Den norsk-svenske grense

Den norsk-svenske grense (i Norge kalt svenskegrensa/svenskegrensen, i Sverige kalt Norska gränsen) er riksgrensen mellom Norge og Sverige. På land er den 1630 km lang^[1] regnet fra innerst i Iddefjorden i Østfold til Treriksrøysen i Storfjord i Troms; i tillegg kommer avtalt delelinje i selve fjorden og ut i skjærgården sør for Hvaler.

Det er den nest lengste riksgrensen mellom to land i Europa (etter grensen mellom Ukraina og Russland). Store deler av riksgrensen går i ubebodde strøk, fra Østfold til Trysil gjennom skogsområder, lenger nord hovedsakelig gjennom fjellområder.

Geografi[rediger | rediger kilde]

På norsk side ligger fra sør til nord fylkene Østfold, Akershus, Innlandet, Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark langs svenskegrensen, mens på svensk side ligger lenene Västra Götalands län, Värmlands län, Dalarnas län, Jämtlands län, Västerbottens län og Norrbottens län langs norskegrensen.

Grenseoverganger[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Grenseoverganger mellom Norge og naboland

Det er 64 allmenne grenseoverganger på vei mellom Norge og Sverige.^[2]

Europavei 6 ved Svinesund og Riksvei 2 / Riksväg 61 ved Morokulien er de mest trafikkerte grenseovergangene. Andre viktige grenseoverganger er på Europavei 18 ved Ørje Tollsted^[3] øst for Ørje, Europavei 14 ved Meråker / Storlien, Europavei 12 ved Umbukta og Europavei 10 på Bjørnfjell.

Jernbaneoverganger[rediger | rediger kilde]

Det er fire jernbaneoverganger mellom Norge og Sverige: Kornsjø i Østfold (Østfoldbanen), øst for Magnor i Hedmark (Kongsvingerbanen), vest for Storlien i Trøndelag (Meråkerbanen) og Bjørnfjell i Nordland (Ofotbanen).

Naturgeografi[rediger | rediger kilde]

Svenskegrensen følger grovt sett vannskillet langs de skandinaviske fjellene, gjerne kalt Kjølen. De viktigste unntakene er:

Deler av Kornsjøvassdraget ved Halden drenerer via Sverige tilbake til Iddefjorden på norsk side. Dette er et av få vassdrag som krysser riksgrensen to ganger.
Store Le med tilførselselver i Aremark og Marker drenerer til Sverige (Upperudsälven – Vänern – Göta älv – Skagerrak).
Rømsjøen i Aurskog-Høland drenerer via Oselva til Töcksfors i Sverige og Upperudsälven/Dalslands kanal og videre slik vannet fra Store Le gjør.
Vrangselva og Buåa i Eidskog, og Møkeren og Varaldsjøen i Kongsvinger drenerer til Sverige (Byälven – Vänern – Göta älv – Skagerrak).
Femund og Trysilelva drenerer til Sverige (Klaraälven – Vänern – Göta älv – Skagerrak). Med ca. 5000 km² er dette det største samlede nedbørfeltet i Norge som drenerer til Sverige.
Ljøra og Staupåa drenerer til Sverige (Dalälven – Østersjøen).
Sørøstre del av Nea-Nidelvvassdraget ligger i Sverige.
Sørlivassdraget drenerer til Sverige (Indalsälven – Østersjøen).
Muruelva, Linvasselva og Jetnamselva drenerer til Sverige (Ångermanälven – Østersjøen).
Østre del av Vefsnavassdraget ligger i Sverige.
Siiddasjávri drenerer til Sverige (Luleälven – Østersjøen).

Grensetraktater[rediger | rediger kilde]

Riksgrensen mellom Norge og Sverige er fastlagt av følgende grenseavtaler og hendelser:

Grensetraktaten av 1661: Bestemte grensen mellom det av Danmark-Norge til Sverige avståtte Båhuslen mot Smaalenene i Norge. De sørligste 25 km av riksgrensen ble i denne avtalen beskrevet ganske detaljert, og er derved den eldste delen av Norges riksgrense som ble fastlagt nøyaktig.
Grensetraktaten av 1751: Hele grensen fra Kornsjø i Østfold til Nesseby i Øst-Finnmark ble gått opp og fastlagt i detalj og grenserøyser bygget, tilsammen ca. 2228 km.
Finskekrigen i 1809: Ved Sveriges avståelse av Finland i 1809 ender svenskegrensen ved Treriksrøysen i Troms.
Unionstiden med Sverige 1814-1905: Svenskegrensen var fortsatt en riksgrense, ettersom Norge gjennom unionsavtalen var et selvstendig rike - ikke en del av Sverige. I praksis var grensen åpen for grensepasseringer uten kontroll i unionstiden.