Griffon bruxellois

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Griffon bruxellois
Griffon belge
Petit brabançon

Griffon bruxellois er en miniatyrhund av belgisk opprinnelse.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første rasestandard for griffonrasene (griffon bruxellois, griffon belge og petit brabançon) ble skrevet i hjemlandet Belgia på 1880-tallet, og i 1883 fikk de egne klasser på hundeutstillinger i landet. Det hevdes at hunder av griffontype, smousje, har forekommet flere århundrer tidligere. Affenpinscher anses å ha en liknende opprinnelse og er beslektet. At Belgia er opprinnelseslandet fremgår av rasenavnene bruxellois (fra Brussel) og griffon belge (belgisk). Den korthårede varianten som etter hvert dukket opp (etter innkryssing av mops) fikk navnet petit brabançon (liten brabant).

Innkryssing av andre raser skal ha skjedd også etter 1883, det finnes dokumentasjon på at både yorkshireterrier og mops ligger bak navngitte hunder. Dagens griffon har altså en brokete forsamling av forfedre. Foruten mops og yorkshireterrier kan man med stor sikkerhet fastslå at king charles spaniel også er involvert. At dette er tilfelle kan bekreftes ved at en del uønskede detaljer fremdeles dukker opp som f. eks. mykt hår på hodet, tunge lepper, hoderynker, toppet skalle og sammenvokste tredeputer (s.k. webfoot). Innkryssing av mops gjorde at korthårede eksemplarer etter hvert begynte å dukke opp i kullene, likeså den sorte fargen. Den korte, godt tilbakelagte nesen, den oppsvingte underkjeven og den varme, røde fargen som er så ettertraktet kan vi nok takke king charles spanielen for, den har altså ikke bare bidratt med defekten webfoot.

Rasen var i en periode svært populær i Belgia, ikke minst var den favoritt hos dronning Astrid. Etter første verdenskrig skal det ha vært registrert rundt 5000 griffontisper i landet. Senere ble det besluttet at webfoot skulle være en diskvalifiserende feil, og alle hunder fra linjer med webfoot ble forbudt brukt i oppdrett av rasen. Følgene ble katastrofale, og rasen var ved slutten av andre verdenskrig nærmest utryddet i hjemlandet.

Heldigvis hadde britene tidligere fått øynene opp for griffonens sjarm, og mange hunder ble sendt over kanalen allerede fra slutten av 1880-tallet. Engelskmennene gjorde heller ikke feilen å diskvalifisere hunder med webfoot, og hengivne oppdrettere lyktes å redde rasen gjennom krigsårene. Det er i dag hovedsakelig hunder av britisk opprinnelse som ligger bak griffonstammene i resten av verden, Belgia inkludert.

Vel 100 år etter rasens offisielle tilblivelse kan man fastslå at griffonen fremdeles er svært ujevn i type, noe som primært skyldes dens mangfoldige opphav. Rasen relativt sjelden, i Norge registreres mellom 50 og 70 valper hvert år, fordelt på de tre rasene. Petit brabançon har i dag høyest registreringsantall, tidligere var bruxellois mest utbredt. Alle tre rasevarianter tilhører gruppe 9, selskapshunder, innenfor FCI. Raseklubb er Norsk Miniatyrhundklubb.

Alle tre raser kan krysses og teoretisk sett bli født i samme kull. I engelskspråklige land går alle tre varianter under navnet griffon bruxellois (i USA brussels griffon).

Tidligere ble halen kupert, dette er ikke lenger tillatt i Europa. I USA kuperes fortsatt både hale og ører.

Helhetsinntrykk[rediger | rediger kilde]

De små belgiske miniatyrhundene er intelligente, årvåkne, stolte, robuste og kvadratiske. De er kompakte, samtidig elegante i bevegelser og kroppsbygning. De tiltrekker seg oppmerksomhet gjennom et nærmest menneskelig ansiktsuttrykk. I temperament er de livlige og terrieraktige, svært hengivne til sin eier og kan være vaktsomme. To av rasene (bruxellois og belge) er strihårede med skjegg, mens petit brabançon er glatthåret. Bruxellois er alltid rød, belge er sort, black&tan eller jevnt melert sort og rødt, mens petit brabançon kan ha alle de nevnte farger.

Stell[rediger | rediger kilde]

De strihårede variantene har stri terrierpels som må trimmes (nappes) omlag to ganger i året. Såfremt de trimmes, røyter de ikke, og trimmingen kan lett foretas av eier med litt tålmodighet. De glatthårede har minimale krav til pelspleie, men røyter til gjengjeld på vanlig måte. Som med alle miniatyrhunder er det viktig at klørne klippes jevnlig. Griffonen tar den mosjon den blir tilbudt, den er svært tilpasningsdyktig og er mest av alt glad for å være mest mulig sammen med sin eier og familie. En griffon som blir overlatt for mye til seg selv blir ulykkelig. I grupper på flere griffoner er det svært sjelden å se aggresjon, de er svært sosiale med sine rasefrender. Det er ikke uvanlig at griffoneiere har mer enn én, det har blitt sagt at griffoner er som potetgull; man kan ikke bare ta en, man tar gjerne hele posen...

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Vekten skal være fra 3,5 kg opptil maksimum 6 kg.