Godwin av Wessex

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Godwin, Jarl av Wessex»)
Godwin av Wessex
FødtRediger på Wikidata
Sussex
Død15. apr. 1053[1][2][3]Rediger på Wikidata
Winchester
BeskjeftigelseStatsmann Rediger på Wikidata
EktefelleGyda Torkelsdatter (1019*–)[4][5]
Thyra Sveynsdottir[5]
FarWulfnoth Cild
Barn
11 oppføringer
Edith av Wessex[4][6]
Svein Godwinson[4][6][3]
Harald II av England[4][3]
Toste Godwinson[4][6][7][3]
Gyrth Godwinson[4][6]
Leofwine Godwinson[4][6]
Wulfnoth Godwinson[6]
Alfgar (?)[6]
Edgiva (?)[6]
Ælfgifu[6]
Gunhilda (?)[6]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtWinchesterkatedralen
Godwin av Wessex på Commons

Godwin (noen ganger Godwine), jarl av Wessex, (ca. 1001–1053) var den mest betydningsfulle høvdingen i England, etter monarken selv, under den danske kongen Knut den mektige og dennes etterfølgere. Kong Knut gjorde Godwin til den første jarl av Wessex. Godwin ble far til Harald Godwinson, den senere konge av England, og Edith av Wessex, hustru til kong Edvard Bekjenneren.

Begynnelsen: støtte til kong Edmund, deretter kong Knut[rediger | rediger kilde]

Godwins far er sannsynligvis Wulfnoth Cild,[8] (ca. 983-1015) som var thegn av Sussex[9], skjønt senere dokumenter har beskrevet Godwins far som en ceorl.[10] Wulfnoth var av kongelig angelsaksisk ætt som sjette generasjon etterkommer etter kong Ethelred av Wessex (837 - 871), den eldre bror av Alfred den store. Hans etterkommere ble forbipassert i den kongelige arvefølge, men ble prominente adelige i kongedømmet. Dette kongelige opphavet er omdiskutert, blir fortsatt forsket på og det er fortsatt heftet en del tvil til kravet.

Wulfnoth ledet en gruppe kongelige skip som gikk over til å drive piratvirksomhet og som en konsekvens ble hans land tapt og han selv drevet i landflyktighet. Det ble opp til hans sønn Godwin å forbedre familiens rikdom etter farens død i 1015. I sin tid ble Godwin sett på som en nykommer som gjorde sin «lykke» ved å inngå to giftemål med danske kvinner av høy rang og ætt.

Godwin var en sterk støttespiller til Edmund Jernside, sønn av kong Ethelred den rådville. Mens Edmund gjorde opprør mot sin far invaderte den danske kongen Knut den mektige England. Edmund ble drept sammen med mange av sine støttespillere, men Godwin overlevde og sverget sin troskap til kong Knut. Han ble venner med Knuts svoger, Ulf Torgilsson, og ble en av Knuts rådgivere. Godwin fulgte Knut til Danmark for å slå ned et opprør der. Innen 1018 var han selv blitt jarl[11], ble jarl av West Saxon innen 1019. I 1022 var han i stand til å gifte seg med Tyra Sveinsdatter, Knut søster. Tyra døde kort tid etter uten å ha født en arving, men Godwin fortsatte å stige i betydning og prestisje og ved 1023 var han blitt den aller mektigste jarlen i England. Da giftet han seg igjen med en dansk kvinne av betydningsfull ætt: Gyda Torkelsdatter, datter av Torgil Sprakling, og således en av kong Knuts kusiner.

På høyden av sin makt: støtte til Harald Harefot[rediger | rediger kilde]

Dansk-angelsaksiske jarldømmer rundt 1025.

Den 12. november 1035 døde Knut. Hans kongedømme, bestående av England, Danmark, Norge og deler av Sverige, gikk i oppløsning. Høvdingene i Norge hentet Magnus, sønn av Olav den hellige, til landet og Knuts sønn Svein Knutsson (eller Svein Alfivason som han også blir kalt) flyktet fra Norge. I England grep Harald Harefot, Knuts illegitime sønn med Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton (som også fødte Svein), makten og tronen. I Danmark satt Hardeknut, Knuts legitime sønn med dronning Emma av Normandie.

I 1037 ble den engelske tronen utfordret av Alfred av Wessex, den yngste sønnen til Ethelred den rådville i hans ekteskap med Emma av Normandie (og således halvbror til Hardeknut). Godwin skal ha fanget Alfred selv eller lurt ham ved å late som han var en alliert, og deretter utlevert ham til hærstyrken til kong Harald Harefot. Uansett ble Alfred blindet, mishandlet og døde snart ved Ely. En av de ansvarlige kan ha vært Godwins sønn Svein Godwinson, en mann med et iltert, kanskje psykotisk raseri, og som etter sigende skal ha drept sin egen fetter.

Den 17. mars 1040 døde Harald Harefot og Godwin støttet kroningen av hans halvbror Hardeknut da han kom til England. Da Hardeknut selv døde brått i en alder av 25 år den 8. juni 1042 uten en arving ga Godwin motvillig sin støtte til dennes halvbror Edvard Bekjenneren. Edvard var den andre sønnen til Emma og Ethelred II, og hadde tilbrakte det meste av sine tretti år i landflyktighet i Normandie. Edvards regime gjeninnførte det angelsaksiske huset av Wessex til den engelske tronen. Emma av Normandie hadde ingen stor kjærlighet til sine sønner med Ethelred II og skal ha støttet kravet til den norske kongen Magnus den gode, som da var blitt konge av Danmark, ved at denne hadde arverett til den engelske tronen etter Hardeknut. Også Godwin skal ha støttet dette kravet en stund.

Senere konflikter: Nedgang og død[rediger | rediger kilde]

Til tross for at det ble påstått at Godwin var medansvarlig i drapet på kong Edvards bror Alfred sikret Godwin sin posisjon ved å gifte bort sin datter Edith (Eadgyth) til Edvard i 1045, et ekteskap som Edvard inngikk i takknemlighet for Godwins støtte. Ekteskap forble barnløs, noe som senere skulle gjøre arverekkefølgen til tronen problematisk. Etter hvert som Edvard trakk til seg rådgivere, adelsfolk og prester fra sitt tidligere eksil i Normandie for å sikre sin maktposisjon ble vokste Godwins mistro til den økende normanniske innflytelsen og han ble selv leder for opposisjonen. Situasjonen toppet seg da kongen utnevnte normanneren Robert av Jumieges til erkebiskop av Canterbury.

Etter et voldelig sammenstøt mellom folk i Dover og den besøkende Eustace II, greve av Boulogne, kong Edvards nye svoger (gift med Goda av England, Edvards søster), ga Edvard ordre til at folket i Dover skulle straffes, noe han og jarl Leofric fra Mercia hadde gjort i Worcester (Leofrics jarldømme). Denne gangen nektet Godwin og valgte å utfordre kongen og en besøkende utenlandsk hersker på vegne av sine landsmenn. Edvard innså at dette var en prøve på hvem som satt med makten, og fikk støtte fra de andre jarlene, jarl Siward (Sigurd Danske) fra Northumbria og ikke minst jarl Leofric fra Mercia. Godwin og hans sønner ble straffet med landsforvisning fra kongedømmet i september 1051. I tiden da Godwin var landsforvist mistet også dronning Edith, Godwins datter, sin maktposisjon. Edvard fikk henne plassert i et nonnekloster.

Godwin og sønnene kom tilbake det påfølgende året, ni måneder etter landsforvisningen, og seilte opp elven Thames til London med en stor flåte og tvang Edvard til gjenopprette hans jarldømme. Edith ble også restaurert til sin tidligere makt som Englands dronning. Baksiden av maktdemonstasjonen fra kongens undersått var at det satte en presedens som ble fulgt av en rivaliserende jarl noen år senere, og deretter av Godwins egen sønn i 1066.

Den 15. april 1053 døde Godwin, kanskje av slag, i Winchester hvor han tilbrakte påsken sammen med kongen. En uverifisert påstand mener at han på dødsleiet nektet for at han hadde noe ansvar for drapet på kongens bror Alfred i 1036. Ved middagsbordet skal Godwin ha sverget: «Må dette brødstykket kvele meg om jeg selv i tankene har vært falsk mot deg konge!» Og deretter fikk han maten i vranghalsen, kvaltes og døde...

Hans sønn Harald Godwinson etterfulgte ham som jarl av Wessex, et område som den gang dekket grovt sett det sydlige tredjedelen av England. Med dødsfallene til jarl Siward i 1055 og senere jarl Algar i 1062 skapte et maktvakuum som sønnene til Godwin grep til fulle. Toste Godwinson fikk hjelp til å få jarldømmet Northumbria og således kontrollerte det nordlige England. Jarlen av Marcia ble utmanøvrert og plassert på sidelinjen i maktkampen om England, spesielt etter at Harald og Toste brøt den walisiske-mercianske alliansen i 1063. Harald Godwinson klarte senere å få seg selv akseptert som Edvards etterfølger som konge av England etter en tvilsom påstand om at Edvard hadde lovt ham tronen på sitt dødsleie. Edvard hadde ingen barn, verken legitime eller utenfor ekteskap, med Haralds søster Edith. Harald hadde allerede makten i Wessex og han hadde giftet seg med søsteren til jarl Edwin av Mercia og jarl Morcar av Northumbria. Sistnevnte etterfulgte som jarl av Northumbria da Toste Godwinson hadde gjort seg såpass upopulær ved hardt styre at et opprør tvang ham til å flykte fra jarldømmet.

På samme måte som Huset Capet hadde grepet kongsmakten i Frankrike så det ut til at Godwins ætt hadde grepet makten om England. De eneste skjær i sjøen var at på grunn av Haralds egne maktambisjoner valgte han ikke å støtte broren Toste i hans krav på jarldømmet i Northumbria. I raseri over dette vendte Toste seg til den norske kongen Harald Hardråde og støttet dennes krav på den engelske tronen mot broren Harald. Samtidig satt hertug Vilhelm i Normandie og mente at også han hadde et krav på den engelske tronen. Det store sammenstøttet skulle skje i det store omveltningsåret 1066.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Etter det korte og barnløse ekteskapet til Tyra Sveinsdatter, datter av kong Svein Tjugeskjegg av Danmark og søster til kong Knut den mektige, giftet hans seg for andre gang med Gyda Torkelsdatter, en datter av Thorgils Sprakalägg. Ekteskapet var særdeles barnerikt:

  1. Svein Godwinson, av engelskmennene kalt for «Sweyn», jarl av Herefordshire (ca. 1023-1052). Ved et tilfelle erklærte Svein seg selv som en illegitim sønn av Knut den mektige, et krav som hverken samtiden og ettertiden har trodd på.
  2. Harald Godwinson, konge av England, (ca. 1025 – 14. oktober 1066)
  3. Toste Godwinson, kalt «Tostig» av engelskmennene, jarl av Northumbria (ca. 1026 – 25. september 1066).
  4. Edith av Wessex, (ca. 1030 – 19. desember 1075), dronning av England, gift med Edvard Bekjenneren
  5. Gyrth Godwinson (ca. 1030 – 14. oktober 1066)
  6. Gunhild av Wessex, også kalt for «Gunhilda», ei nonne (ca. 1035-1080)
  7. Ælfgifu av Wessex (ca. 1035)
  8. Leofwine Godwinson, jarl av Kent (ca. 1035 – 14. oktober 1066)
  9. Wulfnoth Godwinson (ca. 1040)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kindred Britain, oppført som Godwine [House of Wessex], Kindred Britain ID I2463[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage, oppført som Godwine, Earl of Wessex, The Peerage person ID p10218.htm#i102178, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d EB-11 / Godwine[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Peerage person ID p10218.htm#i102178, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i j The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ EB-11 / Tostig[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Cild» var antagelig et tilnavn som kanskje betydde bokstavelig child = barn, men i overført betyning som barn (=arving) av et landområde.
  9. ^ I tidlig engelsk historie var «thegn» et medlem av de adelige klasser med rank mellom jarler og ordinære frie menn, og bevilget land av kongen eller av lordene for militær tjeneste.
  10. ^ En fri mann av laveste rang.
  11. ^ Den engelske tittelen «earl» kommer fra den norrøne tittelen «jarl», og beskriver en adelig som hersket over minst et shire (grevskap) eller en hel provins.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Mason, Emma: The House of Godwine: The History of Dynasty. Hambledon Press, 2003.
  • Stenton, F.M.: Anglo-Saxon England (Oxford History of England), 2001.
  • Thorne, J.O. and Collocott, T.C.: Chambers Biographical Dictionary, Revised Edition. (Edinburgh: Chambers, 1984) ISBN 0-550-16010-8
  • Walker, Ian.: Harold: The Last Anglo-Saxon King, 1997.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Godwin_av_Wessex&oldid=24384344»