Gjendine Slålien

Kaia Gjendine Slålien
Født		Kaia Gjendine Slålien 15. juli 1871 Lom i Oppland
Død		13. mai 1972 (100 år)
Beskjeftigelse		Bonde, folkesanger
Nasjonalitet		Norge
Musikalsk karriere
Gjendine Slålien på Commons

Kaia Gjendine Slålien (født 15. juli 1871, død 13. mai 1972) var ei norsk seterjente som ga Edvard Grieg impulser fra norsk folkemusikk. Hun ble født på Gjendebu ved Gjende, som hun fikk navn etter.

Født ved Gjende

Foreldrene var Anne Syversdatter og Erik Hansen Slålien, det første bestyrerparet på Gjendebu. 30. mai 1871 dro ekteparet over fjellet fra Slålien-bygda øverst i Bøverdalen til seteren ved Gjende. Erik måtte straks hjem igjen, siden eldstedatteren var alene på gården med en blind bestefar. Anne hadde følge av barna Hans, Magnhild og Sevald, og av sin mor Kirsti Sagen fra Sogn, som var i 60-årene og skulle avlaste datteren som var syv måneder på vei med sitt femte barn.

Turen viste seg strabasiøs for den gravide kvinnen. Utpå kvelden skjønte hun at fødselen var i gang. Hennes mor ble da så skremt at hun sprang og gjemte seg under en heller. Anne fødte alene kl. 4 om natten og måtte straks stå opp, siden det regnet gjennom torvtaket. Hun fant et trau som hun boret to hull i og trakk et snøre gjennom. Så slo hun spiker i taket og hengte opp trauet under lekkasjen. Men snart måtte hun opp igjen, siden trauet var fullt av vann og ramlet ned på mor og barn i sengen. Anne la barnet på en krakk under et bord, det eneste tørre stedet. Kl. 6 ble dyrene urolige. Det fantes ikke fjøs, så Anne måtte ut og melke 60 geiter og seks kyr. Deretter silte hun melken, og dyrene fikk salt. Nå våknet de tre barna, gjennomvåte de også. Først kl. 8 fikk barselkonen legge seg nedpå og sove, og kl. 12 stod hun opp og ropte på sin mor at det var trygt å komme ned. Den nyfødte, som var født 7 uker for tidlig, veide ikke mer enn 7 merker (ca. 1750 g).

Gjendine ble døpt av presten i Lom, Honoratus Halling, som var på fjelltur og kom til Gjendebu en uke etter fødselen. Navnet Gjendine var hans forslag, og dåpen foregikk i Gjendevatnet for at Gjendine ifølge Halling skulle bli «en ekte fjellets pike». Følget hans, advokat H.C. Christensen, student Bomhoff og statsråd Peter Birch-Reichenwald, ble hennes faddere.

Gjendine vokste opp med lokal folketro, som at gulsott – som var utbredt – ble helbredet om man spiste ni slags mat fra samme konen eller spiste en brødskive med lus på. Faren hennes hadde gjort det to ganger og blitt frisk. Første gangen var han bare fem år og gråt sårt. Men hjalp ikke dette, ble gulsotten til «mårsott», og da stod det om livet. Bare mårkjøtt hjalp da. Tannverk var en plage, og da ønsket de at Vis-Knut hadde vært der, men han døde da Gjendine var liten. Vis-Knut var kjent som tankeleser, kunne angivelig finne vann og dyr som hadde gått seg bort og helbrede sykdommer og tannverk.

Som budeie på Gjendebu mente hun å ha sett hulder noen ganger. Like før sankthans en sommer så hun to små nisser med røde toppluer i uren ovenfor steinbuen, men de forsvant straks de oppdaget henne. Noen frykt hadde hun ikke for det hun kalte «de underjordiske».

På Slålien fikk Gjendine og moren en dag besøk av en advokat Christensen og Emanuel Mohn. Gjendine ble sendt ut for å plukke jordbær, men ble angrepet av gårdens hane. Mohn løp til og løftet henne opp, men da fløy hanen opp på hodet hans, klorte og sparket. Han måtte til slutt reddes av Gjendines mor, for Christensen stod tvekroket av latter.

Møte med Grieg

Sommeren 1891 var Edvard Grieg på fjelltur sammen med Frants Beyer og den nederlandske komponisten Julius Röntgen. Skogadalsbøen ble den gang bestyrt av Tollef og Brit Holmestad. Hun hadde nylig fått barn, så den yngre søsteren Gjendine var kommet for å hjelpe til som seterjente. Hun tok Grieg for å være skuespiller, siden han fant på så mye rart. Mens hun melket kyrne, krøp han rett som det var på alle fire og skremte buskapen. Han moret seg stort, og Gjendine lo slik at hun ikke fikk til å synge når han kom for å skrive ned sangene hennes. Det ble til at Grieg stilte seg utenfor fjøsdøren mens hun sang. Først etter Griegs død i 1907 skjønte hun at han var komponist. «Guddommelig er det, at hun tror jeg er skuespiller,» skrev han i et brev som eldre mann. «Igrunnen er det meg en skuffelse.»

Mens hun passet søsterens spebarn, samtidig som hun stelte kyrne, sang hun en vuggesang. Grieg ble begeistret for den som ble Gjendines bådnlåt. En gang forsøkte han å skrive notene med en kurygg som underlag, men det viste seg umulig, siden kyrne flyktet når han viste seg. Grieg tok en del medisiner for pleuritten sin, og det luktet rart av pusten hans. Gjendine mente det var dette som skremte kveget.

Gjende.

Da gjestene hadde gått fra Skogadalsbøen, hørte de Gjendine spille på bukkehorn til avskjed. På bukkehorn finnes bare de tre første toner av skalaens lille ters. Men med de tre tonene klarte Gjendine likevel å frembringe rene melodier. I Griegs Hjemve (opus 57) gjenfinnes det samme motivet over tre toner.

I 1894 senere kom Grieg, Beyer og Röntgen tilbake til Skogadalsbøen, og på ny måtte Gjendine synge for dem. Röntgen, som var blitt enkemann ett år tidligere og stod tilbake med to små sønner, var så betatt av Gjendine at han fridde og ville ta henne med til Nederland, men hun avslo, til tross for at hun var fristet. «E' trur det bli' som å rykkje ein blome upp me' rota,» svarte hun.

Den nederlandske dronning Wilhelmina med datteren Juliana som hun tok med i den norske fjellheimen.

Sommeren etter kom Röntgen tilbake. Da hadde han giftet seg med en hollandsk kvinne, Abrahamine, og hun og Gjendine ble gode venner og brevvekslet i 30 år innimellom sommerbesøkene. Ekteparet Röntgen tilbød å ta Gjendine med til Amsterdam og betale for timer hos en av de fremste sanglærerne i Nederland. Dette takket hun likevel nei til.

Liv i fjellheimen

Tidlig på 1900-tallet kom den hollandske dronning Vilhelmina flere ganger på besøk til Jotunheimen sammen med datteren sin. Gjendine takket da ja til å følge dem som en slags hoffdame på fjellturene. Wilhelmina var glad i å gå og ønsket å se mest mulig av fjellheimen. Datteren, den senere dronning Juliana, var grei å ha med å gjøre og ble med på den ene fjelltoppen etter den andre. Om Juliana sa Gjendine at hun «ble en grei ung dame, like hyggelig, men ikke så myndig, som mor si.»

Sønnen til Oscar II kom også forbi en gang, han var svært høy og stanget hodet opp i døren da han steg inn i steinbuen. Han falt om, og Gjendine visste ikke annen råd enn å tømme vann over prinsen. Han våknet og lurte på hvor han var, men da han kviknet til, var han i godt humør og kjøpte også et par hosebånd for fem svenske kroner.

Gjendine giftet seg med Halvor Olsen Slålien (1874 – 1957), som også kom fra Slålien-grenda. De slo seg ned på slektsgården i hjembygda og måtte både bygge hus og bryte land. De vanskeligste årene kom like etter 1900, da datteren Tora var 3 – 4 år. Mer enn en gang måtte de spise barkebrød gjennom vinteren. De hadde 3 – 4 kyr, men måtte hente vann i elven omkring femti meter unna. Det var mye strev bare for å greie seg. Selv når Gjendine gikk ute med kyrne, hadde hun en trådsnelle festet til kjolen, slik at hun kunne slå nupereller mens hun gikk.

Da Tora ble født, var Halvor stasjonert på Jørstadmoen. Uken etterpå fikk han fri for å se sin førstefødte. Han tok toget til Otta og gikk de syv milene derfra og hjem til barseldram. Noen år senere var Gjendine gravid igjen, men syv måneder på vei skulle hun skylle klær i elven og skled på en issvull. Om natten fikk hun vondt og ble forløst med dødfødte tvillingjenter. Tora var tretten år før lillesøsteren Alma ble født.

Komponisten Sparre Olsen fikk også Gjendine til å synge for seg, og sangene brukte han som elementer i sine egne komposisjoner. Sparre Olsen besøkte Gjendine og Halvor sommeren 1933, og hun sang den en folkevisen etter den andre. Sparre Olsen skulle rekke rutebussen nedover, og idet den kjørte, kom Gjendine på et par bånsuller til. Disse skrev hun ned i en fart på et stykke papir ved kjøkkenbordet, og sendte det med melkebilen nedover dalen, slik at Olsen fikk tekstene samme kveld.

Også Julius Röntgen mintes Gjendines sang i sitt opus 36 for orkester med tittelen Ballade über eine Norwegische Volksmelodie. Inspiriert von Gjendine Slaalien.

Et halvt år før sin død i 1907 kom Grieg på besøk til Slålien igjen, i lag med Beyer og Röntgen. Grieg foreslo da å bekoste en liten hytte ved Gjendevannet, slik at Gjendine og Halvor hadde fjellhytte midtsommers. Gjendine savnet en seter og syntes dette var et flott tilbud, men Halvor som var litt sjalu på Grieg, sa blankt nei og dro i stedet frem trekkspillet. Han spilte ofte til dans og la i vei med en masurka. Grieg og Beyer orket ikke slik musikk, Grieg holdt seg for ørene og ropte «Oksebrøl, oksebrøl!» Halvor ble fornærmet og etterlot Gjendine med gjestene.

Alderdom

I 1961 ble Gjendine innbudt som hedersgjest ved åpningen av Festspillene i Bergen, og på Troldhaugen fikk hun hilse på kong Olav som hun husket fra han var liten gutt, og sjahen av Persia. Som eldre mente hun likevel at hun ikke fikk til kulokken lenger. I stedet snudde kyrne baken til og løp.

På Gjendebu kan man fremdeles se Gjendine-bua, med ei utstilling om Gjendines liv.

Gjendine Slålien ble gravlagt ved Bøverdalen kirke.

Litteratur

• Jotunheimens døtre, Arvid Møller, Oslo 2001, ISBN 82-516-1860-6
• Gjendine, Arvid Møller, Oslo 1976, ISBN 82-02-03559-7
• Gjendine forteller selv om starten på livet sitt, i DNTs skrift fra 1951