Guðmundur Kamban
.JPG)
Guðmundur Kamban, opprinnelig Jónsson (født 8. juni 1888 Litlabæ, Álftanesi på Island, død 5. mai 1945 i København)[1] var en islandsk dramatiker, regissør og forfatter.
Biografi [rediger]
Han ble født i nærheten av Reykjavik som sønn av kjøpmann Jon Hallgrimsson og Guðny Jónsdóttir Pálsson. Han ble student, og var i studieperioden journalist i en islandsk avis. I 1910 begynte han studier ved Københavns Universitet, hvor han spesialiserte seg i litteratur.
I 1914 debuterte han med skuespillet Hadda Padda som samme år fikk urpremiere på Det Kongelige Teater og ble hyllet av litteraturkritikeren Georg Brandes. I 1915 flyttet han til Ny York, og giftet seg her med en av skuespillerne i Hadda Padda – Agnete Jensen Egeberg, hvormed han fikk en datter i 1921. Det lyktes ham ikke å etablere seg i USA, så han flyttet i 1917 tilbake til København med sin kone. Etter amerikaoppholdet ble han en innbitt samfunnskritiker, ikke minst når det gjaldt samfunnets inhumane behandling av kriminelle.
I 1920 fikk han succé på Dagmarteatret med stykket Vi mordere, og ble ansatt som regissør ved samme teater. Stykket hadde også fremgang i Oslo, hvor hovedrollen Norma, ble spilt av Johanne Dybwad.[2] Kamban skrev også historiske romaner, basert på de islandske sagaer, deriblant Skálholttriologien (1930-1932). I 1923 regisserte han filmen om Hadda Padda og i 1926 Det sovende Hus.[3]
Han flyttet til London i 1934, og ble samme år æresdoktor i Island. I 1935 dro han videre til Berlin og vendte i 1938 tilbake til København. Under okkupasjonen av Danmark, mottok Kamban tyske forskningsmidler, og ble heretter sett på som kollaboratør.[4] Da de tyske styrkene kapitulerte den 5. mai, ble han etter et håndgemeng skutt i sitt hjem av danske motstandsfolk.[5] Hans lik ble siden ført til Island, hvor det ble begravet på Fossvogur kirkegård.
