Girolamo Aleandro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleander, Hieronymus.jpg

Girolamo Aleandro della Mota (eller Hieronymus Aleander) (født 13. februar 1480 i Motta ved Treviso i den venezianske provins Friuli, død 31. januar 1542 i Roma), humanist, pavelig diplomat, erkebiskop.

Akademisk virke[rediger | rediger kilde]

Aleandro studerte i Motta, Pordenone, Venezia og i Padova, og virket fra 1499 i Venezia som professor i klassiske og orientalske språk. Der ble han den førende skikkelse i humanistkretsen rundt boktrykkeren Aldo Manuzio. I 1508 dro Aleander til Paris og underviste hebraisk, gresk og latin der. Han var en populær professor, og hans gresktimer kunne til tider trekke så meget som 1500 studenter. Det var han som innførte det metodiske studium av gresk i Frankrike. Etter pestutbruddet i 1510 flyttet han til Orléans, men returnerte til Paris i juli 1511 og ble rektor ved universitetet der. Hans Lexicon Graeco-Latinum utkom i 1514.

I kirkens tjeneste[rediger | rediger kilde]

I desember 1513 trådte Aleandro inn i sekretærtjeneste for biskop Etienne Poncher av Paris, som var kansler for kong Ludvig XII av Frankrike. I 1515 ble han kansellist for fyrstbiskop Erard von der Mark av Liége. Biskopen sendte ham på et oppdrag til Roma, der hen ble engasjert i det pavelige statssekreteriat. I 1516 ble han geheimnotar for kardinal Giulio de Medici i Roma. I juli 1519 utnevnte pave Leo X ham til sin bibliotekar.

Pavelig utsending til keiserhoffet[rediger | rediger kilde]

Pave Leo sendte ham i september 1520 til sin representant ved keiser Karl Vs kroning og til en av sine utsendinger (nuntius, legat) ved det keiserlige hoff (den andre var den senere kardinal Marino Ascanio Caracciolo), for å bevege keiseren til aksjon mot Martin Luther, som var blitt fordømt for sine teologiske standpunkter ved bullen Exurge Domine den 15. juni 1520. Paven hadde fra før gitt dominikanerpateren Johann Eck i oppdrag å arbeide for å bringe bullen til alminnelig gjennomslag, men han hadde så langt ikke oppnådd noe annet enn å utløse økt sinne og motstand blant Luthers tilhengere. Den formelle bannlysning som fulgte den 3. januar 1521 med bullen Decet Romanum Pontificem, endret ikke på det.

Aleandros innflytelse var en av årsakene til at keiseren sammenkalte til Riksdag i Worms i januar 1521. Som nuntius spilte Aleandro en viktig rolle under Riksdagen. I sin berømte askeonsdagstale den 13. februar 1521 krevde han at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Men hans krav vant ikke tilslutning, og Luther ble istedet kalt til Worms, der han forsvarte seg og sine skrifter i april. Etter råd fra Johann Cochlaeus utferdiget Aleandro deretter et utkast til et edikt mot Luther (se Wormser-ediktet), og utvirket at keiseren undertegnet det. Ediktet ble offentliggjort den 25. mai 1521.

Aleandros meldinger til Roma fra Riksdagen og hans dagboksnedtegnelser er viktige reformasjonshistoriske kildematerialer. De viser også at Aleandro var en mann med stort klarsyn hva gjaldt kirkelige misligheter og med vilje til å innrømme og fordømme forfallet i den romerske kurie, og det pengebegjær og moralske forderv som besmittet mange innen geistligheten.

Etter Riksdagens avslutning dro Aleandro til De spanske Nederlandene, og bevirket at to Luther-vennlige munker ble offentlig brent i Brussel. De to betegnes av og til som «Reformasjonens første martyrer».

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Pave Klemens VII utnevnte i ham august 1524 til erkebiskop av Brindisi og Oria, og samtidig til nuntius ved kong Frans Is hoff i Frankrike. Han havnet i fangenskap sammen med kongen etter slaget ved Pavia den 24. februar 1525, og de ble først satt fri mot en heftig sum løsepenger. I 1531 og 1532 var han atter nuntius hos keiser Karl V, og fra 1533 til 1535 ledet han det pavelige nuntiatur i Venezia.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Ved konsistoriet 22. desember 1536 ble Aleandro kreert til kardinal av pave Paul III. Få uker etter dro han som konsilslegat til Vicenza. Sensommeren 1538 ble han pavens sendemann ved keiser Ferdinand Is hoff, men lykkes ikke i å vinne noen innflytelse under forhandlingene mellom de forskjellige tyske religiøse partier. Mot slutten av 1539 vendte han tilbake til Roma.