Gertrude Bell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gertrude Margaret Lowthian Bell
Gertrude Margaret Lowthian Bell
Gertrude Bell i 1909 ved arkeologiske utgravninger i Babylon
Født 14. juli 1868
Washington Hall, County Durham
Død 12. juli 1926 (57 år)
Bagdad
Yrke Arkeolog, forfatter, politisk analytiker
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
Språk Engelsk
Sjanger Arkeologi, reiseskildringer
Debut Mount Timohorit, Albania (1848)

Gertrude Margaret Lowthian Bell (født 14. juli 1868 i Washington Hall ved Durham i England, død 12. juli 1926 i Bagdad) var en britisk forfatter, arkeolog, politisk analytiker og administrator i Midtøsten. Bell og T. E. Lawrence (også kjent som Lawrence av Arabia) blir ansett som ansvarlige for etableringen av Hasjemittdynastiet, som regjerer Jordan, og dannelsen av staten Irak. Bell var en drivende kraft bak det arabiske opprøret under første verdenskrig og ved fredsslutningen var hun med og trakk opp grensene som definerer dagens Irak.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Gertrude Bell ble født i Washington Hall (nå kjent som Dame Margaret Hall) ved Durham i England. Familien var svært velstående og hun var barnebarn av industrimannen Isaac Lowthian Bell. Familien var meget velstående, noe som muliggjorde hennes tidlige utstrakte reisevirksomhet.[1] Hun beskrives som med «rødlig hår og gjennomtrengende blå øyne, med morens bueformede lepper og runde hake, farens ovale ansikt og spisse nese».[2] Videre ble fremhevet hennes energi, intellekt og eventyrlyst.

Bewstefaren Sir Isaac Lowthian Bell hadde vært medlem av underhuset for Liberals under Benjamin Disraelis andre regjeringsperiode. Hans rolle i britisk politik eksponerte Gertrude i ung alder for internasjonale anliggender og ansporet antakelig hennes nysgjerrighet for slike ting.[3]

Bells mor, Mary Shield Bell, døde i 1871 i barsel etter å ha født sønnen Maurice. Gertrude Bell var bare tre år gammel, men hun ble da også desto mer knyttet til sin far, Sir Hugh Bell, 2nd Baronet, som var borgermester i tre perioder for Middlesbrough, High Sheriff of Durham 1895, Justice of the Peace, Deputy Lieutenant for County Durham, Lord Lieutenant of the North Riding of Yorkshire. Gjennom hele livet rådførte hun seg med ham i politiske spørsmål.

Da hun var syv år gammel fikk hun en stemor, Florence Bell, og etterhvert tre halvsøsken. Florence Bell for teaterforfatter og forfatter av barnelitteratur, og av en studie om arbeidere på Bells fabrikker. Hun oppdro Gertrude med vekt på plikt og pli og intellektuell utvikling. Florence Bells innsats blant fruene til jernarbeiderne ved Bolckow Vaughan i Eston nær Middlesbrough kan ha bidratt til å utvikle stedatterens senere innsats for fremme av irakiske kvinners utdannelse.[4]

Gertrude Bell fikk sin utdannelse ved Queen's College i London, og deretter ved Lady Margaret Hall ved Oxford University da hun var 17 år. Historie var et av de få fagene som kvinner hadde adgang til å studere den gang. Hun spesialiserte seg innen moderne historie, og fikk en first class honours degree på bare to år.

Bell giftet seg aldri. Hun hadde et tett vennskap med major Charles Doughty-Wylie, en gift mann som var diplomat i Det osmanske rike, som hun hadde truffet i Konia i 1906 og gjenopptatt kontakten med i London i 1912, og som hun utvekslet kjærlighetsbrev med fra 1913 til 1915.[5] Etter hans død på Gallipoli i 1915 kastet hun seg over sitt arbeide.

Reiser i Østen, fjellklatring i Alpene, arkeologi[rediger | rediger kilde]

Gertrude Bells onkel, Frank Lascelles, var britisk ambassadør i Teheran og etter fullførte studier reiste hun i 1892 til Iran for å besøke han. Hun beskriver denne reisen i boken Persian Pictures. Hun brukte mye av det neste tiåret til å reise rundt i verden, blant annet drev hun fjellklatring i Sveits. Bell fordypet seg i arkeologi og i språkene arabisk, fransk, tysk, italiensk, persisk og tyrkisk.

I 1899 dro Bell på en lengre reise i Midtøsten. Hun besøkte Palestina og Syria og året etter reiste hun til Jerusalem for å få kontakt med drusere. Hun ble venner med drusere bosatt i Jabal al-Druze,[6] blant annet den drusiske fyrsten Yahya Beg. I løpet av en tolvårsperiode dro hun over Arabia seks ganger.[6]

Innimellom rakk hun i Alpene å bestige fjellene La Meije og Mont Blanc, og stikke ut/nedtegne ti nye vandrestier og oppstigninger i de bernesiske alper. En av alpetoppene i Berner Oberland, den 2632 m høye Gertrudspitze, er oppkalt etter henne; hun hadde besteget den i 1901 sammen med fjellførerne Ulrich og Heinrich Fuhrer. Hun måtte imidlertid avbryte sin bestigning av Finsteraarhorn i august 1902 på grunn av væromslag som blant annet bragte med seg snø, hagl og lyn. Hun måtte tilbringe «forty eight hours on the rope» med sine fjellførere, klamrende seg til klippeveggen under skrekkelige forhold som nesten kostet henne livet.[7]

I 1905 var Bell tilbake i Midtøsten etter sine opphold i mer hjemlige trakter, og møtte en rekke arabiske høvdinger, emirer og sjeiker. Hun offentliggjorde sine opplevelser i boken The Desert and the Sown: Her er hennes beskrivelser og fotografier fra hennes reiser i storsyriske landsbyer og byer som Damaskus, Jerusalem, Beirut, Antiokia og Alexandretta. Bells levende skildringer presenterte også de arabiske ørkener for et bredere vestlig publikum.

Bells arbeidere ved utgravningene i Binbirkilise i 1907

Arkeologi: I 1907 reiste hun til Tyrkia og begynte å arbeide sammen med den skotske arkeologen William M. Ramsey. Deres utgravinger ble beskrevet i boken A Thousand and One Churches. I 1907 oppdaget de et ruinområde i det nordlige Syria nær øvre Eufrats østre bredd, på en bratt skråning over et av elvens tidligere løp. Fra ruinene kunne de lage en oversikt, og beskrev brystvernet rundt:

«Munbayah, where my tents were pitched – the Arabic name means only a high-altitude course – was probably the Bersiba in Ptolemy's list of city names. It consists of a double rampart, situated on the river bank»[8]

I januar 1909 reiste hun til daværende Mesopotamia, besøkte den hettittiske byen Carchemish, fant i mars 1909 ruinene etter palasset i Ukhaidir og ledet utgravningene der, og var også i Babylon og Najaf. Tilbake i Carchemish arbeidet hun nært med de to arkeologene der, den ene av dem var T.E. Lawrence. I 1913 gjorde hun en byrdefull reise i arabiske områder og var den andre vestlige kvinnen, etter Anne Blunt, som besøkte Ha'il.[trenger referanse] Selv om hun ikke ble vel mottatt av det derfra regjerende dynastiet Ibn Rashid kom hun senere til å støtte dem i kampen mot dynastiet Ibn Sa'ud.

Krigen og politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Ved utbruddet av første verdenskrig søkte Bell en stilling i Midtøsten, men det ble avvist og hun meldte seg i stedet frivillig til tjeneste for Røde Kors i Frankrike.[trenger referanse]

Senere ble hun imidlertid anmodet av britisk etterretningstjeneste om å assistere soldatene gjennom ørkener. Hun knyttet gjerne til seg lokale hjelpere som hun dirigert e og ledet under ekspedisjonene. Under sine reiser kunne Bell etabnlere tette bånd til stammefolk i mange deler i Midt-Østen. At hun var kvinne gav henne innpass til gemakkene til stammelederes hustruer, noe som gav henne et blikk for flere perspektiver og funksjoner enn de mannlige arabister. Fra verdenkrigstiden og frem til sin død var hun den eneste kvinne som hadde sterk politisk makt og innflytelse innen britisk midtøstenpolitikk.

I november 1915 ble hun innkalt til Kairo til «the Arab Bureau» (den britiske etterretnings hovedkvarter for regionen) som lå under general Gilbert Claytons ledelse, og hvor også T. E. Lawrence tjenestegjorde. I begynnelsen hadde hun ingen offisiell stilling, men arbeidet med å systematisere Lawrences kunnskaper om plassering og sammensetning av arabiske styrker som kunne oppmuntres til å støtte britenes kamp mot tyrkerne.[trenger referanse]

I mars 1916 ankom Bell Basra, som britiske styrker hadde tatt i november 1914, for å assistere den politiske offiseren Percy Cox. Hun tegnet kart for britiske styrker som rykket frem mot Bagdad. Hun ble den eneste kvinnelige politiske offiser i de britiske styrkene og fikk tittelen «Liaison Officer, Correspondent to Cairo».[trenger referanse] Hun var Jack Philbys styringsoffiser, og lærte ham spionkunsten.[trenger referanse] Da de britiske styrkene tok Bagdad i mars 1917 ble hun beordret dit, og Cox ga henne embedet «Oriental Secretary» og dermed en nøkkelstilling i etterretningstjenesten.[trenger referanse]

Hun tjenestegjorde også i Iran. Hennes arbeid i Midtøsten fikk spesiell omtale i Parlamentet og hun mottok Order of the British Empire.[trenger referanse]

Irak dannes[rediger | rediger kilde]

Da Det osmanske riket brøt sammen i januar 1919 ble Bell gitt oppgaven å analysere situasjonen i Mesopotamia. Hun brukte ti måneder på å skrive en rapport, med en positiv vurdering av arabisk selvstyre.[trenger referanse] Men dette var imidlertid hennes overordnede A. T. Wilson negativ til. I oktober 1920 returnerte imidlertid Percy Cox til Bagdad og ba henne fortsette i stillingen som «Oriental Secretary», med spesielt ansvar for å ha kontakt med den nye arabiske regjeringen.

Hennes forslag ledet til dannelsen av en stat bestående av en sjiamajoritet i sør og med en sunni- og kurdisk minoritet i den midtre og nordre delen. Det er imidlertid ikke slik at Bell hadde gått inn for at Mosul og det kurdisk-dominerte området nordenfor skulle inngått i denne nye staten. Men ved å unnlate å gi kurderne en separat stat forsøkte de britiske kolonipolitikere å holde kontroll over de rike oljefeltene der.[trenger referanse]

Bell anså at sunniene burde lede nasjonen:

«Jeg tviler ikke et øyeblikk på at makten bør ligge hos sunniene, på tross av at de er en minoritet; ellers vil vi få... et prestestyre, som er det rene vanvidd».[trenger referanse]

Bell overtalte Winston Churchill til å støtte Faisal, den avsatte kongen av Syria, som den første kongen i Irak. Da Faisal ankom Irak i juni 1921 var det Bell som rådga ham i lokale spørsmål, som stammeforhold og forretningsliv.[trenger referanse] Bell hadde også oppsyn med utnevnelsen av den nye regjeringen. Den 23. august 1921 ble Faisal kronet til konge i Irak. Grunnet sin innflytelse fikk Bell tilnavnet «den ukronede dronning av Irak».[trenger referanse] Å arbeide med den nye kongen var imidlertid ingen enkel oppgave: «Du kan være sikker på en ting – jeg vil aldri igjen bidra til å skape et kongedømme, det er en for stor påkjenning.»[trenger referanse]

Bagdad arkeologiske museum[rediger | rediger kilde]

Etter at situasjonen i landet hadde stabilisert seg, startet Bell arbeidet med det som etterhvert ble Bagdad arkeologiske museum, opprinnelig etablert inne på området til kongens palass. Hun overvåket utgravinger og vurderte funn. Bell insisterte også på at de gjenstander man fant skulle bli i landet og ikke sendes til Europa.[trenger referanse] Museet ble offisielt åpnet i juni 1926.

Motstander av kvinners stemmerett[rediger | rediger kilde]

Bell ble æresmedlem i den britiske foreningen «Women's Anti-Suffrage League». Hennes grunnlag for sin motstand mot kvinnelig stemmerett var at så lenge som kvinner mente at kjøkken og soverom var deres domene, var de heller ikke i stand til å delta i styringen av nasjonen.[trenger referanse]

Siste år[rediger | rediger kilde]

Bell reiste tilbake til Storbritannia i 1925, og slet med familieproblemer og dårlig helse.[trenger referanse] Hun reiste tilbake til Irak, og fikk kort etter plevritt, og da hun frisknet til fikk hun beskjed om at hennes bror hadde dødd av tyfus.

Den 12. juli 1926 ble Bell oppdaget død, etter det som fremstod som en overdose sovetabletter. Det har vært debatt om dette var et selvmord eller en overdose uten dødsintensjon, ettersom hun hadde avtalt vekking med sin hushjelp.[9]

Hun hadde aldri giftet seg, hadde ingen barn. Noen mener at major Charles Doughty-Wylieas død hadde kastet et kynne over hennes liv det at den bidro til en depressiv disposisjon.[trenger referanse] Hun ble begravet på den britiske kirkegården i Bab al-Sharji-distriktet i Bagdad.[10] Begravelsen var en større begivenhet, med stor deltagelse, blant annet av kolleger, britiske embedsfolk og kongen av Irak.

I 1927 ga hennes stemor ut to bind av hennes samlede korrespondanse fra årene før den første verdenskrig.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Persian Pictures (1892)
  • Safar Nameh (1894)
  • Poems from the Divan of Hafiz (1897),
  • The Desert and the Sown (1907, ny utgave 1987)
  • The Thousand and One Churches (1909, med sir Wiliam Ramsey)
  • Amurath to Amurath (1911)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Goodman, Susan (1985): Gertrude Bell
  • Wallach, Janet (1999): Desert Queen
  • Winstone, H.V.F. (2004): Gertrude Bell
  • Howell, Georgina (2006): Daughter of the Desert, Macmillan

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David W. Del Testa, red. (2001). «Bell, Gertrude». Government Leaders, Military Rulers, and Political Activists. Westport, CT: Oryx Press. s. 20.  (Abonnement påkreves)
  2. ^ Wallach, 1996, s. 6
  3. ^ O'Brien, Rosemary, red. (2000), Gertrude Bell: The Arabian Diaries, 1913–1914, Syracuse, NY: Syracuse University Press 
  4. ^ O'Brien, s. 5–6
  5. ^ Lukitz, 2006. s. 14–17
  6. ^ a b «Gertrude Bell and the Birth of Iraq». Webcache.googleusercontent.com. 15. november 2011. Besøkt 6. desember 2011. 
  7. ^ Helen Berry: BBC History Magazine, september 2013
  8. ^ Alfred Werner Maurer. Mumbaqat 1977 report on the resources of the University of Saarbrücken, undertaken by the German Oriental Society excavation. Philologus Verlag, Basel, 2007.
  9. ^ Janet Wallach: Desert Queen, 1996, Bantam Doubleday Dell, ISBN 978-0-307-74436-4
  10. ^ Buchan, James (12. mars 2003). «Miss Bell's lines in the sand». The Guardian. Besøkt 29. august 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Gertrude Bell – bilder, video eller lyd