Gravitasjonsbølgedetektor
Gravitasjonsbølgedetektor er en eksperimentell anordning med formål å måle gravitasjonsbølger. Den skal kunne kjenne av svært små forvrengninger i romtiden, slike som forutsies av den generelle relativitetsteorien. Følsomme detektorer er en forutsetning for gravitonastronomi.
Historikk[rediger | rediger kilde]
Rundt 1960 hadde en nyvåknet interesse for Einsteins gravitasjonsteori og den tekniske utviklingen åpnet nye muligheter for å teste relativistiske effekter, noe som inspirerte amerikaneren Joseph Weber til å konstruere verdens første Gravitasjonsbølgedetektor. En slik Weberstav var en enkel anordning i form av en solid, kraftig metallstang som var godt isolert fra omverdens vibrasjoner. Tøyninger i rommet som følge av en innfallende gravitasjonsbølge eksiterer stangens resonansfrekvens og kunne forsterkes til nivåer som var mulig å oppdage. Weberstaver er ikke følsomme nok til å oppfatte annet enn ekstremt kraftige gravitasjonsbølger.[1] Moderne former av Weberstaver finnes fremdeles i drift, kjølte av kryoteknikk og med superledende SQUID-arrangement for å oppdage vibradsjon.
MiniGRAIL er en sfærisk gravitasjonsbølgeantenne som også benytter dette prinsippet. Den finnes ved Universitetet i Leiden og består av et prsisjonstilpasset 1 150 kg kule som er kryoteknisk nedkjølt til 20 mK.[2]
Interferometre[rediger | rediger kilde]
.svg)
En følsommere type detektor utnytter laserinterferometri for å måle gravitasjonsbølger indusert av bevegelse mellom separerte «frie» masser. Et halvt dusin markbaserte slike detektorer er i drift, hvorav den mest følsomme er LIGO.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Levine, J. (2004). «Early Gravity-Wave Detection Experiments, 1960-1975». Physics in Perspective (Birkhäuser Basel). 6 (1): 42–75. doi:10.1007/s00016-003-0179-6.
- ^ Gravitational Radiation Antenna In Leiden