Gucci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gucci er et italiensk haute couture. Gucci ble grunnlagt av Guccio Gucci (18811953) i Firenze i Italia i 1921.

Guccis historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Gucci begynte som en liten, familieeid sal- og lær virksomhet. Guccio Gucci var sønn av en handelsmann fra Italias nordre fabrikkområder. Som en ung mann reiste Gucci til byer som Paris og London hvor han fikk inspirasjon. Han åpnet sin første butikk i hjembyen Firenze i 1921, og skaffet seg raskt et rykte for å ha god kvalitet, samtidig som han kun ansatte de beste håndverkerne og skredderne han kunne få tak i. I 1938 utvidet han, og etablerte en butikk i Roma. Gucci selv designet mange av produktene. 1947 var året da Gucci introduserte bambushandlevesken, noe som kom til å bli et av Guccis mest kjente produkter. På 50-tallet etablerte Gucci en ny logo, et stripete spindelvev.

Gucci giftet seg med Aida Calvelli og sammen fikk de en stor familie, med hele seks barn. Etter Guccis død i 1953 var det sønnene Vasco, Aldo, Ugo, og Rodolfo, med Aldo i spissen som tok over ledelsen i selskapet. De sørget for at det ble åpnet butikker i byer som New York, Paris og London. Mot slutten av 60-årene utvidet konsernet ytterligere med åpning av butikker i Hongkong og Tokyo. Samtidig kom selskapet med den kjente GG logoen (initialene til Guccio Gucci), Flora silkeskjerfet som ble brukt av skuespilleren Grace Kelly og vesken Jackie O, oppkalt etter Jacqueline Kennedy Onassis.

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Gucci hadde nå etablert seg som et av de mest luksuriøse motemerker. På slutten av 1970-årene skulle det vise seg at selskapet ville få trøbbel med å opprettholde dette omdømmet. Serier av uheldige beslutninger i ledelsen, samt en konflikt mellom brødrene Aldo og Rodolfo førte selskapet på randen av konkurs. Noe av grunnlaget for brødrefeiden var at begge brødrene kontrollerte 50% av selskapet hver. Aldo på sin side følte at broren ikke bidro like mye i selskapet som han og hans sønner gjorde. I 1979 grunnla Aldo Gucci Accessories Collection (GAC), som skulle støtte opp under Gucci Parfums, kontrollert av sønnene hans. GAC startet med å selge mindre ting som: penner, sminkevesker og lightere. Prisene på GAC-varene var betydeligere lavere enn resten av produktene Gucci markedsførte. I et forsøk på å få broren Rodolfo mer engasjert i selskapet ordnet Aldo det slik at sønnen hans, Roberto fikk ansvar for Guccis parfymeavdeling.

Tross i at Gucci Accessories Collection ble godt mottatt var det av viktig faktor til Guccis dalende popularitet. Glamour-bladet Vanity Fair skrev følgende om Gucci: «På 60- og 70-tallet var Gucci en tind av kvalitet og eleganse, takket være ikoner som Audrey Hepburn, Grace Kelly, og Jacqueline Onassis. Men utover på 80-tallet har Gucci mistet appellen og glansen, og det har blitt et smakløst, flyplass fabrikat.»

Det gikk ikke lang tid før falske Gucci-produkter oversvømte markedet og brakte vannære inn over Guccis gode navn. Samtidig pågikk det fremdeles stridigheter mellom brødrene Aldo og Rodolfo i forbindelse med parfymeavdelingen. Rodolfo hadde kun 20% av aksjene, noe hans var misfornøyd med. Midt på 80-tallet ble i tillegg Aldo siktet for skattesvindel i USA etter hans egen sønn hadde vitnet mot han. Dette skapte store overskrifter i tabloidavisene, og førte til ytterligere negativ omtale.

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1983 døde Rodolfo. Dette førte til en rystelse i selskapet fordi han etterlot alle sine aksjer, 50% av selskapet, til sønnen Maurizio Gucci. Maurizio allierte seg med Aldos sønn, Paolo, for å gjenerobre kontroll i konsernet, samtidig som de etablerte Gucci Licensing. En avdeling lagt til Nederland som skulle brukes i forbindelse med skatteforetak. Etter denne avtalen kom det frem at Adlo og Paolos andeler av konsernet skulle selges. Dette betød at det var kun en mann på toppen av Gucci-konsernet, Maurizio. Dette førte til at strider ble gravlagt og opptur for Gucci.

Selskapet Gucci[rediger | rediger kilde]

En snuoperasjon på slutten av 1980-tallet førte igjen Gucci inn blant verdens mest innflytelsesrike motehus. I November, 1997 anskaffet Gucci seg en klokkelisens, kalt Gucci Timepieces. Gucci-klokkene er i dag blant de mest fasjonable og etterspurte klokkene i verden. Gucci har i mange år vært blant de mest omtalte fabrikantene i verden.1. I 1998 fikk selskapet tildelt prisen "European Company of the Year 1998" av the European Business Press Federation for selskapets økonomiske og finansielle storslagethet, samt gode strategisk visjon og administrasjonskvalitet.


Nytt styre[rediger | rediger kilde]

I 1989 greide Maurizio å overtale Dawn Mello, som hadde greid å gjenopplive selskapet Bergdorf Goodman på 1970-tallet, til å ta en lederposisjon i Gucci Group. I USA var det Domenico De Sole, en advokat som hadde bistått i Maurizios overtakelsesprosess, som var Guccis øverste leder. Guccis kreative avdeling besto nå av kjente designere som Geoffrey Beene og Calvin Klein, i tillegg til den unge, nyervervede Tom Ford.

Tidlig på 90-tallet gjennomgikk Gucci det som blir sett på det mørkeste delen i konsernets historie. Maurizio hisset på seg distrubitører, investorer og ledere i Gucci America ved å kutte kraftig ned på Gucci Accessories Collection, som alene innbragte $110 millioner inntekter hvert år. De nye produktene som ble produsert i stedenfor tok ikke like mye av som Maurizio hadde trodd, noe som over en periode på tre år førte til massive tap og selskapet stod nok en gang på randen til konkurs. Maurizio var en sjarmerende mann som var lidenskapelig glad i familiens firma, men etter fire år fant ledelsen i Gucci ut at han ikke var kababel til å lede selskapet lenger. Han ble tvunget til å selge sine aksjer til Investcorp i august, 1993. Flere av lederskikkelsene i firmaet som Maurizio hadde hentet inn forlot nå konsernet, deriblant Dawn Mello som returnerte til Bergdorf Goodman. Tom Ford, den unge designeren som nå var blitt 32 år gammel overtok Mellos lederstilling som kreativ regissør. Ford som til nå hadde jobbet under uinspirerende forhold, ville at selskapet skulle skifte kurs og tenke nytt. De Sole, som hadde blitt utnevnt til konsernsjef etter Maurizio, forstod at dersom selskapet atter en gang skulle kunne hevde seg måtte det skapes et nytt image, så han sa seg villig til å følge Ford visjon.


Tom Ford[rediger | rediger kilde]

Ford hadde lenge vært en etterfølger av amerikas to toppdesignere, Ralph Lauren og Calvin Klein. Klein, i likhet med Ford, var en superdesigner og stilen hans var preget av stil, modernisme og sofistikert eleganse. De skandaløse reklamene Ford tok i bruk gjorde at stilen hans ble synonymt med evig ungdommelighet og det mystiske knyttet til den ungdommelige seksualitet. I følge Ford var Lauren "den eneste designeren til virkelig å skape sin egen verden...du visste nøyaktig hva slags folk som gikk med klærne hans, hva slags hus de hadde og hvilke biler de kjørte." Men der hvor Lauren legemliggjorde den hvite Angelo-Saxisk-protestantiske (WASP) kulturen i New England. Ford derimot la mer vekt på en stil for den hedonistiske, urbane og fasjonable personen.

Fords 1995-kolleksjon ready-to-wear ble en suksess som blendet de kritiske røstene. Kolleksjonen vekket minner i jet-set-kundekretsene og skapte et rykte med sin uknappede skjorte og ettersittende fløyels hip-huggers. "Det var hot! Det var sexy!" Joan Kaner, motedirektør for Neiman Marcus, uttalte. "Jentene ser ut som om de akkurat har steget ut av et privat jetfly. Man bare visste at hvis man gikk med de klærne ville det se ut som om de levde på kanten."

Mens Ford sin ready-to-wear-kolleksjon ble møtt med noe negativ omtale blant en del bransjefolk, viste det seg at det skulle bli noen kjendiser bruk av Gucci som skulle påny skaffe Gucci vei opp mot toppen. I 1995 troppet Madonna opp på MTV Video Music Awards kledd i Gucci fra topp til tå. Kort tid etter ble Gwenyth Paltrow sett med en rød fløyelsdress med en ukneppet blå dresskjorte. Også den britiske skuespilleren Elizabeth Hurley troppet opp på en filmpremiere iført en Gucci-drakt. I de kommende årene skulle det vise seg at nesten alle de store stjernene i Hollywood oppsøkte Ford og Gucci før filmpremierer og andre store offentlige sammenkomster.

Guccis varme mottagelse i Hollywood førte til en uventet bi-effekt; Tom Ford ble nå ikke bare sett på som designeren bak Gucci, men som et sexsymbol. Praktisk talt over natten ble Ford nå sett på som en av de heteste nykommerne innen underholdningsverden. Han ble avbildet på utallige mote- og kjendisgmagasiner og ble et symbol for selskapets image. People Magazine tok han inn på listen over verdens 50 vakreste folk i verden. Fords image utad ble kjent som «Guccis sexfaktor». I Fords 1996-vårkolleksjon var klærne sterkt preget av blomster, ikke ulikt hvordan barn gikk kledd midt på 1970-tallet.

Gucci Group ble et offentlig varemerke i 1995, med tilholdssted i Nederland. Samtidig ble også selskapet børsnotert både på New York og Amsterdam børs.

Gucci Group[rediger | rediger kilde]

Per 2004 har Gucci Group aksjer i følgende selskaper:

Mote

  • Gucci (100%)
  • Yves Saint Laurent (100%, også 100% av aksjene innenfor parfyme og klokker)
  • Sergio Rossi (70%)
  • Bottega Veneta (78.5%)
  • Alexander McQueen (51%, 100% av aksjene innenfor parfyme)
  • Stella McCartney (50%, 100% av aksjene inneenfor parfyme)
  • Balenciaga (91%)

Parfyme

  • Roger & Gallet
  • Boucheron (også smykker og klokker)
  • Ermenegildo Zegna
  • Oscar de la Renta
  • Van Cleef & Arpels
  • Fendi

Klokker

  • Bedat & Co (85%)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]