Giurgiu (by)

Giurgiu
	Garigaten i Giurgiu
Land	Romania
Fylke	Giurgiu fylke
Hovedstad	Q16898270
Tidssone	Østeuropeisk tid
Postnummer	080011–080882
Areal	46,94 km²
Befolkning	54 551 (2021)
Bef.tetthet	1 162,14 innb./km²
Høyde o.h.	25 meter
Nettside	www.primariagiurgiu.ro
	Posisjonskart Giurgiu Giurgiu (Romania)
	; Giurgiu; 43°54′00″N 25°58′00″Ø
	Giurgiu på Commons

Giurgiu er hovedstaden i Giurgiu fylke, Romania, i landskapet Valakia. Byen ligger på flatlandet og i våtmarksområder på Donaus venstre bredd, rett overfor den bulgarske byen Ruse på motsatt bredd. Giurgiu ligger 490,5 kilometer^[2] fra Donaus utløp ved Sulina.

Tre øyer ligger mellom byen og elven. Den største av dem, Smarda verner om byens havn. Det rike jordbruksområdet mot nord krysses av jernbanelinjen til București. Da jernbanen ble åpnet i 1869 var det som den første i landet. Etter åpningen ble den forlenget ut på øya Smarda. Giurgiu eksporterer tømmer såkorn, salt og petroleum og importerer kull, jern og tekstiler.

Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse krysser elven i utkanten av byen. Sovjetunionen bidro i perioden 1952 til 1954 til å bygge broen over til Ruse i Bulgaria.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

I henhold til folketellingen i 2007 bodde det 68 923 personer i byen, mot 69 345 i 2002. Tilsvarende tall var i 1900 13 977 og i 1930 30 348 personer

Historie[rediger | rediger kilde]

Giurgiu ble trolig grunnlagt i det fjortende århundret som en havn ved Donau for forretningsmenn fra Genova. De etablerte også en bank og handlet i silke og fløyelsstoffer. Byen oppkalte de etter Genovas skytshelgen, San Giorgio (Sankt Georg).

Byen er i kjente kilder første gang nevnt i Codex Latinus Parisinus i 1395 under Mircea I av Valakias regjeringstid. Den ble erobret av det osmanske riket i 1420 for å kunne kontrollere trafikken langs Donau. Osmanene kalte byen for Yergöğü, avledet av yer (jord) og gök (himmel) antakelig fordi dette liknet på uttalen av (San) Giorgio.

Som festningsby opptrer Giurgiu ofte i krigene for å beherske Donaus nedre løp. Særlig gjaldt dette under Mihai Viteazul (1593–1601) og i hans kamp mot tyrkerne. Senere var byen sentral i de russisk-tyrkiske krigene. Byen ble brent i 1659. I 1829 da festningsverkene endelig ble ødelagt, var det eneste gjenværende for byens forsvar en festning på Sloboziaøya, knyttet til fastlandet med en bro.