Grover Washington

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Grover Washington, Jr. (født 12. desember 1943, død 17. desember 1999) var en amerikansk jazz-funk/soul-jazz musiker. Sammen med John Klemmer, George Benson, David Sanborn, Bob James, Chuck Mangione, Herb Alpert og Spyro Gyra regnes han blant mange for å være en av de grunnleggerne av smooth jazz.

Gjennom 1970- og 1980-tallet laget Washington noen av smooth jazz sine mest minneverdige hits, som for eksempel «Mr. Magic», «Black Frost» og «The Best is Yet to Come». I tillegg opptrådte han ofte sammen med andre artister, inkludert Bill Withers på «Just the Two of Us» og Phyllis Hyman på «A Sacred Kind of Love». Han er også husket for hans versjon av Dave Brubecks klassiker «Take Another Five» og for hans hit «Soulful Strut».

Barndomsårene[rediger | rediger kilde]

Washington ble født i Buffalo, New York den 12. desember 1943. Hans mor var en kirkekorsanger og hans far var en samler av gamle 78-jazzplater. Hans far var også en saxophonist, så musikk var overalt i hjemmet. Han vokste opp med store jazzpersonligheter og big band ledere som Benny Goodman, Fletcher Henderson, og andre som dem rundt seg. I en alder av 8 år fikk Grover Jr en saxophone av sin far Grover Sr, men håpet at han skulle bli mere enn det han hadde klart å bli. Han øvet og snek seg inn i klubber for å se kjente Buffalo bluesmusikere.

Tidlige karriere[rediger | rediger kilde]

Washington forlot Buffalo og spilte med en midtvest gruppe ved navn «Four Clefs». Han ble innkalt til militærtjeneste i United States Army kort tid etter dette, men dette skulle komme til å bli til hans fordel. Han traff der trommeslageren Billy Cobham. Cobham var etablert i New York og introduserte Washington til mange av New York sine musikere. Etter at han forlot militæret var han freelancer i New York City området inntil han endte opp i Philadelphia i 1967.

Washingtons store gjennombrudd kom da altsaxophonisten Hank Crawford ikke hadde mulighet til å delta på en innspilling med Creed Taylors Kudu Records,[1] og Washington tok hans plass, selv om han var en backup. Dette førte til ahns første album «Inner City Blues». Han var talentfull og viste hjerte og skjel med sopran, alt, tenor og bariton saxophone. Forfriskende for hans tid som gjorde at han kom inn i jazzens «mainstream».

Blir berømt[rediger | rediger kilde]

Hans femte album «Mister Magic» kom i 1974 og ble en kommersiell suksess. Han introduserte gitaristen Eric Gale som ble et bortimot fast medlem av Washingtons arsenal.

En rekke av anerkjente plater brakte Washington gjennom 1970-tallet. Dette kulminerte i hans signatur bit for alt som Washington skulle gjøre fra da av. 1980-talls albumet Winelight definerte Washington. Det var smooth smeltet sammen med R&B til en låt som var veldig lett å lytte til. Washingtons forkjørlighet for basketball og da spesielt Philadelphia 76ers gjorde at han dedikerte hans første spor, «Let It Flow», til Julius Erving (Dr. J). Høydepunktet for albumet, som har blitt en basislåt for radiostasjoner, var hans samarbeid med soul artisten Bill Withers på «Just The Two of Us», som var en kjempehit på radio våren og sommeren 1981. Den endte på 2. plass på Billboard Hot 100. Det var også det siste steget på veien bort fra Motown, med kontrakt hos Elektra Records og inn i en ny tid med utmerket jazz. Albumet solgte til platinum i USA i 1981. Det vant tittelen Best R&B song («Just the Two of Us») og Best Jazz Fusion Performance («Winelight») under 1982 Grammy Awards. «Winelight» var også nominert til årets plate og årets sang.

Toppen av innflydelse[rediger | rediger kilde]

I tiden etter «Winelight» er Washington kreditert for å inspirert mange nye talenter som skulle komme til å sette sitt merke på de sene 1980-tallet. Han er kjent for å ha ført frem Kenny G frem i rampelyset, men også for å ha hjulpet smooth jazz artister som Walter Beasley, Steve Cole, Pamela Williams, Najee og George Howard. Hans sang Mr. Magic påvirket Go-go musikken på midten av 1970-tallet.[2]

Dødsfallet[rediger | rediger kilde]

Den 17. desember 1999, mens han ventet i green room etter å ha spilt inn fire sanger for The Early Show i CBS Studios i New York City, kollapset Washington. Han ble tatt til St. Luke's-Roosevelt Hospital hvor han ble erklært død ca. kl .19:30. Hans leger slo fast at han hadde fått et alvorlig hjerteinfarkt. Han ble 56 år gammel.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Solo[rediger | rediger kilde]

  • 1971: Inner City Blues
  • 1972: All the King's Horses
  • 1973: Soul Box
  • 1974: Mister Magic
  • 1975: Feels So Good
  • 1976: A Secret Place
  • 1978: Live at the Bijou
  • 1979: Skylarkin'
  • 1979: Paradise
  • 1979: Reed Seed
  • 1980: Winelight
  • 1980: Come Morning
  • 1981: Baddest
  • 1982: The Best Is Yet to Come
  • 1984: Inside Moves
  • 1986: House Full of Love (Music from The Cosby Show)
  • 1987: Strawberry Moon
  • 1988: Then and Now
  • 1989: Time Out of Mind
  • 1992: Next Exit
  • 1994: All My Tomorrows
  • 1996: Soulful Strut
  • 2000: Aria

Sammen med andre[rediger | rediger kilde]

med Leon Spencer

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.dougpayne.com
  2. ^ Chang, Jeff (June 2001). «Wind me up, Chuck!». San Francisco Bay Guardian. Besøkt 1. juni 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]