Gotfred Johan Hølvold
| Gotfred Johan Hølvold | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. apr. 1903[1] Vardø | ||
| Død | 28. juli 1979[1] (76 år) Finnmark[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, redaktør, sjømann | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Hildur Hølvold | ||
| Parti | Norges Kommunistiske Parti | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Gotfred Johan Hølvold (født 22. april 1903 i Vardø, død 28. juli 1979) var en norsk politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti. Under andre verdenskrig var han flyktning i Sovjet, arbeidet med Komintern-oppgaver og Radio Moskvas norske sendinger. Senere var han ordfører i Sør-Varanger og NKP-representant på Stortinget.[2]
Hølvold var opprinnelig sjømann og i en årrekke en markant representant for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og NKP. Mellom 1928 og 1931 var han KUNMZ-student ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Lenin-skolen eller Arbeideruniversitetet.[3]
Politiker og redaktør[rediger | rediger kilde]
Tilbake i Norge ble han innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Sør-Varanger. Han var også aktiv i Arbeidsløses forening.
Tidlig i 1932 var han Kirkenes-lokalredaktør for NKPs avis Finnmark Fremtid, en avis partiet ga ut i Vardø. Fra januar til oktober 1933 hadde han stillingen som redaktør for denne avisen.[4] Da sluttet han for å overta redaktørstillingen i partiets avis Nordlands Arbeiderblad,[5] en stilling han hadde fra desember 1933 til juli 1936.
Da de tyske okkupantene rykket inn i landet var Hølvold og kommunistene i nord utsatt. Gestapo hadde tatt over de norske politiarkivene, der Hølvold og sentrale NKP-ledere var registrert. Sammen med flere andre partifolk besluttet han tidlig på høsten 1940 å dra østover med familien og søke tilflukt i Sovjet.
Flyktning i Sovjet[rediger | rediger kilde]
På flukten fikk Hølvold-familien og deres to små barn blant annet følge av Hildur Hølvolds bror Gunnar Berg og kona hans Solveig Berg. I månedsskiftet august/september gikk flyktningene i land på Fiskerhalvøya i Sovjet. Det sovjetiske grensepolitiet fengslet ofte folk som kom, og behandlet dem i utgangspunktet som potensielle spioner. Hølvolds posisjon som en kjent og betrodd NKP- og Komintern-mann bidro sannsynligvis til at hans flyktningegruppe fikk en blidere mottagelse. Nordmennene ble snart fraktet sørover, og bosatt i et jordbrukskollektiv ved tettstedet Apatity om lag midt på Kolahalvøya. Der ble det etablert en «norsk koloni», som etter hvert var på vel 70 folk. Der fødte også kona Hølvold-familiens tredje barn, en liten jente.[6]
Etter ankomsten til Sovjet skilte Gunnar Berg lag med gruppa, da han var blant dem som ble vervet som partisan. På oppdrag for Den røde armés etterretningstjeneste reiste han tilbake til Norge. I 1941 døde han i kamp med tyske styrker. Kona Solveig fulgte Hølvold-familien og resten av den norske kolonien, da de i august-september forlot Apatity for å bosette seg i Sjadrinsk, adskillig lenger fra fronten.[7] Hølvolds kontakter og innsats bidro til at flyktningene kom fram, og overlevde reisen, i den kalde, kaotiske første sovjetiske krigsvinteren.
Selv trengtes han imidlertid til Komintern-oppgaver. Han forlot derfor familien og den norske kolonien i 1942.
Senere var han å finne blant de som sto bak de norske radiosendingene fra Moskva, gjennom offisielle Radio Moskva og den langt mindre offisielle Folkesenderen Norges Frihet. I dette radioarbeidet ble flere av de norske flyktningene fra nord engasjert: Kona Hildur Hølvold, Leonard Aspås og hans kone Jelena Aspås, Solveig Berg og Håkon Sneve. Fra andre kanter hadde Anna Dalland, Gilbert Furubotn og Håkon Kahrs Sund blitt hentet inn.[8]
Hølvold jobbet trolig først og fremst med «Folkesenderen». Forfatteren Morten Jentoft antar Hølvold, Aspås og Sneve var blant dem russerne hadde mest tillit til, slik at de også ble brukt til å analysere situasjonen i Norge og i kurerarbeid for å holde kontakt med motstandsbevegelsen i hjemlandet.[9]
Ordfører og stortingsmann[rediger | rediger kilde]
Etter krigen kom Hølvold hjem til et annet Finnmark enn han hadde forlatt. Krigen hadde satt dype spor, og det politiske landskapet var ikke det samme.
I 1940 hadde han tilhørt en politisk utgruppe, nesten utradert i det parlamentariske bildet. I 1945 opplevde NKP det rene valgskredet i hjemkommunen hans, og fikk mer enn 35 prosent av stemmene. Hølvold ble ordfører i Sør-Varanger. Men Kirkenes og kysten lå i ruiner, og verken verv eller tittel medførte noe liv på solsiden. Familien måtte bo hos slektninger ved Bjørnsund i Pasvikdalen, mens Hølvold selv sov på jernseng i et primitivt ordførerkontor. Med kommunistisk nøysomhet unnlot han å bruke ordførerposisjonen til å sikre seg husvære. Kona måtte til slutt sette ned foten for å få ham til å ta imot tilbudet om kommunal bolig til familien.[10]
Mellom 1947 og 1955 og igjen mellom 1959 og 1963 var han medlem av kommunestyret. Mellom 1945 og 1953 var han også formann for både Kirkenes og Øst-Finnmark NKP.
Ved valget i 1953 ble Hølvold med bred margin valgt til Stortinget, en særs utsatt posisjon i den kalde krigen. På denne tiden kunne nordmenn som hadde oppholdt seg i Sovjet med rette eller urette bli mistenkt for fortsatt å være i sovjetisk tjeneste.
Som nyvalgt Finnmark-representant befant Hølvold seg brått i begivenhetenes sentrum, da pressen meldte at fire nordmenn i Øst-Finnmark var arrestert for spionasje, og redaktør Erling Norvik i Finnmark Tidende brakte videre rykter om at «kommunistenes stortingsmann» Hølvold skulle være en av dem. Hølvold gikk til injuriesak. Han ble presentert i et stort oppslag i Arbeiderbladet, der han i intervju-form fordømte den sovjet-russiske spionasjen. Utsagnene fikk imidlertid mange i NKP-miljøet til å reagere, og Hølvold selv rykket få dager senere ut og avviste hele «intervjuet» som et falsum. I datidens polariserte debatt klarte Hølvold under spionfuroren å legge seg ut med både partifeller og opinion.[11]
Han mistet stortingsplassen ved neste valg, der NKP tapte to av sine tre representanter. Senere var han i en årrekke aktiv i Sambandet Norge-Sovjetunionen.
Etter annen verdenskrig mottok han orden «for ærefull innsats i oppbygging og forsvaret av Sovjetrepublikken» og medalje for «heltemodig innsats i fedrelandskrigen 1941-45».
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Digitalarkivet[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stortingsforhandlinger 1979. Oslo. 1979. s. [19]. Minnetale i Stortinget 5. oktober 1979 over Haakon Sløgedal, Gotfred Hølvold, Steffen Toppe og Olav Hordvik
- ^ Side 370. Ole Martin Rønning: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske parti 1926-1949. Doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo 2010.
- ^ stortinget.no angir feilaktig at Hølvolds redaktørperiode i Finnmark Fremtid var fra 1932-1934. Han var ifølge avisens kolofon redaktør fra januar til oktober 1933.
- ^ Finnmark Fremtid 16. oktober 1933
- ^ Side 78. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Side 76. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Side 94. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Side 108-109. Morten Jentoft: Radio Moskva, Gyldendal, Oslo 2012
- ^ Side 221-222, 227-237. Spionfamilien (Kjell Fjørtoft), Gyldendal 1986
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Gotfred Johan Hølvold – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Gotfred Johan Hølvold hos Stortinget