Blasfemi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Gudsbespottelse)
Gå til: navigasjon, søk
Denne berømte graffitiinskripsjonen fra Romerriket viser en korsfestet Jesus med eselhode og antas å latterliggjøre en kristen soldat. Teksten lyder ΑΛΕΞΑΜΕΝΟΣ (ΑΛΕΞΑΜΕΝΟϹ) ΣΕΒΕΤΕ ΘΕΟΝ, det vil si «Alexamenos tilber Gud».
Illustrasjon til «Om blasfemi» fra den tyske Sebastian Brants populære satireverk Das narrenschiff fra 1494. Tresnittet viser en narr som plager den korsfestede Kristus.
Blasfemi er lite påaktet i den moderne, vestlige verden. Bildet viser en utkledt deltaker under det årlige Mardi Gras-arrangementet i New Orleans i USA som gjør narr av anklager om blasfemi i opptoget.

Blasfemi (fra gresk blasphemein, «å snakke stygt om») betegner gudsbespottelse, men også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig.

Gjennom alle tider har de forskjellige religioner og deres talspersoner (prester eller lærde) forsøkt å beskytte seg mot angrep i form av hån og spott. Om noe er blasfemisk vil derfor være avhengig av ens livssynsmessige ståsted. For noen vil enhver kritisk ytring om den egne religionen være å anse som blasfemi. Også ateistiske posisjoner kan derfor oppfattes som blasfemiske. Blasfemianklager kan derfor brukes til å begrense mange former for religionskritikk, særlig satire.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Blasfemi er omtalt i Bibelen, blant annet i Andre Moseboks kapittel 22, vers 28, der det står «Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne.».

Historisk har det vært meget strenge straffer for blasfemi innenfor de forskjellige religioner. Innenfor jødedommen kunne man bli steinet, i kristendommen har man blant annet risikert å bli brent. Også innenfor islam risikerer man dødsstraff (noe som til en viss grad fortsatt praktiseres i enkelte land).[trenger referanse] Fortsatt er blasfemi straffbart i mange land, om enn ikke belagt med dødsstraff.

Blasfemianklager[rediger | rediger kilde]

En lang rekke forfattere er blitt beskyldt for å være blasfemiske. Blant dem er verdensberømte navn som den britiske dramatikeren og ateisten Christopher Marlow (1564–1593), Diderot, Shelley, Heine og Mark Twain. August Strindberg ble anklaget for blasfemi på grunnlag av novellesamlinga «Giftas» fra 1884. Den østerrikske dramatikeren Peter Turrini (født 1944) har brukt grov blasfemi og sjokkerende effekter i flere av sine skuespill. Også franskmannen Pierre Guyotat (født 1940) har forsøkt å provosere samfunnet med blasfemi. Den spanske forfatteren Fernando Arrabal (født 1932) ble fengselt av spanske myndigheter i 1967 anklaget for gudsbespottelse og forakt for fedrelandet. Mest kjent i nyere tid er imidlertid den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie. Hans roman Sataniske vers fra 1988 er av mange muslimer betraktet som et blasfemisk hån mot profeten Muhammed. I 1989 utstedte derfor den iranske religiøse lederen Ayatollah Khomeini en fatwa i form av en verdensomspennende dødsdom over Rushdie.

Blasfemi i Norge[rediger | rediger kilde]

Blasfemiparagrafen kan bli fjernet i den nye straffeloven som ennå ikke er vedtatt.[1]

Blasfemi er straffbart i Norge etter straffelovens § 142. Blasfemi er der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbyr å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderer også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier.

Påtale finner imidlertid bare sted «når allmenne hensyn krever det», og § 142 regnes for en såkalt sovende paragraf, selv om personer har blitt dømt for blasfemi i nyere tid.[2][3]

Sitat Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.

Sitat
– Straffelovens § 142[4]

Også i Norge har flere forfattere blitt beskyldt for blasfemi. Det gjelder blant andre Marcus Thrane, Theodor Løvstad, Hans Jæger, Gunnar Heiberg, Arnulf Øverland, Trygve Bull og Georg Johannesen. Anders Suhm, elev ved latinskolen i Kristiansand i 1730-årene, er den eneste nordmann som er dødsdømt for blasfemi. Han satte blant annet fyr på Interimskirken i byen, ble dømt til halshogging, men klarte å rømme. Hans Jæger ble i 1886 dømt til 60 dagers fengsel for blasfemi og for å ha krenket offentlig bluferdighet og sedelighet. Den siste som ble offentlig tiltalt for blasfemi i Norge, var forfatteren Arnulf Øverland i 1933, etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet. Han ble frikjent samme år. Den siste som ble dømt for blasfemi i Norge var Arnfred Olsen som skrev «De 'kristne' hedninger mindes sin Jesus, den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar» i bladet Fritenkeren i 1912, han fikk 10 kroner i bot.

I senere tid har det vært vist til blasfemiparagrafen da Statens filmtilsyn stoppet «Life of Brian» i 1980. På begynnelsen av 1990-tallet forsøkte muslimer i Norge å stanse den norske utgivelsen av Rushdies bok Sataniske vers. I både Danmark og Norge ble det levert anmeldelser for blasfemi i forbindelse med trykking av Muhammed-karikaturene i 2006, uten at dette førte til tiltale. Det norske Hedningesamfunnet har ved en rekke anledninger forsøkt å bli tiltalt for blasfemi, men uten å lykkes. Nettsiden Herregud.com ( Svevende Ord Bibelsenter) har også blitt truet med politianmeldelse av menigheten Levende Ord for sin harsellering med kristendommen generelt og deres menighet spesielt.

Da Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo den en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Historikk[rediger | rediger kilde]