George Peele

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
George Peele
Født Juli 1556
London
Død November 1596
Yrke Forfatter
Nasjonalitet England England
Språk Engelsk
Periode 1500-tallet, engelsk renessanseteater
Sjanger Drama, dikt

George Peele (døpt 25. juli 1556 – begravd 9. november 1596) var en London-født dramatiker under den engelske renessansen, kjent for sin smak for særdeles blodige drama.

Liv[rediger | rediger kilde]

Peeles far, som synes å ha tilhørt en familie i Devonshire, var kontorist ved Christ's Hospital, og skrev to avhandlinger om bokhold. Peele fikk sin utdannelse ved Christ's Hospital, og begynte ved Broadgates Hall (Pembroke College) ved University of Oxford i 1571. I 1579 flyttet han over til Christ Church hvor han tok sin kandidateksamen (BA) i 1577, og sin master (MA) i 1579. I det samme året ba ledelsen ved Christ's Hospital deres skriver om å «oppsi hans hus av hans sønn, George Peele». Det er ikke nødvendig å lese mer inn i dette annet enn at ledelsen insisterte at han skulle skaffe seg et levebrød. Han dro til London en gang rundt 1580, men i 1583 da Albertus Alasco (Albert Laski), en polsk adelsmann, ble underholdt ved Christ Church, fikk Peel ansvaret for å sette opp to latinske skuespill av William Gager (15801619) som ble framført for anledningen.

Han ble også komplimentert av doktor Gager for sin versoversettelse av Iphigenias av grekeren Evripides til engelsk. I 1585 ble han ansatt for å skrive Device of the Pageant borne before Woolston Dixie, og i 1591 forestilling i ære for en annen Lord Mayor (Borgermester), sir William Webbe. Dette var Descensus Astraeae (trykt i Harleian Miscellany, 1808), hvor dronning Elisabeth I av England ble æret som Astraea.

Peele var blitt gift så tidlig som i 1583 med en frue som førte med seg en del eiendom og som han raskt festet bort. Robert Greene, på slutten av hans Groats-worth of Wit formaner Peele til anger, sier at han har, som han selv, «blitt drevet til ekstreme forandringer i levebrød». Anekdoter om hans skjødesløse liv ble fremhevet av bruken av hans navn i sammenheng med det oppdiktete Merrie conceited Jests of George Peele (trykket i 1607). Mange av de historier som hadde sirkulert tidligere i andre vitsebøker (engelsk jestbooks), ikke knyttet til Peeles navn, men hvor det er mange personlige berøringer som kan være biografiske. Boken fremmet en del kildemateriale for skuespillet The Puritan (Puritaneren), en av mange verker i Shakespeare Apocrypha (verker tvilsomt knyttet til Shakespeares navn).

Peele døde «av kjønnssykdom» i henhold til Francis Meres, og ble gravlagt den 9. november 1596.

Skuespill[rediger | rediger kilde]

Hans pastorale komedie The Arraignment of Paris (Paris’ stevning) ble framført av selskapet Children of the Chapel Royal for dronning Elisabeth kanskje så tidlig som i 1581, og ble senere trykket anonymt i 1584. I skuespillet blir Paris stevnet framfor Jupiter for å ha gitt eplet til Venus. Diana, som har den endelige avgjørelsen, gir eplet til ingen av konkurrentene, men til en nymfe ved navn Eliza, en opplagt referanse til dronning Elisabeth.

Hans skuespill Edward I ble trykket i 1593. Denne krønikefortellingen er en bearbeidelse av det gamle krønikespillet, og marker et skritt mot den shakespearske historiske drama. Det har blitt hevdet av en del forskere at Peele har skrevet eller bidratt til den blodige tragedien Titus Andronicus, som ellers blir tilskrevet Shakespeare. Denne teorien har sin grunn delvis til Peeles forkjælighet for blodige dramaturgi, noe som vies i The Battle of Alcazar (framført i 15881589, trykket i 1594), utgitt anonymt, men som er tilskrevet med stor sannsynlighet til Peele. The Old Wives Tale (De gamle koners fortelling, skrevet ca. 1588, trykket i 1599) er et kjent eksempel på et elisabethansk drama med emne som helt og holdent er løftet fra Bibelen. F. G. Fleay ser på det som en politisk satire, og identifiserer Elisabeth og Leicester som David og Bathsheba, Maria Stuart som Absalom.

Sir Clyomon and Sir Clamydes (trykket 1599) har blitt tilskrevet til Peele, men med utilstrekkelig begrunnelse. Andre skuespill som er blitt tilskrevet ham er blant annet Jack Straw (ca. 1587), The Wisdom of Dr. Doddypoll (trykt 1600), The Maid's Metamorphosis (trykt 1600), og Wily Beguiled (trykt 1606)   skjønt forskningen for disse tilskrivelsene mangler overbevisende bevisføring. En del forskere har gjentatte ganger grepet til nettopp Peele ved elisabethanske skuespill som er uten identifisert eller usikker forfatter. Skuespill som har blitt tilskrevet eller belastet ham er blant annet Locrine, The Troublesome Reign of King John (Det vanskelige regime til kong Johan), og Del 1 og 2 av Shakespeares Kong Henrik VI-trilogi, i tillegg til Titus Andronicus.

Mindre verker[rediger | rediger kilde]

Blant hans ledighetsdikt er The Honour of the Garter, som med en prolog inneholder Peeles bedømningen av hans samtidige, og Polyhymnia (1590) som på blankvers beskriver seremoniene ved pensjoneringen av dronningens forkjemper, sir Henry Lee. Det blir konkludert ved sonetten «His golden locks time hath to silver turn'd», sitert av William Makepeace Thackeray i det 76. kapittel av The Newcomes. I antologien The Phoenix Nest i 1593 bidrar Peele med The Praise of Chastity (Dydens prisning).

Omdømme[rediger | rediger kilde]

Peele tilhørte en gruppe av universitetsintellektuelle som, i Greenes uttalelse, «brukte deres vett til å skrive skuespill». Greene fortsatt med å si at han var «i en del ting mer sjelden, i intet ringere» til Christopher Marlowe og Thomas Nashe. Den lovprisningen var ikke uten grunnlag. Den anerkjennelse som ble gitt Greene og Marlowe for den økte verdighet i utviklingen av det engelske drama, og for den nye letthet som ble smeltet inn i blankverset må absolutt bli delt med Peele. De mest kjente delene av Peeles verker er derimot de fornøyelige sangene i hans stykker, fra The Old Wives' Tale og The Arraignment of Paris, og sangen «His golden locks time hath to silver turn'd», som ofte blir tatt med i antologier.

Professor F. B. Gummere, i et kritisk essay i forordet til hans utgave av The Old Wives Tale kommer med et annen fordring for Peele. I kontrasten mellom den romantiske fortellingen og den realistiske dialogen ser han det første tilfellet av en humor som var ganske fremmed i de tidligste komedier. The Old Wives Tale er en fortelling i fortellingen, spinkelt nok til heller å bli beskrevet som et mellomspill. Dets bakgrunn av landsens folkeminne har gitt stykket ytterligere en dimensjon og interesse, og det blir gjort mye gjøn med Gabriel Harvey og Richard Stanyhurst. Kanskje Huanebango, som paroderer Harveys versemål, og faktisk også siterer ham ved en anledning, kan ble sett på som en representasjon av erkefienden til Greene og hans venner.

Peeles Verker ble redigert av Alexander Dyce (1828, 18291839 og 1861), A. H. Bullen (2 bind., 1888), og ved Charles Tyler Prouty (3 bind., 19521970). En undersøkelse av metrisk merkverdigheter i hans verker kan bli funnet i F.A.R. Lammerhirts Georg Peele, Untersuchungen bei sein Leben und seine Werke (Röstock, 1882). Se også professor F.B. Gummere, i Representative English Comedies (1903); og en utgave av The Battell of Alcazar, trykt for Malone Society i 1907.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Logan, Terence P., & Smith, Denzell S. red. (1973)_ The Predecessors of Shakespeare: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama. Lincoln, NE, University of Nebraska Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]