Gudbrandsdalsost

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gudbrandsdalsost, opprinnelig kalt Gudbrandsdalske blandingsost, er en den vanligste typen brunost i Norge, og står for cirka 50 % av all brunostomsetning. Både TINE og Synnøve Finden markedsfører gudbrandsdalsost, som opprinnelig stammer fra Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Siden den ikke lages av ostestoff, er brunosten per definisjon ikke egentlig en ost. Smaken er søt og fyldig og har et karamell-lignende preg.

Historie[rediger | rediger kilde]

Gudbrandsdalsosten ble først laget av Anne Hov, som var budeie på Solbråsætra (61°29′32″N 9°44′56″Ø) i Sør-Fron. I 1863 fant hun ut at osten ble både bedre og lettere å skjære ved å øke fettprosenten gjennom å tilsette fløte i myseblandingen.[1] Brunosten hun serverte er også kalt rauost eller raudost. Det første industrielle dampysteriet for brunost ble bygget på Tretten i 1908.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Gudbrandsdalsost lages av myse, pasteurisert geitemelk (144 g til 100 g ferdigvare), pasteurisert fløte, og pasteurisert melk. Den har en mer pikant smak enn den mildere mysosten, som ble omtalt som «ganske nydelig» i Christer Jenssøns glosebok fra 1646.[1]

TINE kaller denne brunosten «Gudbrandsdalsost G35». Bokstavkombinasjonen G35 forklarer TINE slik: «G» står for geit, altså at geitemelk inngår, og «35» står for fettprosenten i ostens tørrstoff, altså restvekten etter at cirka 20% vann i osten er fratrukket. Synnøve Finden kaller brunosten sin «Gudbrand».

Ifølge TINE inneholder TINE® Gudbrandsdalsost original G35 følgende:[2]

Treliste
  • Innhold per 100 g G35
    • 28 g fett
      • hvorav 18 g mettede fettsyrer
    • 37 g karbohydrater
      • hvorav 31 g sukkerarter
    • 10 g protein
    • 0,72 g salt
    • samt mindre mengder:
      • pantotensyre
      • kalium
      • magnesium
      • molybden
      • kalsium
      • vitamin A
      • riboflavin
      • vitamin B12
      • fosfor
      • selen
      • jod

Varianter[rediger | rediger kilde]

Det lages flere varianter av den tradisjonelle gudbrandsdalsosten. En lysere og litt mildere variant markedsføres under navnet Misværost (), mens en mørkere og litt kraftigere variant markedsføres som Heidalsost.

Produksjonssteder[rediger | rediger kilde]

Hovedvekten av denne osten produseres utenfor Gudbrandsdalen. Det foregår ennå produksjon i Lom og Skjåk, men denne er nå truet, og produksjonen skal overføres til Ørsta i Møre og Romsdal, som allerede har produksjonskapasitet. Disse planene har vakt uro, ikke bare i Gudbrandsdalen.[3] Andre steder det lages Gudbrandsdalsost er Elnesvågen i Møre og Romsdal, Byrkjelo i Sogn og Fjordane og Storsteinnes i Troms.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Historien om brunost». TINE. Besøkt 30. september 2023. 
  2. ^ TINE® Gudbrandsdalsost original G35. TINE. Besøkt 2023-09-30
  3. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. oktober 2010. Besøkt 29. oktober 2010.