litteraturkritiker og intellektuell. Han er mest kjent for å ha skrevet en personlig skildring av livet under den sovjetiske gulagEn annen verden.

Arrestert som spion[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Kielce og viet seg til polsk litteratur ved Universitetet i Warszawa, men fikk ved begynnelsen av Andre verdenskrig et avbrudd i studiene. I løpet av høsten 1939 var han nemlig med på å grunnlegge en undergrunnsorganisasjon, "Polska Ludowa Akcja Niepodległościowa, PLAN". Som organisasjons kurér reiste han til det sovjetiskokkuperte Lvov, men ble i mars 1940 arrestert av NKVD og ble etter falske beskyldninger dømt for spionasje. Herling-Grudziński ble plassert i Vitsebsk, og fikk gjennom fengselsoppholdet i Leningrad og arbeidsleiren i Arkhangelsk stifte kjennskap til gulag. To år senere skjer omveltningen i det tyskerne går til angrep på Sovjetunionen. Herling-Grudziński led av sult og skjørbuk da han som del av Sikorsky-Mayskiavtalen ble løslatt i 1942.

Krigshelt[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av annen verdenskrig gikk Herling-Grudziński inn i general Władysław Anders' polske hær, og deltok blant annet i felttoget mot Monte Cassino i Italia. For sin innsats i kampene ble han dekorert med Ordenen Virtuti Militari, Polens høyeste militære orden.

Journalist og essayist[rediger | rediger kilde]

I 1947 var han med på å grunnlegge og utgi det politiske og kulturelle emigrantmagasinet Kultura, som utkom i Roma. Når magasinet flyttet til Paris, bosatte han seg først som journalist i London og München, men slo seg i 1955 ned i Napoli, hvor han ble boende resten av livet. Han skrev flere bøker med italienske motiv, for eksempel kortromanen Pietà dell' Isola (1960). Handlingen er lagt til Capri, hvor kvinnen Immacolara i den avsluttende scenen sørger over sin døende forlovede, mureren Sebastiano. Ved et ulykkestilfelle under renoveringen av Certosaklosteret får han ulesket kalk over seg. Sebastiano blir blind og døv, og lider under hukommelsestap. Immacolara er i tillegg gravid, men det fremgår etter hvert at Sebastiano ikke er faren, men derimot landsbypresten Padre Rocca. Det viser seg dessuten at ulykken med kalken nettopp har med det ureglementerte og upassende farskapet å gjøre.

Professor Arne Melberg refererer fra innholdet og ser dateringen av ulykken, 19. september 1933, som en parallell til Napolis skytshelgen San Gennaros minnedag, da hans blødende kropp ble båret gjennom Napolis gater, men kanskje vel så relevant med tanke på intrigen er Felix’ og Constantias felles martyrdød i Nocera Inferiore, under keiser Nero den 19. september omkring år 65 e.Kr.:

Sitat Den [ulykken] forvandler Sebastiano til en stum og forvirret einstøing som vandrer rundt på øya i filler og uten kontakt med noe menneskelig vesen. Så etter hvert nærmer han seg igjen klosteret og 17 år etter ulykken, enda en gang den 19. september, hjelper han til med å bære den liggende Maria-statuen som har gitt fortellingen dens navn, i en prosesjon. Anstrengelsen gir ham stemmen tilbake, samtidig som den tar livet hans og utløser Immacolatas klagesang – samtidig som Padre Rocca forsvinner over et stup på den berglendte øya. Sitat
– Arne Melberg 2009, s. 11.

Herling-Grudziński forteller lakonisk og mangetydig, men hva som egentlig foregikk i trekantforholdet mellom dem forblir uklart. I tillegg blir Sebastianos skjebne dobbelteksponert gjennom blikket til en jødisk lege som under andre verdenskrig hadde flyktet ut til øya.

Litterært liv og hederspriser[rediger | rediger kilde]

Herling-Grudziński mottok en rekke litterære priser: Kultura (1958), Jurzykowski (1964), Kościelskis (1966), The News (1981), den italienske Premio Viareggio prisen, den internasjonale Prix Gutenberg, og den franske Pen-Club. I 1998 ble han tildelt Den hvite ørns orden, som er den høyeste utmerkelse en polsk borger kan få.

Hans mest berømte bok, A World Apart (1951), ble forfattet i London, og ble oversatt til engelsk av Andrzej Ciolkosz og utgitt samtidig i Polen og England, med forord av Bertrand Russell. Til den første engelske utgaven etter Herling-Grudzińskis død kom verket med nytt forord av Anne Applebaum (2005). Den svenske utgaven En värld för sig kom i 1952 og den norske utgaven En annen verden i 1953. Her beskriver han livsforhold i det sovjetiske gulag, basert på egne erfaringer fra fangeleiren, og gir samtidig en grundig innsikt i forutsetningene for Det sovjetiske kommunistsystemet. I sluttordet får vi vite at det for ikke å bukke under for systemet og råskapen er umulig å opphøre å tro på mennesket og på meningen med å kjempe for å forbedre sine lodd på jorden.

En annen verden[rediger | rediger kilde]

Professor Arne Melberg refererer fra handlingsgangen i En annen verden:

Sitat Som man kan vente seg, fengsles han på et absurd vilkårlig grunnlag: I russisk transkripsjon likner navnet hans [på] Göring. Ettersom han dessuten gikk i offisersaktige støvler, anklages han for antisovjetisk virksomhet. Medfangene hans er enten vanlige forbrytere eller politiske fanger, de fleste ofre for like vilkårlige anklager. De verste forbryterne danner en slags mafia i leiren, der de utøver vold mot medfangene, legger beslag på matrasjoner, spiller bort eiendelene deres og voldtar kvinnene. Nettopp kvinnenes skjebner skildres i noen nedslående episoder: Blir de ikke voldtatt av forbryterne, er de fritt vilt for vakter og befal.

Herling forteller om brakkelivet, arbeidet, og ikke minst om de stedene og hendelsene som innebærer små unntak fra arbeidet: sykestuen, ”møtehuset”, ”hviledagen”, ”konserten. Han forteller i episoder, [som ]oftest er fokusert på en enkelt medfange og hans skjebne. Til sammen får vi et helt galleri av sørgelige eksistenser, presentert gjennom fortellinger som er saklig informative, følelsesmessig tilbakeholdne, men likevel – eller nettopp derfor voldsomt effektive.

Vi får dessuten konturene av en analyse av GULAG-systemets logikk. Det handler jo ikke om utryddelsesleirer, som i de tyske konsentrasjonsleirenes siste fase, men om arbeidsleire. Men i tillegg til slavearbeidet finner Herling at formålet deres er å bryte ned fangenes individualitet og personlighet. Hver fange utsettes for tortur, sult og mangler for til slutt å gjennomgå det han kaller Den Store Forandringen: For å overleve må han forlate alt det han kan tenkes å ha hatt av moral, anstendighet og medmenneskelighet.
Sitat
– Arne Melberg, 2009, s. 10.

Livet i fangeleiren blir først normalt når alle medmenneskelige vurderinger og fangenes sinne og minne er slettet fra deres bevissthet. Sykestua blir tilfluktssted og fører til selvskading for å komme dit, mens møtehuset, hvor en konfronteres med den virkelige verden både representerer en pause fra fangelivet, men samtidig også blir en ubehagelig påminnelse om den frihet de ikke får del i. I boka beskriver Herling-Grudziński den råtnende kroppen sin i de siste dagene som fange i grafiske detaljer. Han befinner seg svært nær endestasjonen, likhuset.

Verket utkom 10 år før Aleksandr Solzhenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj' liv (One Day in the Life of Ivan Denisovich). En annen verden ga Gustaw Herling-Grudziński internasjonal heder, men også en god del motstand. Den italienske oversettelsen av boka ble ikke utgitt før i 1994, og den franske i 1995.

Dødsangsten og det smertefulle skriket fra medfanger forplantet seg videre gjennom Herling-Grudzińskis forfatterskap, og fortsetter i flere marerittliknende skildringer. Et utvalg fra Dagbok skrevet om Natten 6 bind (1973–97), som han utga gjennom 30 år, ble i 1997 oversatt til engelsk og publisert under tittelen Volcano and Miracle. En samling noveller, The Noonday Cemetery and Other Stories, ble post mortem oversatt til engelsk av Bill Johnston i 2003.

Gustaw Herling-Grudziński har flere ganger blitt nominert til Nobels litteraturpris.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • En annen verden (1953)
  • Dagbok skrevet om natten (5 bd., 1973–93) ble påbegynt i 1971 og avsluttet ved hans død.
  • Inny świat, zapiski sowieckie (1985, 1996)
  • Samlede fortellinger (1988)
  • Żywi i umarli (1991)
  • Wyjścia z milczenia (1993)
  • The Island; Three Tales. Penguin Books, reprint edition. (1994). ISBN 0140232796.
  • Skrzydła ołtarza : opowiadania (1995)
  • Dziennik pisany nocą 1973-1979 (1995)
  • Dziennik pisany nocą 1980-1983 (1996)
  • A World Apart: Imprisonment in a Soviet Labor Camp During World War II, Penguin Books, reprint edition. (1996). ISBN 0140251847.
  • Volcano and Miracle: A Selection from the Journal Written at Night, Penguin Books, reprint edition. (1997). ISBN 0140236155.
  • The Noonday Cemetery and Other Stories, New Directions Publishing. (2003) ISBN 0811215296.

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

  • Zdzisława Kudelskiego: Pisma zebrane (1993)
  • Krzysztof Pomian: Dziennik pisany nocą 1971-1972 (1995)
  • Włodzimierz Bolecki: Ciemna miłość, szkice do portretu Gustawa Herlinga-Grudzińskiego (2005)
  • Arne Melberg: Livstidsfange uten lenker (s. 10-11). Klassekampen nr. 62. Fredag 13. mars 2009.