George Germain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lord George Germain (1780).

George Germain, 1. markgreve Sackville (26. januar 171626. august 1785), også kjent som George Sackville, var et britisk soldat og politiker som var Amerikas utenriksminister i lord Norths regjering under den amerikanske uavhengighetskrigen. Hans departement fikk mye av skylden for britenes nederlag for de amerikanske koloniene. Hans detaljerte instruksjoner i militære saker sammen med at han ikke klarte å forstå enten kolonienes geografi eller kolonistenes målrettethet, kan forsvare denne konklusjonen.

Militærkarriere[rediger | rediger kilde]

Han startet som kaptein og ble overført til Gloucestershire infanteriregiment som oberstløytnant. Regimentet ble sendt til Tyskland i den østerrikske arvefølgekrigen. I 1743 ble Sackville forfremmet til oberst.

I hans første slaget ledet han angrepet til William Augustus, hertugen av Cumberland, sitt infanteri i slaget ved Fontenoy i 1745. Han ble tatt til fange, men siden han var såret i angrepet, behandlet franskmennene ham og løslatte ham. Da han kom hjem igjen, ble han sendt til Skottland i det 20. infanteriregimentet (Lancashire Fusiliers).

Germain sluttet seg igjen til hertugen av Cumberland i 1747 og 1748, og ble oberst i 7. irske kavaleri og tjente i Nederland. Der var et brudd i hans militære karriere mellom krigene mens han tjente som førstesekretær under sin far og som medlem av parlamentet i den irske folkeforsamlingen. I løpet av denne tiden fikk han også et rykte for homoseksuell oppførsel.

Under sjuårskrigen returnerte Germain til aktiv militærtjeneste. Han ble forfremmet i 1755 til generalmajor. Han ble gitt kommandoen over et fjerde regiment og sluttet seg til Charles Spencer, hertugen av Marlborough, som generalløytnant. De sluttet seg til de allierte styrkene til Karl Wilhelm Ferdinand, hertugen av Braunschweig, i Tyskland. Da Marlborough døde, ble Germain kommandant av de britiske styrkene.

Slaget ved Minden[rediger | rediger kilde]

Det britiske hessiske infanteriet gjorde den 1. august 1759 et vanvittig modig, men vellykket, angrep på sentrumet til den franske linjen i slaget ved Minden. Deres angrepsformasjon slo til og med tilbake det franske kavaleriangrepet ved å holde igjen til det aller siste øyeblikket for så å avfyre en massiv skuddsalve da angrepet kom innenfor ti meter. Da de franske styrkene begynte å falle tilbake til Minden, beordret Ferdinand et britisk kavaleriangrep for å fullføre seieren, men Germain holdt igjen deres fremrykning. Ferdinand sendte sin ordre flere ganger, men Germain var kommet bort fra John Manners, styrkens kommandant. Han fortsatte å holde igjen tillatelsen til Manners til å skaffe seg ære gjennom et angrep, og de allierte mistet muligheten til en avgjørende seier eller omringning. For denne hendelsen, ble han oppsagt og sendt hjem.

Rettssak[rediger | rediger kilde]

Germain nektet å akseptere ansvaret for å ha nektet å følge ordre. Han krevde å bli stilt for retten, og han gjorde et til en stor nok sak at han oppnådde sitt krav i 1760. Retten fant ham skyldig og gav ham en av de merkeligste straffene som noen gang har blitt pålagt en høyere offiser. Rettens dom opprettholdt ikke bare hans oppsigelse, men dømte at han var «...uskikket til å tjene hans majestet i enhver militær tjeneste,» og beordret så at denne dommen skulle leses og legges inn i loggboken til alle regiment i hæren. Kongen fikk hans navn strøket fra det kongelige råds nedtegnelser.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Germain hadde vært parlamentsmedlem flere ganger siden 1741. Han hadde sittet i perioder i både Dublin og Westminster, noen ganger samtidig, men hadde ikke valgt side i de politiske kranglene. Da Georg III ble konge, begynte han rehabiliteringen av sin politiske karriere.

Der så ikke ut til å være noen negative konsekvenser fra den europeiske stillstanden i syvårskrigen. Seirene over den franskmennene innen koloni-imperiet gav en sjanse til at krigens hendelser kunne glemmes. Vanskelighetene med å betale tilbake gjelden som ble opparbeidet for å føre krigen førte til en periode med ustabile regjeringer og endrende politiske allianser. Kong Georg førte Germain i stillhet tilbake inn i nedtegnelsene til det kongelige rådet.

Han ble i økende grad en tilhenger av Frederick North, og i 1769 gjorde han alliansen formell. Samme år døde Elizabeth Germain uten naturlige arvinger og overlot sine eiendeler til ham. Dette forbedret ikke bare hans finanser, det gav ham også en mulighet til å ta navnet formelt. Etter 1770 var George Sackville kjent som lord George Germain.

Germain ble 10. november 1775 utnevnt til utenriksminister for den amerikanske avdelingen. På den tiden hadde Norths regjering tre utenriksministre, en for Europa, en for Amerika og en for resten av verden. Ved siden av internasjonale forbindelser, hadde disse ministrene ansvaret for en stor del av koloniadministrasjonen og for militære operasjoner innenfor sitt område.

Dette gjorde Germain til ministeren med hovedansvaret for å slå ned opprøret i koloniene. Han forfremmet eller avsatte generaler, tok seg av provisjoner og forsyninger og ble involvert i den strategiske planleggingen av krigen. Hans generelle tilnærmingsmetode var basert på hans idé om at «...mobben...ikke burde involvere seg i politikk og styresett som de generelt ikke forstår,» og at «...disse landsbyklovnene kan ikke slå oss.»

Lord Germain og statsminister lord North gjorde tre antagelser om krigen de stod ovenfor. Den ene var at amerikanske styrker ikke kunne stå imot angrepene til de britiske. For det andre ville krigen ligne tidligere kriger de hadde utkjempet med suksess i Europa. Til slutt ville seieren deres føre til at koloniene ville bli trofaste. Alle disse antagelsene viste seg å være gale.

Han arbeidet med general Burgoyne i 1776 med å planlegge, støtte og gi ordrer for Saratogafelttoget. Men det at hans ordrer til William Howe ikke var klare nok, bidro til felttogets nederlag. I 1781 bidro forvirringen mellom ordrene til Charles Cornwallis og Henry Clinton til nederlaget ved Yorktown.

Etter revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Da lord North gikk av i 1782, fratredde Germain både sin ministerpost og sitt parlamentssete. Kong Georg adlet ham som markgreve Sackville, men kontroversen rundt hans behandling av krigen fortsatte. Noen medlemmer var i mot at han skulle sitte i overhuset, men hans sviktende helse gjorde saken irrelevant. Han trakk seg tilbake til sitt hjem på landet ved Stoneland Lodge i Sussex og døde der i 1785.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Valentine, Alan, Lord George Germain, 1962.