Guillaume Faye
| Guillaume Faye | |||
|---|---|---|---|
 Guillaume Faye i 2015. | |||
| Født | Guillaume Louis Marie Faye 7. nov. 1949[1][2][3]  Angoulême[1] | ||
| Død | 6. mars 2019[4][1][5] (69 år) 16. arrondissement[1] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, politisk teoretiker, politisk aktivist, journalist, foredragsholder, sakprosaforfatter, essayist, universitetslærer, kommentator | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad | ||
| Utdannet ved | Sciences Po (akademisk grad: lisensiat, studieretning: historie, geografi)[6] Université Panthéon-Sorbonne (akademisk grad: Master of Arts, ph.d., studieretning: statsvitenskap) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | GRECE (1970–1987) (avslutningsårsak: Relegasjon)[7] | ||
Guillaume Faye (født 7. november 1949 i Angoulême, død 6. mars 2019) var en fransk journalist, forfatter og politisk aktivist innen det europeiske nye høyre, Nouvelle Droite, hvis tanker gjorde ham til en forløper for identitærbevegelsen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Faye var en ledende teoretiker innen det europeiske nye høyre, Nouvelle Droite, på 1970- og 1980-tallet. Som tidligere medlem av Alain de Benoists nye høyre-organisasjon GRECE deltok han i splittingen av organisasjonen i 1986. På denne tiden var han i nærheten av nasjonalistisk nyhedning,[trenger referanse] og samtidig arbeidet han som journalist for Figaro Magazine, Paris-Match og andre. Han ledet også et tidsskrift kalt J'ai Tout Compris! («Jeg forstår alt!»), men som ble nedlagt kort tid etter.[trenger referanse]
I 1987 trakk Guillaume Faye seg tilbake fra politikken. I 1990 deltok han i radiostasjonen Skyrock som «Skyman». Han opptrådte også på TV-kanalen France 2 fra 1991 til 1993.
I 1998 vendte han tilbake til politikken etter å ha utgitt en del essayer om ulike emner som politikk, kultur og religion. Flere av disse ble samlet til hans fremste utgivelse, Arkeofuturisme, utgitt på engelsk i 2010.[8] Denne utgivelsen la grunnlaget for hans politiske ideer, som hans motstand mot innvandring, hans avvisning av samtidens europeiske politikk, hans opprop for en felleseuropeisk regjering, og hans konsept om arkeofuturisme, som involverer tradisjonalistisk åndelighet og konsepter om suverenitet med de siste framganger innen vitenskap og teknologi.[9]
I 2000 startet Faye sitt tidligere tidsskrift J'ai Tout Compris! opp på nytt med månedlige utgivelser, hvor han fremmet sine ideer: han spådde avskaffelser av de europeiske samfunnene grunnet massiv innvandring, og en total krig mellom Vesten og den islamske verden, en omfavnelse av teorien «sivilisasjonenes sammenstøt».[10] Han deltok også i tidsskriftet Rivarol og samarbeidet jevnlig med Pierre Vials Terre et Peuple, en nyhedensk gruppe. Han deltok også i konferanser utenfor Frankrike, blant annet den amerikanske nasjonalistiske gruppe American Renaissance den 3. mars 2006.
Faye ble kritisert for sin «ekstremisme» av Alain de Benoist i et intervju utgitt i mars 2000 i italienske Area, en publikasjon som er nært tilknyttet det høyreorienterte politiske partiet Alleanza Nazionale.[11]
I 2007 utga han La Nouvelle question juive («Det jødiske spørsmål») hvor han sterkt kritiserte Holocaust-benektelse og mange innenfor den nasjonalistiske grupperingen Tredje posisjonen og antisionister (som eksempelvis Alain Soral og Christian Bouchet) som han anklaget for å være sympatisk innstilt overfor islamismen. Selv ble han anklaget for å være «nasjonalist-sionist».[trenger referanse]
Bibliogafi[rediger | rediger kilde]
- Le Système à tuer les peuples, Copernic 1981.
- Contre l’économisme, Le Labyrinthe, 1983.
- La Nouvelle société de consommation, Le Labyrinthe, 1984.
- L’Occident comme déclin, Le Labyrinthe, 1984.
- Nouveaux discours à la Nation Européenne, Albatros, 1985.
- Europe et modernité, Eurograf, 1985.
- Petit lexique du partisan européen (collaborator), Eurograf, 1985.
- Les Nouveaux enjeux idéologiques, Le Labyrinthe, 1985.
- La Soft-idéologie (collaborator as Pierre Barbès), Robert Laffont, 1987.
- L’Archéofuturisme, L'Aencre, 1999. English translation: 'Archeofuturism, Arktos, 2010.
- La Colonisation de l’Europe: discours vrai sur l’immigration et l’Islam, L’Æncre, 2000.
- Les Extra-terrestres de A à Z, Dualpha, 2000.
- Pourquoi nous combattons: manifeste de la résistance européenne, L’Æncre, 2001.
- Avant-guerre, L’Aencre, 2002.
- Le coup dEtat mondial: Essai sur le Nouvel Impérialisme Américain., L’Æncre, 2004.
- La congergence des catastrophes., L’Æncre, 2004. English translation: Convergence of Catastrophes, Arktos, 2012.
- Mon programme: Un programme révolutionnaire ne vise pas à changer les règles du jeu mais à changer de jeu , Les Éditions du Lore, 2012.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 11. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 119024411[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Pierre Barbès, BNF-ID 12724635b[Hentet fra Wikidata]
- ^ catalogue.bnf.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.youtube.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.sciences-po.asso.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.slate.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Archeofuturism» Arkivert 2. januar 2014 hos Wayback Machine., Arktos.com
- ^ O'Meara, Michael: «Foreword to Guillaume Faye's Archeofuturism», Counter-Currents Publishing, 10. september 2010.
- ^ «Sivilisasjonenes sammenstøt», Aftenposten 14. februar 2006
- ^ Camus, Jean-Yves: «La Nouvelle droite : bilan provisoire d’une école de pensée», La Pensée, mars 2005.