Grampian-fjellene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Topografisk kart over Skottland som viser høyden i tre graderinger: <200m, 200-600m, 600m+.

Grampian-fjellene er den ene av tre hovedfjellkjeder i Skottland.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Fjellene strekker seg sørvest til nordøst mellom Highland Boundary Fault (høylandsgrensen) og Glen Mor eller Great Glen (Den store dalen), og okkuperer omtrent halvparten av landområdene i Skottland.

Fjellkjeden inkluderer Ben Nevis, det høyeste fjelltoppen på de britiske øyer med 1 343 meter over sjønivået. Ben Macdui, den nest største fjellet med 1 309 meter som også ligger i Cairngorm-regionen i Grampian-fjellene.

Området har begrenset bosetning annet enn i noen få områder som Aviemore, en snø- og vinterferiested.

Fjellene består blant annet av granitt og marmor. Flere elver renner i Grampian-fjellene som Spey, Don, Dee, Esk og Tay.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet Grampian er antatt å ha blitt gitt til fjellkjeden en gang på 1520-tallet av historikeren Hector Boece, en omstaving fra det romerske navnet Mons Graupius som ble opptegnet av Tacitus som det sted hvor de innfødte kaledoniere ble beseiret av den romerske general Gnaeus Julius Agricola (Tacitus’ svigerfar) ca. 83 e.Kr. Forut ble fjellene kalt for Mounth, et navn som fortsatt blir benyttet ved et antall geografiske trekk. Opp mot 1800-tallet ble fjellene antatt å bestå av flere fjellkjeder. Dette synet er fortsatt beholdt av mange den dag i dag, og det er ikke et enkelt navn for fjellkjeden i det skotsk-gæliske språket eller den doriske dialekten i det skotske språket.

Andre hovedfjellkjeder i Skottland er Northwest Highlands og Southern Uplands.