Grønnvier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grønnvier
Grønnvier
Vitenskapelig(e)
navn
:
Salix phylicifolia
Norsk(e) navn: grønnvier,
brekkavier
Hører til: vierslekten,
pilefamilien,
Malpighiales,
egentlige tofrøbladede planter
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Nord-Europa

Grønnvier (latin: Salix phylicifolia), med varianten brekkavier, islandsk vier eller islandsk selje (islandsk: Brekkuvíðir), er en busk i pilefamilien (vierfamilien) med stive blad med få tenner. Bladene er fine, blanke og høygrønne på oversiden, undersiden er blekt blågrønn. Den kan bli opptil en meter høy og formerer seg lett ved stiklinger. Busken har tendens til å bli lusete og er utsatt for sopp, særlig på sør-Island.

Salix phylicifolia I9677 Kiiltopaju C.JPG

Hybrider og varianter[rediger | rediger kilde]

Grønnvier kan danne en rekke hybrider og har noen varianter, mer eller mindre vanlige:

  • Grønnvier (Salix phylicifolia var. phylicifolia) – Europa, vestlige Sibir.
  • Brekkavier (Salix phylicifolia 'Brekkavier') – Island, Norge.
  • Grønnvier-svartvier (Salix mysrinifolia x phylicifolia) – svært vanlig på kulturmark, grøfter og kjerr. Bladets midtnerve er hårete på den nederste delen.
  • Grønnvier-blekvier (Salix herbacea x phylicifolia) – vanlig.
  • Grønnvier-musøre (Salix hastata x phylicifolia) – vanlig.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Grønnvier er vanlig i fjellet i Sør-Norge, og fra og med Nordland også helt ut til kysten. Den vokser i hele Norden nord for en linje Telemark-Stockholm, dvs i det nordlige Sverige og i absolutt hele Finland. Videre i store deler av Europa og den vestlige halvdelen av Sibir. Grønnvier går opp til 1.760 moh. i Jotunheimen. Ikke langs kysten av vestlandet, bare i fjellstrøkene innerst i fjordene (unntak: Hjelmeland).

Brekkavier er en variant som kommer fra Island, der den først ble funnet i begynnelsen av det 19. århundret. Den er en underart av grønnvier og tåler salt svært godt. Tidligere ble den ansett som en hybrid mellom grønnvier og sølvvier (Salix glauca ). Den kan med fordel nyttes som hagebusk, hekk-plante og leplante i hager langs kysten der vegetasjonen er utsatt for saltdrev. Planten kan vokse på fuktige steder og er vanlig i Nord-Norge. Det har vært drevet forsøk med brekkavier på de ytterste øyene i Bulandet (Askvoll kommune) om hvor godt den tåler slikt saltdrev. I dag, flere år senere, er den etablert i dette øysamfunnet som blant annet hekkplante.

Brekkevier blir blant annet dyrket fram på planteskolen i Valevåg, Sunnhordland og Draglands planteskole utenfor Harstad.

Surtsey[rediger | rediger kilde]

Brekkavier var den første busken som etablerte seg på Surtsey. Det skjedde i 1998, 35 år etter at øya steg opp av havet.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.