Gravitasjonsbølgedetektor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gravitasjonsbølgedetektor er en eksperimentell anordning med formål å måle gravitasjonsbølger. Den skal kunne kjenne av svært små forvrengninger i romtiden, slike som forutsies av den generelle relativitetsteorien. Følsomme detektorer er en forutsetning for gravitonastronomi.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Rundt 1960 hadde en nyvåknet interesse for Einsteins gravitasjonsteori og den tekniske utviklingen åpnet nye muligheter for å teste relativistiske effekter, noe som inspirerte amerikaneren Joseph Weber til å konstruere verdens første Gravitasjonsbølgedetektor. En slik Weberstav var en enkel anordning i form av en solid, kraftig metallstang som var godt isolert fra omverdens vibrasjoner. Tøyninger i rommet som følge av en innfallende gravitasjonsbølge eksiterer stangens resonansfrekvens og kunne forsterkes til nivåer som var mulig å oppdage. Weberstaver er ikke følsomme nok til å oppfatte annet enn ekstremt kraftige gravitasjonsbølger.[1] Moderne former av Weberstaver finnes fremdeles i drift, kjølte av kryoteknikk og med superledende SQUID-arrangement for å oppdage vibradsjon.

MiniGRAIL er en sfærisk gravitasjonsbølgeantenne som også benytter dette prinsippet. Den finnes ved Universitetet i Leiden og består av et prsisjonstilpasset 1 150 kg kule som er kryoteknisk nedkjølt til 20 mK.[2]

Interferometre[rediger | rediger kilde]

En prinsippskisse av et laserinterferometer

En følsommere type detektor utnytter laserinterferometri for å måle gravitasjonsbølger indusert av bevegelse mellom separerte «frie» masser. Et halvt dusin markbaserte slike detektorer er i drift, hvorav den mest følsomme er LIGO.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Levine, J. (april 2004). «Early Gravity-Wave Detection Experiments, 1960-1975». Physics in Perspective (Birkhäuser Basel), 6 (1), s. 42–75. doi:10.1007/s00016-003-0179-6. 
  2. ^ Gravitational Radiation Antenna In Leiden

Se også[rediger | rediger kilde]