Gotthalfske kobberverk

Gotthalfske kobberverk (Navnet brukt på det eldste dokumentet, fra 1716, ellers er navnet på Cirkumferenskartet fra 1757 Det Gothaltsche Kaaber-Werk, begge versjoner har usikker betydning) var et privat gruveforetak som ble opprettet og drevet i Lillomarka ved Grorud i Oslo fra 1704 av Frederik von Gabel, som var stattholder i Norge fra 1699 til sin død i 1708.

Bakgrunn

Til tross for gode inntekter fikk Gabel stadig større gjeld på grunn av en luksuriøs livsførsel. Han prøvde da å bedre finansene ved å starte et bergverk, slik som mange andre gjorde i denne tiden, inspirert blant annet av de store funnene av sølv ved Kongsberg 1624 og kobber ved Røros i 1644. Gabel prøvde først å få rettighetene til et kobberfunn i Årdal, som ble gjort i 1701, men han tapte her etter en rettssak.

Gruvene i Lillomarka

Gabel gjorde et nytt forsøk i Lillomarka, der noen bønder ved århundreskiftet hadde funnet forekomster av blant annet kobber. Han kjøpte finnerretten til 11 skjerp (prøvegruver) av disse bøndene og fikk i 1705 kongens godkjennelse til å starte gruvedrift. Med dette fulgte som vanlig i denne tiden også en stor «circumferens», det vil si et område der bøndene var pliktige til å avlevere tømmer, ved og kull til den prisen verket fastsatte.

Selve kobberverket, med blant annet pukkverk og smeltehytte, ble bygd øst for Alunsjøen i Lillomarka, der Alnaelva har sitt utløp. Lillomarka ble hovedfeltet for driften. Den største gruva, Rødtvetgruva, ble drevet omtrent loddrett ned til 14 meters dyp på sjøens sørvestlige side, mens den andre hovedgruva, Årvollgruva lengre vest, ble drevet mer vannrett og er ca. fem meter dyp og 25 meter lang. Dessuten hadde verket ca. 10 større og mindre gruver ved Huken (de er sprengt vekk nå) og under Ravnkollen.

Malmen fra disse to gruvene ble fraktet over Alunsjøen til smelteverket, på sleder om vinteren og med båt om sommeren, sammen med det man fant i en god del mindre skjerp rundt om sjøen og andre steder i Marka. Ifølge en rapport fra et svensk besøk i 1706, som er den eneste skrevne kilde om selve driften, gikk verket med stort overskudd på den tiden. Men seinere er det tydelig at malmårene har svunnet inn og lønnsomheten forsvunnet.

Gabel døde under et besøk hos kong Frederik 4. i København i juni 1708. Da ble driften av kobberverket nedlagt av hans sønn, som selv var bergverksmann. De tyske nøkkelfolkene på verket ble hentet til København for å drive kongens private lille smelteverk på Amalienborg. Våren etter ble de sendt til kobberverket i Årdal, som kongen hadde overtatt (etter en meget god erstatning til eierne). Dit dro også en del av de andre tidligere ansatte ved det Gotthalfske verket.

Gjenbruk på Linderud

Verksbygningene ved Alnaelva ble solgt til godseier Mogensøn på Linderud, som brukte tømmeret og mursteinene derfra til å bygge den store hovedbygningen som nå står på Linderud gård, antagelig i 1713–16. Det var den første storgården ved Christiania som ble oppført i bindingsverk. Bogstad, Tøyen m.fl. var fortsatt bygd i tømmer på denne tiden. Bindingsverket ble ca.100 år seinere kalkpusset, slik at Linderud gård nå ser ut som en murbygning.

Av det Gotthalfske kobberverket er det nå nesten bare de nevnte gruvene og skjerpene igjen, foruten noen slagghauger der smelteverket sto – og altså det som er inne i veggene på Linderud gård. Det ligger i dag rester av mange skjerp og gruveganger rundt Alnsjøen og ved Svartkulp, men det er vanskelig å vite om det var Gotthalfske som tok opp disse. Det fransk-belgiske Compagnie Miniere de Grorud drev nemlig kobberdrift i samme området i årene 1880-89. De viktigste gruvene deres lå i Huken-feltet og er idag borte som følge av virksomheten til det store pukkverket, bortsett fra noen få rester.

Den største gjenværende - og den mest kjente - gruven i området er Linderud gruve, som ligger ved skogsveien vest for Svartkulp. Denne ble også drevet av CMG.