Grytviken kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grytviken kirke
Grytviken kirke om sommeren
OmrådeSør-Georgia og Sør-Sandwichøyene
PlasseringGrytviken
Byggeår1913
EndringerRestaurert 1999
KirkegårdDet er ikke kirkegård umiddelbart rundt kirken
Arkitektur
Periodenygotikk
ArkitektAdalbert Kielland
TeknikkPrefabrikkerte elementer som ble satt sammen på stedet
ByggematerialeTre
TakrytterOver inngangspartiet
KorApside mangekantet
SkipEnskipet med åpen takstol
Kirkerommet
AlterEnkel altertavle med kors og inskripsjon
Plasser180
Beliggenhet
Kart
Grytviken kirke
54°16′48″S 36°30′37″V
Grytviken kirke på Commons

Grytviken kirke eller Hvalfangerkirken er en kirke bygd til norske hvalfangere stasjonert i Grytviken på Sør-Georgia. Kirken ble i 1913 levert av Strømmen Trævarefabrik, oppført av stedlige hvalfangere og betjent av norske prester. Den ble restaurert og gjenvigslet i 1999 av fungerende biskop i Tunsberg bispedømme.

Kirken ble reist for innsamlede midler, og har periodevis blitt betjent av prester lønnet av Grytvikens grunnlegger Carl Anton Larsen og Sjømannskirken. Så lenge det var kommersiell aktivitet på Sør-Georgia, ble kirken brukt til begravelser og andre sammenkomster også når det ikke var prest på øya.

Etter at hvalfangsten fra øya ble avviklet, har kirken delvis stått ubrukt og delvis blitt benyttet av britiske styrker stasjonert på øya, før den på 1990-tallet ble opprustet i et samarbeid mellom britiske og norske krefter. Siden den gang har den i hovedsak vært en museumskirke og et turistmål. Ved hundreårsjubileet i 2013 ble det arrangert en minnegudstjeneste i kirken.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hvalstasjonen i Grytviken på Sør-Georgia ble grunnlagt av Carl Anton Larsen 16. november 1904. Han hadde vært på stedet et år tidligere, og reiste kapital til hvalstasjonen i Buenos Aires. På hans initiativ ble selskapet Compañía Argentina de Pesca opprettet, og gjennom dette selskapet organiserte han etableringen av Grytviken som den første landbaserte hvalfangststasjonen i Antarktis. Stasjonen ble lagt på britisk jord, men det var norske materialer og norsk ekspertise som ble brukt i oppbyggingen.

Driften på stasjonen ble en suksess, allerede første sesong ble det skutt 180 knølhvaler, 11 blåhvaler og fire finnhvaler og produsert 5 302 fat hvalolje. Britene etablerte etterhvert en administrasjonspost på King Edward Point i nærheten av den norske basen, og også flere små samfunn vokste fram på øya.[1]

Ettersom befolkningen vokste ble det også behov for ulike tjenester på øya. Folk døde mens de var der, og det ble C.A. Larsens oppgave som bestyrer å forrette begravelsene. Han så det også som sin plikt å stå for sjelesorg og andre oppgaver for arbeiderne. Sjømannspresten i Buenos Aires, Ivar Welle, var innom øya noen ganger, og etterhvert vokste det fram en tanke om å få en egen prest til øya. Ved Welles besøk i februar 1910 ble det diskutert muligheten for å få ansatt en prest.[2]

I 1911 bestemte C.A. Larsen seg for å få en prest til Grytviken. Han ville gjøre dette på privat basis, utenfor Sjømannsmisjonens systemer. 14. mai 1911 rykket han inn en annonse i avisene i Kristiania. Der søkte han etter en «Præst & Foredragsholder» som «foruden at avholde Gudstjæneste om Søndagene, ogsaa paa et Par Aftener i Ugen kan holde Oplæsning af Skjønliteratur eller Foredrag over almeninteressante, nytige Emner, noget i Lighet med Arbeiderakademiets Foredrag». Stillingen var et engasjement på to år for «en Mand med et lyst Syn paa Livet, og som har Evne til at Opkvikke og begeistre sine Medmennesker til det Gode».[3]

Pastor Kristen Løken fikk den utlyste jobben og kom til Grytviken 1. april 1912. Løken kom fra Lillehammer og var nyordinert prest.[4] Han holdt gudstjenester i forsamlingshuset og i det flytende kokeriet «Nor». Han hadde også gudstjenester i en spisebrakke i New Fortuna Bay. I tillegg hadde han foredrag og underholdningskvelder med sang, musikk og opplesninger. Det første foredraget hans handlet om Roald Amundsen. Gudstjenestesøkningen var ikke stor. Han rapporterte at lokalet som ble brukt til å avholde gudstjenester var mer enn stort nok da folk i Grytviken ikke var særlig motiverte for å gå på gudstjeneste. Selv om lokalet var stort nok, var det ikke særlig egnet til å holde gudstjenester i.[5] Han skildret det selv som «det lille skuret hvor gudstjenester og møter ble holdt. Når det regnet eller haglet, ble det slik rammel på bølgeblikktaket at det var vanskelig å høre manns mål, og når stormkastene kom, knaket det i sine sammenføyninger...»[6]

Allerede i 1912 drøftet C.A. Larsen og Løken om det var mulig å bygge en kirke i Grytviken, og på bededag i 18. april 1913 ble det tatt opp på et møte i den lille menigheten. Man startet umiddelbart en innsamlingsaksjon, og samme kveld hadde man samlet inn 5 600 kroner, hvorav 5 000 kom fra C.A. Larsen. Dette var mer en to årslønner i Norge på den tiden. 27. mai dro Løken til Norge for å jobbe med kirkebyggingsprosjektet. Man hadde da samlet inn nesten 8 500 kroner, og C.A. Larsen garanterte for resten av summen.[7]

Kirkebygging[rediger | rediger kilde]

Carl Anton Larsen var den sentrale personen i byggingen av kirken, og ble også ansvarlig for kirken i årene som fulgte.

Fra man bestemte seg for å bygge kirken og til den stod ferdig, tok det under åtte måneder. Kirken ble tegnet av C.A. Larsens svigersønn Adalbert Kielland som kort tid i forveien hadde bodd i Buenos Aires. Kielland tegnet en tradisjonell, norsk trekirke. Den inneholdt kirkesal og sakristi, men også en sidefløy med et bibliotekrom til mannskapene som var i Grytviken. Også C.A. Larsen kom hjem til Norge denne sommeren, og bidro sannsynligvis til at tempoet ble holdt oppe i byggeprosessen.[7]

Strømmen Trævarefabrik fikk i oppgave å bygge kirken. Den ble prefabrikkert slik at den kunne settes sammen på stedet den skulle stå. Det var sannsynligvis Kielland som anbefalte Strømmen Trævarefabrikk, som var ledende på prefabrikkerte bygg.[8] Han hadde jobbet sammen med fabrikken tidligere, og var også i slekt med en av direktørene på fabrikken. De hadde også tidligere bygd en kirke for polare strøk siden de hadde bygd en kirke på Grønland.

24. juli fikk fabrikken tegningene fra Kielland. Kirkebygget skulle være dekorert med detaljer og utskjæringer, og 10. august tegnet Kielland detaljer til vinduene. Likevel var kirken klar for utskiping fra Larvik allerede tidlig i september. Delene var da kuttet til og satt sammen før de ble merket og plukket fra hverandre igjen.[9]

Det ble bestilt to kirkeklokker fra O. Olsen & Søns Klokkestøberi utenfor Tønsberg. Begge klokkene ble utstyrt med inskripsjoner. På den minste står det «Salige er de døde som dø i Herren» og på den største «Vaag og bed, dig bered, snart jeg ringer dig til fred».

Fra Larvik ble kirken og klokkene fraktet med SS «Ocean» av C.A. Larsens bror, Lauritz Larsen. Med på turen ble også Kristian Løken.[10]

På dette tidspunktet dukket det opp problemer i prosessen. Selskapet som eide basen i Grytviken, Compañía Argentina de Pesca i Buenos Aires, og da i særlig grad selskapets president, Herman H. Schlieper, ville ikke at Larsen skulle bygge noen kirke i Grytviken og sa både nei til å støtte dette økonomisk og til å la noen kirke bli oppført på selskapets grunn. Dette gjorde at C.A. Larsen la om reiseruten tilbake til Grytviken fra Norge, og dro til Buenos Aires der han deltok på et styremøte i selskapet. Saken ble diskutert på møtet uten at Larsen fikk det som han ville. Han dro til Grytviken hvor han bestemte seg for å bygge kirken der, til tross for eiernes syn på saken.

I et brev til sin kone dagen etter at byggingen hadde startet skrev han: «Jeg bestemte meg likevel, trods Schlieper og de usle Direktører, at sette den (kirken) her efter moden overveielse og efter mit første tankesett. Saa faar det i Guds navn blive hvad der vil senere, naar jeg gaar herfra.»[11] Uenigheten med selskapet om kirken førte også til at C.A. Larsen fikk det økonomiske ansvaret for kirken alene. Han hadde regnet med at selskapet ville støtte ham i dette, men stod nå uten verken økonomisk eller moralsk støtte.[12] Larsen betalte fra egen lomme 10 400 kroner til Strømmen Trævarefabrik, 1 173,50 kroner for kirkeklokkene, 1 200 kroner i lønn til mannskapene som satte opp kirken i tillegg til lønnen til Løken som var på tilsammen 9 000 kroner i tillegg til kost og losji. Han betalte også lønnen til Fridtjof Zwilgmeyer som var presten som tok over etter Løken. I tillegg var det han som hadde bidratt med fem tusen av de 8 500 kronene som ble samlet inn til byggingen av kirken.[13]

24. november startet arbeidet med kirken i Grytviken. Det hele startet med en høytidelig grunnsteinsnedleggelse av magistrat James Innes Wilson. Pastor Løken stilte i full embedsdrakt. Tomten var håndplukket av C.A. Larsen slik at den lå godt synlig og ikke langt vekk fra resten av stasjonsanlegget, men fremdeles fritt. Kirken skulle ligge i en øst-vest-akse med inngang mot øst. Larsen håpet at kirken skulle stå klar til innvielse på 1. juledag.[11]

Menneskene på stasjonen var ikke flittige kirkegjengere, men de stilte opp i byggearbeidet. Byggingen skjedde på fritiden, etter 12-timers arbeidsdager med tungt arbeid. Motivasjonen til dem som møtte opp var todelt: noen for å få kirken ferdig til julefeiringen og noen fordi arbeidet var betalt ekstraarbeid. Man lagde først murer og fundament, og bare fire dager etter grunnsteinsnedleggelsen var hele sperreverket, bortsett fra tårnspiret, oppe, teglsteinsmurene som skulle mures rundt hele kirken var over halvveis ferdig og man hadde begynt på bordkledningen. C.A. Larsen bidro aktivt i byggearbeidet samtidig som han planla innvielsesfesten og fikk lagd pynt til kirken.

13. desember var kirken bortimot ferdig. Det var skaffet kirketekstiler fra stoffer og duker i Grytviken som egentlig var i annet bruk, og på stasjonen hadde det blitt støpt to lysestaker til alteret. Hele kirken var malt tre strøk, og kun deler av innsiden manglet et strøk maling. Larsen hadde allerede på dette tidspunktet planlagt en utvidelse av leserommet. Han ønsket å gjøre dette til et bibliotek. For å få til dette måtte en vegg rives og rommet forlenges med 15 fot. Kirken stod klar med 180 sitteplasser noen dager før jul. Man ordnet også en del ekstraplasser, slik at det var plass til rundt 250 personer i kirken under innvielsen.[14]

Aftenposten meldte at kirken var verdens sørligste kirke da den ble bygd og at byggingen hadde kostet rundt 15 000 kroner i tillegg til utgifter til fundamentering, planering og reising av bygget.[15] En katolsk kirke i Ushuaia i Argentina skal imidlertid være over 30 år eldre.[2]

Innvielse[rediger | rediger kilde]

Grytviken kirke i 1915, altså omtrent slik den var under innvielsen.

Innvielsen av kirken startet med en stor fest på julaften. Hele stasjonen var invitert, og festen åpnet med en velkomsttale av C.A. Larsen før Kristian Løken holdt tale. Deretter var det salmesang, lesing av juleevangeliet, underholdning, opplesinger, sang av Grytviken Sangforening og andre innslag. Det var også utdeling av gaver og premier fra et skirenn Løken hadde arrangert i august. På disse premiene stod det inngravert «1ste Antarktiske Skirend». Deretter gikk folk til ulike matserveringer og man fikk også servert dram, noe man vanligvis ikke fikk på stasjonen.[16]

25. desember 1913 var selve innvielsen av Grytviken kirke, og den ble med det verdens sørligste protestantiske kirke og den første kirken i det antarktiske området. Folk hadde kommet til kirken fra så langt vekk som Prince Olav Harbour som ligger fire timers sjøreise unna. Kirkeklokkene hadde første gang blitt brukt til å ringe julen inn ved midnatt,[4] og på veggen ved klokkene ble det skrevet: «Ringt første gang 24/12 1913. M. Abrahamsen.» Magnus Abrahamsen var murer i Grytviken, og det var også han som stod for ringingen på innvielsesgudstjenesten.[17]

Normalt skulle det være flere prester med på en kirkeinnvielse, men Løken hadde fått tillatelse fra biskopen i Kristiania til å utføre ritualet alene og med de tillempelser i liturgien han trengte. Biskopen fikk også en rapport om innvielsen i juni 1914.[18]

Kirken var helt full, så en del måtte stå på utsiden. Kirken var pyntet med flagg, flest norske, men også flagg fra de andre nasjonene man fant på øya. Flittige sjeler hadde også lagd et juletre til kirken. Organisten på den første gudstjenesten var Thorvald Thorsen og klokker var Julius Løkke, begge var svogere av C.A. Larsen.[19]

Etter at selve innvielsen var over, gikk man over til en annen historisk begivenhet. Man utførte den første dåpen på Sør-Georgia. Det hadde etterhvert blitt vanlig at hele familier bodde på fangststasjonene. Solveig Gunbjørg Jacobsen, med initialene SG – det samme man kalte Sør-Georgia i dagligtalen, ble født 8. oktober 1913 av Klara Olette Jacobsen. Faren var Frithjof Jacobsen, som senere skulle bli bestyrer på stasjonen. Magistraten på øya førte inn den lille jenta i sin protokoll som Sør-Georgias borger nummer én. Alle bestyrerne på hvalstasjonene var faddere for dåpsbarnet.[20]

Etter gudstjenesten var det fest. Det var dekket til rundt 240 gjester i bestyrervillaen, i spisesalen og andre plasser. Det ble servert suppe med ferskt kjøtt, grønnsaker og melboller og etter middagen var det dessert. Det var også andre arrangement som to forestillinger av teaterstykket «Den falske tante».[21]

«Larsens prester» og deres virke[rediger | rediger kilde]

Kristen Løken ble født 30. mars 1885 i Furnes. Han var ferdig utdannet cand.theol. i 1911, og hans første jobb var i Grytviken, som stedets første faste prest. Senere hadde han flere sokneprest- og prosteembeder i Norge.[22] På Sør-Georgia skrev Løken mange brev som er bevart, og man har derfor et godt innblikk i livet hans på øya. Løken opplevde at mannskapet på øya ikke var særlig mottakelig for det han tilbød. Han omtalte noen av dem som «avskummet av sjøfolkene» og «næsten haabløse drukkenbolter», men så også at det var «en del bra karer iblandt ogsaa, saa her er slet ikke bare «ramp»»[23] Løken hadde med seg 135 bilder hjem fra oppholdet på øya,[24] noe som gir et mangfoldig inntrykk av livet på hvalstasjonen.[4]

Løken møtte ikke stor velvilje til kirkelig engasjement i Grytviken, og i sin rapport til biskopen i Kristiania slo han fast at «Evangeliet rækker endnu ikke saa langt som det burde. Det er en forholdsvis liten flok som vil forsøke paa at føre sin kristendom ut i praksis, og gjerne vil gjøre noget for at vinde andre.[25] Ifølge C.A. Larsen var ikke Løken den rette til arbeid med sjøfolk og arbeidere, og han mente at en mer folkelig prest kunne skape større kirkelig engasjement i Grytviken. Forholdet og samarbeidet mellom disse to var svært godt, og Larsen skriver i samme brev som han bedømmer ham som for lite folkelig at «som menneske liker jeg Presten meget godt, og også som prest, for min egen del».[26]

Løken ble lønnet av C.A. Larsen privat, og verken han eller kirken i Grytviken stod formelt under Den norske kirke. Likevel var begge opptatt av at kirken ikke skulle skille seg fra kirken i Norge i lære eller liturgi, og anså den som en del av Den norske kirke. Løken anså seg å være under biskopen i Kristianias tilsyn, og hadde også fått med seg en kirkebok fra denne biskopen.[27]

Da Løkens kontrakttid i Grytviken gikk mot slutten bad Larsen konen om å finne en ny prest til kirken. Han sa at dette var en avtale «mellom vedkommende og mig personlig, da Pesca ikke vil have noget med Kirken eller Presten at gjøre».[26] Siden han nå var klar over at han selv måtte bekoste presten, ville han ikke gi like mye i lønn som Løken hadde hatt.

14. mars 1914 kom stasjonens neste prest, Fridtjof Zwilgmeyer, til Grytviken.[4] Dette gjorde at han og Løken var sammen i Grytviken i to og en halv måned, før Løken dro hjem til Norge 4. juni. Zwilgmeyer var teologisk student, og hadde gjort ferdig to år av studiene før han kom til Grytviken. Man vet ikke mye om Zwilgmeyers tid på øya, men fra de rapportene man har, kan det se ut som om også han opplevde liten interesse for kirkelig arbeid. Han var i Grytviken fram til 4. juli 1916. Etter dette var det i lang tid ikke prest i Grytviken. Kirken ble fremdeles brukt i ulike anledninger, og særlig biblioteket skal ha vært populært. Man vet at en teologistudent ved navn Jon Foen hadde en dåp i kirken 3. mars 1918, men det er uklart om han gjorde andre tjenester der.[28]

I 1914, et halvt år før kontraktstiden var over, dro C.A. Larsen fra Grytviken for godt etter en bitter krangel med selskapet som eide stasjonen.[29] Han snakket senere ofte om pengene han hadde gitt til kirke og bibliotek i Grytviken, og mente at det var vel anvendte penger, selv om han, i likhet med Løken, opplevde at det ikke var interesse for åndelige ting. Biblioteket ble derimot en suksess.[30]

Sjømannsmisjonens prester[rediger | rediger kilde]

Grytviken mens det enda var drift. Kirken vises tydelig.

På midten av 1920-tallet ble det igjen aktuelt med en prest for hvalfangerne på Sør-Georgia. I prosessen fram mot en utnevnelse tilbød Hvalfangerforeningen seg å betale utgiftene til en prest, og Den Norske Sjømannsmisjon tok på seg oppdraget å finne presten. Til oppgaven ble den 24 år gamle Fredrik Knudsen utnevnt. Han hadde blitt ordinert allerede som 23-åring, og var konstituert som sogneprest i Johanneskirken i Bergen da han ble utnevnt.

Knudsen dro til Grytviken sammen med mannskapene som skulle arbeide der den påfølgende fangstsesongen, og kom til stasjonen i oktober 1925.[4] Knudsen var optimistisk med tanke på det som møtte ham i Grytviken, og holdt gudstjeneste allerede første søndag etter at han kom.[31]

I kirken var der noksaa rotet da jeg første gang kom derind. Sist hadde den været benyttet til en begravelse, og der laa sørgedekorationerne i en broget forvirring. Men det lot seg snart rydde op, og naar der saa var blit feiet og vasket, blev der ganske antagelig - som en liten landsens kirke i Norge.

Fredrik Knudsen om sitt første møte med Grytviken kirke.[31]

Knudsen ble fort klar over at tjenesten i Grytviken var annerledes enn det en normal sjømannsprest møtte. For det første var ikke folk der sjømenn, men mange former for håndverkere og arbeidsfolk. I tillegg jobbet folk lange skift og hadde tidvis mye overtidsarbeid. I tillegg oppdaget han det samme som Løken hadde oppdaget, nemlig at folk ikke var særlig interessert i det som skjedde i kirken, men at «[d]e aandelige interesser blir [...] anvist til en bakgrundsplass».[32]

Han gikk løs på oppgavene med friskt mot, og valgte å fokusere på «det humane», men ble etterhvert oppgitt over miljøet han møtte. Derimot trivdes han bedre i Husvik der han også hadde møter. Her følte han at han møtte mer lydhøre ører.

Trivselen ble ikke bedre, til tross for at han hadde et lysbildeforedrag som samlet godt med folk, og han rapporterte i desember at prestens hovedkvarter burde flyttes fra Grytviken til Strømnes. Han skriver samtidig at han ikke ser at han er i stand til å fylle oppgaven han er satt til på øya og at han derfor bare vil bli der denne ene sesongen.

Blant folk på øya var derimot inntrykket av Fredrik Knudsen bedre. I et brev til Sandefjords Blad skildres han som en «brennandes kjekk kar» og det blir sagt at han trakk fulle hus på møtene sine. Etter hvert samlet det seg også en gruppe kristne til jevnlige møter i Prince Olav Harbour hvor det også ble bygd et slags bedehus til formålet. Knudsen ble også oppfordret til å bli en sesong til. Formannen i Hvalfangerforeningen bad ham gifte seg og ta med seg kona til øya, noe Knudsen ikke var enig i. «Syd Georgia er intet sted for damer, og allermindst for en prestefrue», skrev han.[33] Beslutningen om å dra hjem ble styrket av at en avis i Sandefjord og Tønsbergs Blad trykker noe av brevene han hadde sendt hjem til Norge.

I sin sluttrapport til Sjømannsmisjonen melder Knudsen at han hadde 24 gudstjenester på øya. På disse gudstjenestene kom det tilsammen rundt 1400 mennesker. Han hadde 12 møter der det kom rundt 1230 besøkende tilsammen, og i tillegg foredrag og lysbildekvelder som ble godt besøkt.

Fredrik Knudsen oppfordret til fortsatt prestetjeneste på øya, men Hvalfangerforeningen ville ikke finansiere dette lenger, kanskje delvis på grunn av Knudsens raske hjemreise. Sjømannsmisjonen fikk beskjed om at Hvalfangerforeningens styre enstemmig bestemte å avslutte prestehold på Sør-Georgia i et møte 26. mai 1926, noe Sjømannsmisjonen i sitt organ Bud og Hilsen sa at de var sikre på at «vil vække stor sorg blant de mange som herefter skal sende sine nærmeste der ned, langt borte fra hjem og kirke.»[34] Samme måned avsluttet Knudsen sitt engasjement.[4]

Sjømannsmisjonen la ikke fra seg tanken om å ha en prest på øya, og på generalforsamlingen i 1929 ble hovedstyret oppfordret til å undersøke om dette lot seg gjøre, og gitt fullmakt til å gjennomføre dette. Organisasjonen fikk ikke respons på følere til noen av de seks selskapene som hadde virksomhet på øya, men bestemte seg likevel for å sende en prest dit om man fikk bekreftet at han ville bli møtt med velvilje og få fritt opphold. Man plukket ut Sverre Eika som var sjømannsprest i Liverpool til denne oppgaven,[35] og han kom til øya i september 1929.[4] Eika hadde på dette tidspunktet spilt fotball både for Odd og Lyn og fått to landskamper for landslaget. Eika fikk et svært godt ettermæle etter sin prestegjerning på øya.[36]

Man vet mye om Eikas tid på øya, både fra hans egen memoarbok Under mange stjernehimler og fra det han skrev i Bud og Hilsen. Selv var han ikke begeistret for å få stillingen han ble utpekt til, men han gikk løs på oppgaven med stor innsats. Det første han gjorde da han gikk om bord i båten som skulle frakte ham sørover, var å hilse på alle om bord,[37] og første søndag om bord holdt han gudstjeneste i messa. Han hadde samlet fem mann til å spille, og det møtte opp så mange folk at ikke alle fikk plass.[38][39]

Panoramabilde av Grytviken i 2007. Kirken vises tydelig i landskapet.

Også på Sør-Georgia ble Eika en populær mann. Han engasjerte seg sterkt i å arrangere turneringer og instruere i fotball. Han arrangerte turneringer mellom de fem hvalfangerstasjonene på øya, og fikk satt i stand fotballbaner,[40] og knyttet på den måten kontakter som gjorde at flere kom på gudstjenestene hans. Han arrangerte også engelskkurs for mannskapene, og mente at den direkte kontakten med folk på øya var den viktigste delen av tjenesten. Samtidig hadde han bibeltimer og gudstjenester. Til forskjell fra Knudsen fant han seg godt til rette mellom folk på øya, og skrev i Bud og Hilsen i juli 1930 at «det var en stor glede at faa være med dem til Syd Georgia som prest.»[41]

Eika argumenterte ovenfor Sjømannsmisjonen at de burde bekoste at han var der minst en sesong til, og han hevdet at den økonomiske situasjonen ville bedre seg. Dette fikk han rett i, og da han tok til med sin andre sesong fikk Sjømannsmisjonen økonomisk støtte til prestestillingen fra flere av selskapene som var i aksjon på øya, inkludert Pesca som hadde nektet å samarbeide om dette med C.A. Larsen.

Hans andre sesong på Sør-Georgia ble svært annerledes enn den første da hvalfangstindustrien, som resten av verdensøkonomien, var rammet av krise. Etter sesongen ble det ett års pause for stasjonene på øya, og prestetjenesten ble avviklet for godt. Eika dro videre som sjømannsprest i Buenos Aires da han forlot Grytviken i april 1931. Der møtte han mange av de samme folkene som han hadde fått kontakt med i Grytviken.[42]

Kirkens videre bruk var i hovedsak til begravelser der det som regel var den britiske magistraten som forrettet. Kirkeboken Kristian Løken hadde hatt med seg ble fremdeles delvis ført, i hovedsak av bestyreren.[43] Også prester fra Royal Navy brukte kirken fra tid til annen, og domprosten i Christ Church Cathedral i Stanley på Falklandsøyene avholdt en begravelsesseremoni for Ernest Shackleton fra kirken i 1932.[4] I tillegg til begravelser ble kirken brukt på julaften.

Sjømannsmisjonen sendte på 1950-tallet ut diakoner med de flytende hvalkokeriene, og i sesongen 1958-59 sendte de også en diakon til Sør-Georgia. Johan Schrøder Lunde ble stasjonert i Husvik hvor han ble fram til 1961. Siden han var stasjonert i Husvik i stedet for Grytviken ble kirken lite brukt i denne perioden, men den var i bruk i høytider. Langfredag, 31. mars 1961 holdt Schrøder Lunde gudstjeneste i Grytviken kirke. Dette skulle bli den siste gudstjenesten i kirken mens det var hvalfangst fra øya. Omtrent 30 mennesker møtte fram til denne gudstjenesten.[44]

Britisk bruk av kirken og restaurering[rediger | rediger kilde]

Minnebysten som ble satt opp i 1988.

3. april 1982 ble King Edward Point, ikke langt fra Grytviken, okkupert av argentinske styrker som en del av Falklandskrigen. Sivilbefolkningen søkte da tilflukt i Grytviken kirke i håp om at kirkefreden skulle bli respektert. Da britene gjenerobret det tapte territoriet ble det stasjonert britiske soldater på King Edward Point. Disse tok i bruk kirken i Grytviken fra tid til annen til gudstjenester og seremonier. Sammen med British Antarctic Survey (BAS) vedlikeholdt de også bygget. Samtidig fikk kirken oppmerksomhet fra turister og fra Erkebiskopen av Canterbury, som etterhvert hadde fått eierskapet til kirken.

I forbindelse med 75-årsjubileet for kirken i 1988 ville stiftelsen «Andrine og kaptein C.A. Larsens minne» sette opp en byste av C.A. Larsen ved kirken. Man fikk tillatelse av britiske myndigheter, og det britiske forsvaret påtok seg å frakte bysten til stedet. 1. juledag 1988 ble bysten avduket av magistraten på øya. I forbindelse med dette ble besøkende fra Norge klar over at kirken var i dårlig stand og trengte omfattende utbedringer.

Sammen med guvernøren på Falklandsøyene jobbet stiftelsen med å etablere et museum for Sør-Georgia, og man ble enige om at kirken skulle inngå i prosjektet.

Britiske soldater hadde stått for vedlikehold av kirken siden 1983, og i 1992 ble prosten i Stanley sendt til kirken av erkebiskopen i Canterbury for å undersøke tilstanden. Han fant da at det var stort behov for utbedringer.[45] I 1994 kom George Carey, erkebiskopen av Canterbury, til Norge. På forhånd hadde han skrevet brev til Sigurd Osberg, biskop i Tunsberg, og bedt om hjelp til å skaffe penger til restaurering av kirken. Den britiske ambassaden hadde kontaktet det norske utenriksdepartementet med samme forespørsel uten at det så langt hadde gitt resultat.

På bispedømmekontoret i Tønsberg tok man kontakt med minnestiftelsen, og sammen – og i fellesskap med hvalfangerforeninger rundt Oslofjorden – arrangerte de seminaret «Øya og kjærka» i september 1994. Seminaret hadde utenlandske gjester som prosten i Stanley og direktøren for museumsprosjektet Nigel Bonner.

Fra bispedømmehold fikk man også samlet inn penger. Man fikk 50 000 fra et fond Pesca var i ferd med å avslutte, Solveig G. Jacobsen som ble døpt i kirken i innvielsesgudstjenesten gav 10 000 og gjennom arbeid opp mot utenriksdepartementet fikk man ytterligere 100 000 kroner. Man søkte også Riksantikvaren om midler, og fikk etterhvert £ 15 000 derfra. Jotun fabrikker gav malingen som det var behov for og myndighetene på Falklandsøyene gav 240 000 kroner. Også turoperatører og turister hjalp til, og man hadde til slutt 680 000 kroner til restaurering av kirke og gravplasser.[46]

Tim og Caroline Carr hadde på dette tidspunktet flyttet til Grytviken i funksjon av å være kuratorer for museet. Tim Carr utarbeidet en totalplan for restaureringen, og reparerte personlig, og alene, taket på kirken, et område av bygget som var særlig skadet. Ekteparet ledet restaureringsarbeidet men også folk fra BAS og militæret hjalp til i arbeidet. Det ble blant annet stilt militært helikopter til disposisjon, noe som lettet arbeidet betraktelig.[47]

Øyas Venner og nyvigsling[rediger | rediger kilde]

Modell av Grytviken kirke, bygget av Reidar Th. Karlsen i 1999 og gitt i gave til biskop Sigurd Osberg. Oppbevares nå ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord.
Innsiden av kirken i 2011. Inskripsjonen på altertavlen lyder: «Kom til mig alle I som stræver og har det tungt og jeg vil give eder hvile» (Matt 23,11)

Som et resultat av «Øya og kjærka»-seminaret vokste interessen for Sør-Georgia, og 1. februar 1997 ble interesseforeningen «Øyas Venner» stiftet i Sandefjord. Et av målene for foreningen var å bidra til å samle inn penger til vedlikehold av kirken og gravplassene på Sør-Georgia. Etter rundt to år hadde foreningen rundt 400 medlemmer. Den har arrangert tre turer til Sør-Georgia, blant annet til nyvigslingen av den restaurerte kirken i 1999, og vil arrangere en tredje tur i perioden 2013/14.[48]

Da restaureringsarbeidet nærmet seg slutten ble det satt i gang et arbeid med å arrangere en fellestur til Sør-Georgia, både slik at folk kunne besøke plassen de hadde jobbet og bodd og for at folk skulle få muligheten til å besøke graver på øya. Interessen for turen var så stor at det måtte arrangeres to turer i begynnelsen av 1999. Den første turen gikk i januar, og hadde også en offisiell oppgave da man skulle gjenvigsle kirken i Grytviken. Biskop Osberg skulle stå for oppgaven, men ble forhindret fra å dra, slik at domprost Magne Storli ble den som stod for den kirkelige representasjonen på turen. Rundt femti mennesker var med på turen, og 16. januar 1999 kom de til Grytviken etter å ha vært innom andre plasser på øya tidligere.

Klokken 17.00 ble det ringt i kirkeklokkene og gjenvigslingsgudstjenesten ble gjennomført. I tillegg til nordmennene var også Tim og Pauline Carr og flere soldater med på gudstjenesten. Guvernør Richard Ralph var også med og hadde hilsningstale etter gudstjenesten, og det var også hilsen fra «Øyas Venner».

To dager tidligere hadde kirken blitt brukt i nyoppusset stand for første gang, da Alistair McHaffie, prosten i Stanley, hadde viet et ektepar i kirken. De ønsket også en norsk velsignelse av den norske presten, og denne velsignelseshandlingen ble den første kirkelige handlingen i kirken etter nyvigslingen.[49]

Også den andre ekspedisjonen «Øyas Venner» arrangerte i 1999 brukte kirken. På den andre turen var det med en sjømannsprest, og på fastelavnssøndag ble det avholdt enda en norsk gudstjeneste i kirken, denne gangen ledet av Atle S. Johansen.[50]

Gravplass og begravelser[rediger | rediger kilde]

Sir Ernest Shackletons grav i Grytviken på Sør-Georgia.

Det er flere gravplasser på Sør-Georgia, og gravplassen i Grytviken ligger et stykke fra kirken. Til sammen ligger over 150 personer gravlagt på øya, og 247 dødsfall er registret der. 172 av disse har kjent nasjonalitet, og av disse igjen er 118 norske, og av dem man ikke kjenner nasjonaliteten på tyder navnene på at mesteparten var norske eller skandinaviske.

Gravplassen i Grytviken inneholder 63 graver. Åtte av disse er for ukjente. De fleste av gravene er merket med like marmorsteiner med navn og dato innhogd. Minst to personer fra samme familie ligger gravlagt her, en far og sønn som døde med sju års mellomrom. En grav skiller seg betraktelig fra de andre gravene. Det er graven til Ernest H. Shackleton som ble gravlagt i 1922, og fikk en stor minnestein reist etter seg i 1928.[51]

5. januar 1922 døde den anglo-irske polarforskeren Ernest Shackleton av hjerteinfarkt mens han var i Grytviken.[52] Han hadde ankommet Sør-Georgia dagen før som leder av en vitenskapelig ekspedisjon til Antarktis. Allerede før avreisen fra Rio de Janeiro 17. desember 1921 hadde Shackleton vist sykdomstegn, og under overfarten til Sør-Georgia var han ifølge sine medpassasjerer uvanlig stillferdig og likegyldig. Han hadde også drukket champagne hver morgen «for å dempe smertene», noe som stred mot hans normale regel om ikke å tillate alkohol til sjøs.[53]

I forbindelse med Shackletons død ble det gjennomført tre seremonier i kirken. Etter en balsamering ble det avholdt en bisettelsesseremoni i kirken. Deretter ble kisten fraktet til Montevideo i Uruguay. Mens den stod der, gav Shackletons kone beskjed om at mannen ønsket å bli begravd på Sør-Georgia. Man avholdt så enda en bisettelse før kisten ble sendt tilbake til Grytviken. 5. mars ble selve begravelsen avholdt fra Grytviken kirke. Seremonien ble ledet av magistraten, og Shackleton ble gravlagt på gravplassen i Grytviken. I 1928 kom den store gravsteinen som står på gravplassen i dag til Grytviken fra England, og ble satt opp på graven hans. Siden det ikke var en prest på øya da Shackleton ble gravlagt, fikk han ikke noen kirkelig begravelse. På grunn av dette kom domprosten i Christ Church Cathedral i Stanley på Falklandsøyene til Grytviken i 1932. 17. desember 1932, over ti år etter at han døde, avholdt domprosten en gudstjeneste der han velsignet Shackletons grav.[54][55]

Kirken i dag[rediger | rediger kilde]

Kirken i 2002.

Grytviken kirke er i dag en del av South Georgia Museum, som igjen ligger under South Georgia Heritage Trust.[56] Kirken blir i dag brukt til gudstjenester for dem som oppholder seg på øya og for turister på cruiseskip.[57] Sigurd Osberg omtalte i 1999 kirken som «Tunsbergs sydligste kirke», og sa at bildet av kirken hang blant bildene av de andre kirkene i bispedømmet.[58] Den er i dag en av de fremste turistattraksjonene på Sør-Georgia.[59][60] I en rapport fra Norsk Polarinstitutt i 1990 ble det pekt på at Grytviken var svært verneverdig siden det var øyas første fangststasjon og har øyas eneste kirke.[61]

I forbindelse med kirkens hundreåsjubileum i 2013 arrangerte «Øyas Venner» en tur til Sør-Georgia i årsskiftet 2013/14. I forbindelse med dette ble det avholdt tre gudstjenester i kirken. To på julaften, og en jubileumsgudstjenste på 1. juledag 2013, på dagen hundre år etter at kirken ble innviet.[62]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hansen, side 19
  2. ^ a b Pettersen, side 137
  3. ^ Hansen, side 21
  4. ^ a b c d e f g h Headland, side 131
  5. ^ Hansen, side 23
  6. ^ Johanson, side 53
  7. ^ a b Hansen, side 24
  8. ^ Hansen, side 25
  9. ^ Hansen, side 27
  10. ^ Hansen, side 28
  11. ^ a b Hansen, side 31
  12. ^ Hansen, side 28-31
  13. ^ Hansen, side 46-49
  14. ^ Hansen, side 31-35
  15. ^ Aftenposten, 16. november 1913, morgenutgaven, side 3. elektronisk utgave
  16. ^ Hansen, side 35-36
  17. ^ Hansen, side 38-39
  18. ^ Hansen, side 43
  19. ^ Hansen, side 38-40
  20. ^ Hansen, side 41-43
  21. ^ Hansen, side 43-44
  22. ^ Steenstrup, side 362
  23. ^ Kristen Løkens prestegjerning i Grytviken , Syd Georgia – digitaltfortalt.no. Lest 26. januar 2013
  24. ^ Hvalfangstarkivene - en del av Norges Dokumentarv Arkivert 27. september 2015 hos Wayback Machine. – DIS-Vestfold. Lest 26. januar 2013
  25. ^ Hansen, side 45
  26. ^ a b Hansen, side 48
  27. ^ Hansen, side 46-47
  28. ^ Hansen, side 49-50
  29. ^ Hansen, side 51-52
  30. ^ Risting, side 101
  31. ^ a b Hansen, side 58
  32. ^ Hansen, side 59
  33. ^ Hansen, side 61
  34. ^ Hansen, side 58-63
  35. ^ Hansen, side 64
  36. ^ Sverre Eika – Norsk biografisk leksikon. Lest 17. februar 2013
  37. ^ Birkeli, side 80
  38. ^ Hansen, side 65-66
  39. ^ Birkeli, side 81
  40. ^ Birkeli, side 82
  41. ^ Hansen, side 67
  42. ^ Hansen, side 67-68
  43. ^ Hansen, side 68
  44. ^ Hansen, side 69-70
  45. ^ Hansen, side 90
  46. ^ Hansen, side 84-89
  47. ^ Hansen, side 90-94
  48. ^ Foreningen "Øyas venner" Arkivert 4. april 2014 hos Wayback Machine. – Lest 18. februar 2013
  49. ^ Hansen, 96-105
  50. ^ Hansen, side 106
  51. ^ Hansen, side 71-75
  52. ^ Huntford, side 587
  53. ^ Fisher, side 471–473
  54. ^ Fisher, side 481-483
  55. ^ Hansen, side 56-57
  56. ^ History – South Georgia Museum. Lest 18. februar 2013
  57. ^ Church – South Georgia Museum. Lest 18. februar 2013
  58. ^ Hansen, side 8
  59. ^ Grytviken Church (Whalers Church) – wondermondo.com. Lest 18. februar 2013
  60. ^ Kirken i Grytviken Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. – Hvalfangstmuseet. Lest 18. februar 2013
  61. ^ Basberg, side 10
  62. ^ «Hvalfangerkirken» i Grytviken er 100 år - NRK. Lest 26. desember 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Basberg, Bjørn L. (1990). Hvalfangstminneregistrering på Syd Georgia : vurdering av landstasjonenes tilstand og verneverdi, Norsk polarinstitutt, Oslo. e-bok
  • Birkeli, Fritjov (1978). Mellom himmel og jord, Luther Forlag, Oslo. ISBN 82-531-7222-2. e-bok
  • Fisher, Margery og James (1957). Shackleton, James Barrie Books Ltd.
  • Hansen, Svend Einar (1999). Hvalfangerkirken: Fangst, tro og dristighet på Syd Georgia, Genesis. ISBN 82-476-0109-5. e-bok
  • Headland, Robert K. (1992). The Island of South Georgia, Cambridge University Press. ISBN 978-0521424745. e-bok
  • Huntford, Roland (2000). Shackleton: En polarhelt for vår tid. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-16252-5.  [Oversatt og bearbeidet av Jan Christensen]
  • Johanson, Bjørn (red., 1989), «Kirke i verdens hverdag» Den Norske Sjømannsmisjon 1864-1989., Den norske Sjømannsmisjons Forlag, Bergen. ISBN 82-7131044-5. e-bok
  • Pettersen, Arild (1999). Syd Georgia – eventyrernes øy, Færder forlag. ISBN 82-7911-015-1.
  • Risting, Sigurd (1929). Kaptein C.A. Larsen, J.W. Cappelens Forlag, Oslo. e-bok
  • Steenstrup, Bjørn (1973). Hvem er Hvem? 1973, H. Aschehoug & Co., Oslo. ISBN 82-03-04887-0. e-bok

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grytviken_kirke&oldid=24128480»