Gideon Byamugisha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gideon Byamugisha
Gideon Byamugisha
Født 1959 (alder 54–55)
Ektefelle Pamela
Barn Tre barn
Utdannelse Lærer, prest
Yrke Anglikansk prest
Nasjonalitet Uganda Ugandisk

Gideon Byamugisha (født 1959) er en anglikansk prest i Uganda med et prestegjeld utenfor Kampala. I 1992 ble han den første religiøse lederen i Afrika som åpent sa at han var HIV-positiv.[1][2] I 2009 fikk Byamugisha den 26. Niwano-prisen «i anerkjennelse for hans arbeid for å opprettholde verdigheten og menneskerettighetene til mennesker som lever med HIV/AIDS».[3]

Byamugisha var en av grunnleggerne av African Network of Religious Leaders Living with and Personally Affected HIV and Aids (ANERELA+) i februar 2002,[1] og i 2006 startet han et barnehjem for foreldreløse som hadde mistet foreldrene på grunn av AIDS.[4] Han bor sammen med konen sin og tre HIV-negative barn.[4]

Livet før HIV[rediger | rediger kilde]

Byamugisha kommer fra Kigezi nær Ugandas grense til Rwanda og er eldst av fjorten søsken. Han jobbet som historie- og geografilærer i tillegg til å være rektor før han begynte å studere teologi da han var i tjueårene. Han var da mest interessert i religionsfilosofi.

I 1990 fødte Byamugishas første kone, Kellen, datteren Patience, og begge foreldrene hadde kommet inn på videre studier i Storbritannia. Disse planene ble endret da Kellen fikk brystsmerter i april 1991 og døde en uke senere. Seks måneder senere fant Byamugisha ut at konen hadde dødd som følge av AIDS.[4]

Byamugisha vet ikke når han ble smittet. Hverken han eller konen hadde blitt testet før de giftet seg, og i 1988 var han utsatt for en alvorlig sykkelulykke som gjorde at han måtte få blodoverføringer. Dette skjedde på en tid da blod ikke ble sjekket for HIV.[4]

Livet med HIV[rediger | rediger kilde]

Til tross for muligheter for å miste jobben på grunn av stigmaene som følger med AIDS, bestemte Byamugisha seg for å fortelle ledelsen og kollegene på colleget der han jobbet om diagnosen. Han fikk støtte av dem, men de bad han om ikke å si noe til andre. Til tross for dette fortalte han det først til elevene sine, og så til andre menighetsmedlemmer. Selv anser han dette som et risikabelt valg, da andre menighetsmedlemmer var urolige for at han ville skade kirkens omdømme.[4]

Byamugisha sier at han aldri følte seg skyldig for smitten: «The only regret I have is that I lacked information. I have all this education—two degrees, one first class—but I failed a HIV test.» (Det eneste beklagelige er at jeg manglet infomasjon. Jeg har all denne utdannelsen; to grader, en av de førsteklasses, men jeg strøk på HIV-testen). I 1996 ble han syk, og gikk ned 40 lb (18 kg) fordi han ikke hadde tilgang på antiretrovirale medisiner (ARV). Da han så fikk beskjed om at han kun ville leve et halvt år uten ARV brukte biskopen i Kampala kirkens nettverk til å finne givere (en fra USA og en fra Singapore) som begynte å sende medisiner i 1997.[4]

ANERELA+[rediger | rediger kilde]

Da han begynte å reise rundt og snakke om sykdommen sin, møtte Byamugisha andre religiøse ledere som var HIV-smittet eller hadde sykdommen nært på seg i form av syke eller døde familiemedlemmer, uten å være klare til å snakke om dette offentlig. På den tiden var det mye feilinformasjon om AIDS og HIV i Afrika, og på grunn av forkynnelse og uttalelser fra kristne, muslimske og hinduistiske grupperinger på kontinentet, var det at en av de religiøse lederne skulle være smittet, eller i det hele tatt personlig påvirket av dette, utenkbart.[4]

I 1998 mente Byamugisha at det var behov for å organisere religiøse som hadde personlige erfaringer med HIV/AIDS, og i 2002 hadde han sikret finansiering til å holde et møte for religiøse ledere han hadde snakket med dette om tidligere. 42 ledere møtte på en samling på Collins Hotel i Nyanga Hills rundt 300 km utenfor Harare. Åtte deltagere var HIV-positive, og denne gruppen ble til African Network of Religious Leaders Living with and Personally Affected HIV and Aids (ANERELA+),[4] en organisasjon som hadde mer enn 2000 medlemmer i 39 land i 2006[1] da de ble en del av den nystartede INERELA+[5]

Annet HIV/AIDS-arbeid[rediger | rediger kilde]

Byamugisha har blitt en viktig person i det internasjonale HIV/AIDS-miljøet. Han har jobbet som rådgiver for World Vision og har reist i mange land for å snakke om HIV/AIDS,[6] blant annet på en konferanse i Det hvite hus i Washington i desember 2002.[4] Byamugisha forfekter at HIV-relaterte spørsmål viser problemer i andre samfunnsområder som fattigdom, analfabetisme, sosial ulikhet, kjønnspørsmål, handel og myndighetenes politikk. Om man løser disse problemene mener han det vil ha en merkbar effekt på AIDS-epidemien i Afrika.[4]

Byamugisha peker på at en hovedutfordring for bistandsorganisasjoner er at de heller ser på hva som passer for sine hjemlige donorer i stedet for å akseptere det som faktisk er situasjonen i Afrika. Selv om Den katolske kirke og andre religiøse institusjoner har blitt mykere i synet på kondombruk og undervisning om AIDS i Afrika, holder fremdeles organisasjoner som President's Emergency Plan for AIDS Relief (PEPFAR), den største giveren i Uganda, fast på å undervise om avholdenhet eller å utsette den seksuelle debutten for unge mennesker og trofasthet til en partner for eldre mennesker, to innfallsvinkler Byamugisha har kritisert for å «stigmatisere» dem som ikke kan eller vil vente eller holde seg til en partner. Han har også kritisert PREFAR for deres syn på bruk av synonympreparater. I sitt første år, insisterte PEPFAR på at kun originalmedisiner kunne bli brukt, selv om disse er fem ganger dyrere enn synonympreparater, og dermed, som Byamugisha påpekte, kun kan behandle en femtedel av det de billigere medisinene kan. Byamugisha mente man heller gjorde det som passet for den amerikanske legemiddelindustrien og den evangelikale lobbyen i USA, enn det som passet med realitetene i Afrika.[4]

Familie[rediger | rediger kilde]

Byamugisha bor med sin HIV-positive kone, Pamela, en HIV-negativ datter fra sitt første ekteskap og to negative døtre, Love og Gift, som han har fått med Pamela. Paret bestemte seg for å få barn etter at medisiner som kan hindre at viruset blir overført fra mor til barn ble tilgjengelige i 2000.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c HIV-positive religious leaders break their silence - Mg.co.za (17. mars 2008). Lest 25. juli 2013.
  2. ^ Canon Gideon Byamugisha – ICMDA Worldwide. Lest 25. juli 2013
  3. ^ Reason - Niwano Peace Foundation. Lest 25. juli 2013
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Nolen, Stephanie (2007). 28 Stories of AIDS in Africa (First U.S. utg.). New York: Walker & Company. 
  5. ^ Overview - inerela.org Lest 25. juli 2013
  6. ^ An openly HIV positive Anglican priest visiting Australia to speak against the stigma of AIDS in Africa. Abc.net.au (16. juli 2006). Lest 25. juli 2013

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Stephanie Nolen, 28 Stories of AIDS in Africa. New York: Walker & Company. (2007)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]