Great Smog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nelsonsøylen under smogen i desember 1952

The Great Smog of '52 («den store smogen i 1952») eller Big Smoke[1] var en alvorlig luftforurensning som rammet London i desember 1952. En periode med kaldt vær, i kombinasjon med en antisyklon og vindstille, akkumulerte luftbåren forurensning for det meste fra kullfyring og dannet et tykt teppe av smog over byen. Fenomenet varte fra fredag 5. desember til tirsdag 9. desember 1952, men etter et værskifte oppløste det seg raskt.

Selv om smogen forårsaket voldsomme trafikkforstyrrelser på grunn av den svært dårlige sikten, og at den til og med trengte innomhus, ble den der og da ikke oppfattet som en skjellsettende hendelse. Man hadde opplevd tykk smog også mange ganger tidligere, og hadde et eget ord for slikt; Pea soup fog «ertesuppetåke». Offisiell medisinsk statistikk for de påfølgende gav imidlertid raskt grunnlag for å estimere at frem til 8. desember var det en overdødelighet på 4 000 personer. Dessuten var det 100 000 som ble syke på grunn av smogens effekt i strupe og luftrør. Senere forskning kommer til et betydelig høyere antall døde på grunn av ertesuppetåken: rundt 12 000.[2]

Dette er det verste tilfellet av luftforurensing i Storbritannia,[3] og også det viktigste hva gjelder ettervirkningen innen miljøforskning, lovreguleringer, og allmenhetens økte forståelse av sammenhengen mellom luftkvalitet og helse.[2] Blant de nye reguleringer som fulgte er Clean Air Act (1956).

Luftforurensning i London[rediger | rediger kilde]

London var fra 1825 til 1925 verdens mest folkerike by. Dette kom ikke uten forurensningsproblemer. Ett av disse var utslipp av svovelholdig røyk fra den utbredte kullfyringen. Men helt siden 1200-tallet har London hatt tilfeller av smog.

Tidligere hendelser[rediger | rediger kilde]

Det hadde vært en rekke ekstreme smoghendelser i London innen katastrofen i 1952. Den 27. desember 1813 lå smogen så tung at den daværende prinseregent, senere kong Georg IV, måtte avbryte en reise og vende hjem. Det var også tilfeller i perioden 7. til 13. desember 1873, i januar 1880, i februar 1882, i desember 1891 og i november 1948. For hver gang steg dødstallene signifikant over det normale.

Før katastrofen[rediger | rediger kilde]

Trafikken i London hadde tiltatt sterkt etter annen verdenskrig. Dessuten kunne langt flere nå koste på seg kull til sine kaminer og ovner. I tillegg hadde busser med forbrenningsmotorer ikke lenge før helt avløst de elektrisk drevne trikkene – og trafikken var generelt sterkt økende. I desember 1952 forårsaket et høytrykksområde sør i England et inversjonfenomen i værbildet. På bakkenivå strømmet kaldere luft mot London, mens luften i høyere lag var varmere. Kulden gjorde at folk fyrte ekstra kraftig, med desto mer kullrøyk ut av skorsteinene. I tillegg til dette kom utslippene fra fabrikker og kraftverk. London hadde store kullkraftverk: Fulham, Battersea, Bankside og Kingston.

Det inverterte værfenomenet gjorde at skadepartiklene ikke drev bort.

Om morgenen 5. desember 1952 var luften i London fortsatt klar. Men den fuktige luften kjølnet etterhvert til kondenseringspunktet og dermed oppstod den første tåken.

Katastrofens forløp[rediger | rediger kilde]

Om kvelden 5. desember 1952 fortettet tåken seg nokså raskt, og sikten sank til bare noen få meter. Om natten og i de påfølgende dagene var det til og med umulig med vanlig fotgjengertrafikk – man fant rett og slett ikke frem. Mange egentlig lommekjente gikk seg vill. Bilkjøring var utenkelig, selv når man forsøkte å ta seg frem med en mann som gikk foran bilen med lykt. Mange steg ut av sine kjøretøy og forsøkte å komme seg frem til fots. Smogen ble så tett at sikten sank til så godt som null. Øyenvitner kunne fortelle at folk som så ned, ikke så lenger enn til midjen; når de strakk ut armene, forsvant hendene ut av syne inn i tåken.

Det var forskjellig fra sted til sted, men sikten kunne synke til én fot (30 cm). Slike steder forsøkte folk å finne veien ved å holde håndkontakt med husveggene. Smogen førte til at kino- og teaterforestillinger måtte avlyses fordi publikum ikke ville kunne se lerretet/scenen - om de i det hele tatt hadde funnet veien. Et voksende antall mennesker oppsøkte legevaktene med luftveisproblemer, og klinikkene ble overfylt. Også i klinikkene stod smogen tett – det ble hevdet at man ikke kunne se fra en vegg til den neste.

Smogen lettet og forsvant den 9. desember 1952.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Davis DL, et al.; and Bates D. A Look Back at the London Smog of 1952 and the Half Century Since; A Half Century Later: Recollections of the London Fog (Environmental Health Perspectives, Dec 2002).
  2. ^ a b Bell, Michelle L.; Michelle L. Bell; Devra L. Davis; Tony Fletcher (januar 2004). «A Retrospective Assessment of Mortality from the London Smog Episode of 1952: The Role of Influenza and Pollution». Environ Health Perspect. 112 (1): 6–8. PMC 1241789Åpent tilgjengelig. PMID 14698923. doi:10.1289/ehp.6539. 
  3. ^ McKie, Robin & Townsend, Mark. Great Smog is history, but foul air still kills (The Observer, 24 Nov 2002).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]