Gunhild Kongemor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Gunnhild Gormsdatter)
Gå til: navigasjon, søk
Gunnhild på Orknøyene etter sine sønners død. Krohgs tegning til Olav Tryggvassons saga er trolig korrekt mht sted, men neppe tid. Den siste av hennes sønner døde sist i 990-årene, på et tidspunkt da Gunnhild ville ha vært ca. 100 år gammel

Gunhild Kongemor (levde første halvdel av 900-tallet) var norsk dronning, gift med Eirik Blodøks, og mor til Eirikssønnene: Harald Gråfell, Gamle, Gudrød og Sigurd Sleva.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ifølge Ágrip, Fagerskinna og Heimskringla var hun datter av en høvding fra Hålogaland ved navn Ossur Tote. Fagerskinna og Heimskringla hevder at Gunhild ble oppfostret av samer, og opplært i trolldom av dem. Heimskringla forteller at Eiriks menn i Finnmark kom «over en gamme med en kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe lignende». Hun forklarte at hun var der for å lære trolldom av to trollmenn, «de viseste i Finnmark. Nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er så dyktige at de kan følge spor som hunder, både i mildvær og på skare.» Ingen unnslapp dem, og alt de skjøt på, traff de. «Blir de sinte, snur jorden seg opp ned når de ser på den. Og om de setter øynene på noe levende, falder det dødt ned.» Hun tilbød å gjemme Eiriks følge i gammen, «så får vi friste om vi kan få drept dem». Gunhild dro sekker over hodene på de hjemkomne trollmennene mens de sov, så de ikke kunne bruke trolldommen sin; dermed kunne Eirik og følget hans drepe dem. Eirik tok så med seg Gunhild sørover, men stanset på Helgeland for å be om tillatelse fra faren hennes.[1]

Mer sannsynlige kilder som Historia Norwegiæ gjør Gunhild til datter av Gorm den gamle og Thyra Danebod, og dermed søster til Harald Blåtann. Denne versjonen forklarer hvorfor Gunhild og Eirik kalte en av sønnene sine Gorm, som var et sjeldent navn med tilknytning til Jelling-ætten; og hvorfor Blåtann senere støttet Eiriks krigstokter, slik at Eiriks sønn Harald Gråfell vant tilbake makten i Norge, noe som var med på å gjenopprette et dansk overherredømme i deler av Sør-Norge.[2]

Gunhild beskrives i sagaene som den vakreste blant kvinner, men liten av skikkelse. I Snorre Sturlasons framstilling i Heimskringla blir hun skildret som manipulerende, grådig og usympatisk, og hennes tilknytning til «finnene» gir henne magiske evner. Idéen om ondskapsfulle kvinner som lokker menn på avveie, går imidlertid tilbake til Bibelens Adam og Eva, og var standardfigurer i middelalderens litteratur på den tiden da sagaene blev nedskrevet.[3] Historien om at Gunhild hadde lært trolldom nordpå, ligner påfallende på historien om Harald Hårfagres samiske kone, Snøfrid Svåsedatter, som trollbandt sin kongelige ektemann slik at han mistet både dømmekraft og autoritet fullstendig. Det er en type litterær gjentagelse som er typisk for sagaene, og reduserer deres verdi som historiske kilder.[4]

Dronning[rediger | rediger kilde]

Etter at Eirik forlot Norge, egget hun sønnene sine til å kjempe mot Håkon den gode, og la opp råd sammen med Håkon jarl mot de andre småkongene. Hun konspirerte også for å ta livet av barnet til Trygve Olavsson og dronning Astrid, den senere Olav Tryggvason.

Sammen med Eirik levde hun i eksil i York med tillatelse fra kong Adalstein av England, som hadde vært fosterfar for Håkon den gode. Ekteparet måtte godta å la seg døpe som en del av avtalen.[5]

Gunhild og Eirik fikk en rekke barn sammen, men listene stemmer ikke overens. Orknøyingenes saga forteller om datteren Ragnhild, oppkalt etter sin farmor, som fikk et like stygt rykte som sin mor. Sønnenes navn er Harald Gråfell, Gamle, Guttorm, Erling, Ragnfrød og Sigurd. Nevnt er også Gorm [Guttorm?], Halvdan, Gudrød, Øyvind, Sigvard [Sigurd?] og Gunrød [Gudrød?]. Noen av navnene kjennes fra lister over Eiriks halvbrødre, så her kan det være en skjedd en forveksling av Eiriks brødre med sønnene hans.[6]

Enke[rediger | rediger kilde]

Etter Eiriks død i slaget ved Stainmore i 954, ble Gunhild og barna sagt å ha søkt tilflukt hos Harald Blåtann i Danmark. Ifølge Heimskringla og Orknøyingenes saga dro de først til Orknøyene, hvor de overtok makten etter Torfinn Skallekløyver, bror til jarlene Arnkjell og Erlend, som var blitt drept sammen med Eirik. De ble der i noen vintre, og herjet Skottland og Irland om somrene. Her giftet datteren Ragnhild seg med Torfinns sønn Arnfinn, mens Gunhild og sønnene fortsatte til Danmark. Historien om Ragnhilds giftermål finnes imidlertid ikke i andre sagaer, og Snorre har ikke tatt den med i Heimskringla, selv om det ellers er stor overensstemmelse mellem den og Orknøyingenes saga. Ifølge sagaene ankom Gunhild og sønnene Danmark mens Blåtann var konge, og det ble han i 958, fire år etter Eiriks død. Med hans hjelp igangsatte Eirikssønnene en serie hærtokter for å gjenerobre Norge fra farbroren Håkon den gode. Gamle ble drept av Håkon i slaget ved Freidarberg, Guttorm døde i et slag i Østersjøen, mens Sigurd ble drept av hersen Klypp som hevn fordi han hadde bortført Klypps kone.[7]

I Njåls saga gis et inntryk av Gunhild. Den døende Håkon den gode sendte menn til Harald Gråfell og tilbød ham den norske tronen, og bad sine egne tilhengere om å godkjenne brorsønnen hans. Gunhilds tjener Ogmund dro med en innbydelse fra henne til Rut og Ossur, som sa: «I det øyeblikket vi avviser hennes innbydelse, vil hun jage oss ut av landet, og beslaglegge alt vi eier. Godtar vi den, vil hun behandle oss anstendig, som hun har lovet.»[8]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Gunhild kan ha dødd hos datteren Ragnhild på Orknøyene, siden Ragnhild var gift der, angivelig først med Arnfinn og deretter to av hans brødre. Ágrip forteller imidlertid at hun ble tatt til fange av Håkon jarl, og av danekongens menn søkket ned i en myr nær Vejle. Selv om Gunhild i virkeligheten var Blåtanns søster, kan han likevel ha ønsket henne død. Hun hadde rykte på seg for å oppmuntre sin sønn, kong Harald, til onde handlinger slik hun hadde gjort med sin mann, og for å bruke trolldom til å forføre islandske reisende. Ca 970 fikk Harald Blåtann lurt Harald Gråfell til Danmark, hvor han ble drept i et bakhold. De gjenlevende sønnene etter Gunhild og Eirik Blodøks gjenvant aldri makten i Norge.[9]

I oktober 1835 ble det funnet et myrlik i torvfeltene ved Haraldskær vest for Vejle. Kvinnen var velbevart, og ble undersøkt ved Vejle sykehus, hvor man konkluderte med at det nok var tale om liket av dronning Gunhild. Ifølge Ágrip skulle hun være narret til Danmark for å giftes med Harald Blåtann, og på hans ordre være druknet i en myr. Kong Frederik 6. bekostet en kiste, så «dronningen» kunne bli standsmessig gravlagt i et sidekapell i Skt. Nikolaj kirke i Vejle. I virkeligheten dreier funnet seg seg om en kvinne i trettiårene som ble drept ca. 490 f.Kr, enten ved en forbrytelse eller en ofring, siden liket ble festet til torvmosen ved hjelp av trekroker festet til kne- og albuledd, noe som er uvanlig hos myrlik.[10]

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 40-2), forlaget Saga Bok, Hafrsfjord 2010, ISBN 978-82-91640-54-9
  2. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 42 og 49)
  3. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 51)
  4. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 49)
  5. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 77)
  6. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 52)
  7. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 117-8)
  8. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 118)
  9. ^ Gareth Williams: Eirik Blodøks (s. 119)
  10. ^ http://historiskatlas.dk/Dronning%20Gunhild

Litteratur[rediger | rediger kilde]