Grevinnen og hovmesteren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Grevinnen og hovmesteren
orig. Der 90. Geburtstag oder Dinner for One
Generell informasjon
Utgivelsesår1963
Prod.landVest-Tyskland
Lengde18 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
Foran kamera
MedvirkendeFreddie Frinton
May Warden
Prod.selskapNorddeutscher Rundfunk
Eksterne lenker
IMDb

Grevinnen og hovmesteren (tysk originaltittel: Der 90. Geburtstag eller på engelsk Dinner for One) er en tysk engelskspråklig TV-sketsj produsert av Norddeutscher Rundfunk i 1963. May Warden spiller rollen som gammel grevinne i et middagsselskap med innbilte, avdøde gjester, Freddie Frinton i rollen som komisk hovmester som må skåle for alle og blir stadig mer beruset. Den er basert på et britisk teaterstykke ved navn Dinner for One, som stammer fra 1920-årene.[1]

Grevinnen og hovmesteren har blitt et tradisjonelt innslag i fjernsynssendingene på nyttårsaften i mange land, blant annet i opphavslandet Tyskland, men også i Østerrike, Sveits, Luxembourg, Danmark, Sverige, Finland, Estland, Grønland, Australia, Færøyene og Sør-Afrika.[2] Spesielt i Tyskland, Østerrike og Sveits har programmet fått kultstatus. I Norge har NRK siden 1980 de fleste årene sendt filmen på lille julaften, og den er også tilgjengelig online.[3]

TV-sketsjen er innspilt i tre versjoner med de samme skuespillerne. NRK viser den sveitsiske versjonen på 11 minutter.[4]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Handling[rediger | rediger kilde]

Grevinnen og hovmesteren handler om den engelske grevinnen Miss Sophie som får servert middag på sin 90-årsdag av hovmesteren James. Miss Sophie forventer at hennes fire beste venner – Sir Toby, admiral von Schneider, Mr Pomeroy og Mr Winterbottom – skal være til stede under middagen; dessverre lever ingen av dem lenger. Grevinnen insisterer likevel på at middagen skal gjennomføres som om alle fire var i live. Hovmesteren James må dermed spille rollen som de fire avdøde, og derfor tømme de fire gjestenes glass, noe som gradvis gjør ham fullere og fullere. Det berømte tigerskinnet han snubler i, inngikk ikke i sketsjen opprinnelig, men da butleren under en teateroppsetning av stykket ved et uhell falt over det, brølte publikum av latter, og tigerskinnet inngikk deretter i oppsetningen.

Mange tror Miss Sophie feirer nyttårsaften, men dette er feil. At James, i rollen som Mr Pomeroy, sier: «Happy New Year, Miss Sophie», skyldes nok alkoholinntaket.[5] Det mest kjente sitatet fra filmen er Miss Sophies gjentatte: «Same procedure as every year, James!».

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Regissør var Heinz Dunkhase (1928-87).[6] Filmens manus er et skuespill som opprinnelig kom fra London, skrevet av Lauri Wylie (1880-1951)[7] og urfremført i 1948. Sketsjen inneholder mange forskjellige former for humor, som slapstick og situasjonskomedie. Den ble opprinnelig importert til Norge som et eksempel på forskjellige typer humor.

Rollene blir spilt av den engelske skuespilleren May Warden (1891–1978) og den engelske komikeren Freddie Frinton (1909–68). Ironisk nok var Frinton avholdsmann og rørte aldri en dråpe alkohol i sitt liv.[8][9] Filmopptaket var opprinnelig i svart-hvitt, men ble senere fargelagt digitalt.

Fargeleggingen falt ikke i god jord hos det norske publikum. Da NRK tilbød sketsjen i farger i 2001, ble forslaget nedstemt landet rundt: «Vi vil ikkje ha ho i fargar!» - for det skal være same procedure as every year.[10]

Forskjellige versjoner[rediger | rediger kilde]

I tillegg til to tyske innspillinger på 18 minutter, én med publikum og én uten, finnes det en 11-minutters versjon spilt inn av den sveitsiske TV-kanalen SF. I den sveitsiske versjonen spiller også Frinton og Warden, men den inneholder færre detaljer og kulisser. Det er sistnevnte som vises på norske tv-skjermer lille julaften.[11]

Popularitet[rediger | rediger kilde]

I Norge har sketsjen blitt sendt hvert år siden 1980. I motsetning til de fleste andre land, blir den ikke sendt på nyttårsaften, men på lille julaften rundt klokken 21.00. Sketsjen har blitt et fast juleinnslag for mange nordmenn. En undersøkelse utført av firmaet UPC i 2004, viste at nesten syv av ti nordmenn (68,3 prosent) «må» se denne kortfilmen i julen.[12]

I 2003 ble programmet sett av 1,4 millioner TV-seere, mens antall seere passerte 2 millioner i 2014 og 1,8 millioner i 2016.[13]

I 1992 sendte NRK Fjernsynet sketsjen 15 minutter for tidlig, noe som førte til telefonstorm mot NRK, og kanalen måtte sende den på nytt etter Kveldsnytt.[11][14] I 2019 var programmet det mest søkte gjennom hele året på nettsiden Serienytt.no. Så mange lurte på sendetidspunktet at nettstedets server fikk problemer.[15]

Selv om både sketsjen og skuespillerne er britiske, er filmen nærmest ukjent i Storbritannia; den ble første gang sendt på britisk fjernsyn i 2018.[16][17][18]

Programmet har fått plass i Guinness rekordbok som «den mest spilte programposten noensinne», og er blitt parodiert en lang rekke ganger.[5]

Spørsmålet er hvorfor en britisk sketsj som er helt glemt i hjemlandet, har slått an i en slik grad i ulike land som Sveits, Danmark, Estland, Sør-Afrika, Australia og Færøyene, der den er et sentral innslag i julefeiringen. Professor Rainer Stollmann ved universitetet i Bremen[19] foreslo i 2004 at det kunne skyldes sketsjens revolusjonære potensial, ettersom den harselerer med britisk aristokrati. Spiegel foretok da en ringerunde til BBC, og fikk bekreftet at BBCs ansatte ikke en gang hadde hørt om sketsjen, på tross av oppføringen i Guinness' rekordbok.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Alt om "Grevinnen og hovmesteren"». NRK. 23. desember 2004. Besøkt 23. desember 2017. 
  2. ^ «People all over the world watch “Dinner for One” on New Year’s Eve». The Economist. ISSN 0013-0613. Besøkt 20. desember 2023. 
  3. ^ «Dinner for One (1963) | Freddie Frinton | 4K Remastered [FULL MOVIE]». Besøkt 20. desember 2023. 
  4. ^ Aas, Espen (22. desember 2013). «– På samme måte som i femti år». NRK. Besøkt 20. desember 2023. 
  5. ^ a b Karlsen, Stina Gregersen (23. desember 2015). «Sendes i kveld for 36 gang: Flere har prøvd å forstå hvordan sketsjen kunne bli så populær». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 24. desember 2019. 
  6. ^ «Heinz Dunkhase», IMDb
  7. ^ «Lauri Wylie», Prabook
  8. ^ Gulbr, Lars O.; sen (23. desember 2016). «Grevinnen og hovmesteren på TV». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 24. desember 2019. 
  9. ^ Simkins, Michael (12. november 2010). «Acting drunk can be staggeringly difficult | Michael Simkins». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. desember 2019. 
  10. ^ Håvard Nyhus: «Same prosedyre som i fjor», Bergens Tidende 18. desember 2015
  11. ^ a b Egel, Jorunn; nå, Her og. «Dette visste du kanskje ikke om "Grevinnnen og hovmesteren"». www.klikk.no (norsk). Besøkt 24. desember 2019. 
  12. ^ «7 av 10 MÅ se «Grevinnen og hovmesteren»». VG. 21. desember 2004. Besøkt 24. desember 2023. 
  13. ^ Ingebrethsen, Christian (27. desember 2016). «Dette så nordmenn på TV i jula». NRK. Besøkt 24. desember 2019. 
  14. ^ «19. desember - Norsk versjon». Bergen Offentlige Bibliotek (norsk). Besøkt 24. desember 2019. 
  15. ^ Daatl, Vidar (24. desember 2019). «Grevinnen og hovmesteren sørget for leserrekord». Serienytt. Besøkt 24. desember 2019. 
  16. ^ «Dinner for One: The greatest cult film you’ve never heard of». phindie (engelsk). 12. februar 2018. Besøkt 24. desember 2019. 
  17. ^ Bolzen, Stefanie (30. desember 2018). «Dinner for One: the British comedy Germans have been laughing at for years». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 24. desember 2019. 
  18. ^ Robertson, Joanna (30. desember 2018). «The English comedy spicing up Germany's New Year» (engelsk). Besøkt 24. desember 2019. 
  19. ^ «Professor Rainer Stollmann»
  20. ^ Håvard Nyhus: «Same prosedyre som i fjor», Bergens Tidende 18. desember 2015

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stefan Mayr: Dinner for One von A–Z. Das Lexikon zum Kult-Vergnügen. Eichborn. Frankfurt am Main 2002, ISBN 3-8218-3610-5
  • Dinner for One. Freddie Frinton, Miss Sophie und der 90. Geburtstag. Nautilus-Nemo Press, Hamburg 1985, ISBN 3-922513-26-3
  • Helmut Grömmer: Miss Sophies Liebhaber: Die ganze Wahrheit über Dinner for One. Eichborn, Frankfurt am Main 1993, ISBN 3-8218-3309-2
  • Wiard Raveling: Dinner for One. Ein deutsches Phänomen. In: Mut. MUT-Verl., Asendorf 2000,400, S. 84–95.
  • Gernot Schulze: Nachschlag bei Dinner for One. In: Ulrich Loewenheim (Hrsg.): Urheberrecht im Informationszeitalter. Beck, München 2004, ISBN 3-406-51683-1

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Grevinnen_og_hovmesteren&oldid=24147523»