George Edward Grey

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sir George Edward Grey (1812-1898) var blant annet statsminister i New Zealand

George Edward Grey (født 14. april 1812, død 19. september 1898) var en britisk soldat, oppdagelsesreisende, guvernør, statsminister i New Zealand og forfatter. Han var guvernør i Australia, Kappkolonien og to ganger i New Zealand.

Tidlig liv og utforskning[rediger | rediger kilde]

Grey var født i Lisboa i Portugal bare noen dager etter at hans far, oberstløytnant Grey i 30. infanteriregiment, ble drept i slaget ved Badajoz i Spania. Hans mor overhørte to offiserer som snakket om hans død fra balkongen av hennes hotell i Lisboa, og dette førte til en for tidlig fødsel. Hun var datter av en irsk geistlig, pastor John Vignoles. Grey ble sendt til en skole i Guildford i Surrey og ble tatt opp på Royal Military College i 1826. Han ble visekorporal i 83. regiment som i 1830 ble sendt til Irland. Der utviklet han mye sympati for de irske bøndene viss store nød gjorde sterkt inntrykk på ham. Han ble forfremmet til løytnant i 1833 og fikk førsteklasses skussmål da han avla eksamen på Royal Military Academy Sandhurst i 1836.

Han ledet i 1837 en katastrofalt dårlig forberedt utforskningsekspedisjon i det nordvestlige Australia fra Cape Town. Bare en mann i gruppen hans hadde sett det nordlige Australia før. Det var på denne tiden antatt at en stor elv munnet ut i Indiahavet i Nordvest-Australia og at nedslagsfeltet for denne elva ville være ypperlig for kolonisering. Grey tilbød sammen med løytnant Lushington seg til å utforske nedslagsfeltet og seilte 5. juli 1837 fra Plymouth i ledelsen for en gruppe på fem menn. De andre var Lushington, Walker som var lege og naturforsker, og to korporaler fra ingeniørkorpset. Andre sluttet seg til gruppen i Cape Town, og de gikk i land ved Hanover Bay tidlig i desember. De gikk på grunn, druknet nesten og hadde gått seg fullstendig vill. Grey var såret etter en trefning med innfødte aboriginer. De klarte å spore kursen til elva Glenelg før de gav opp og trakk seg tilbake til Mauritius for å komme til hektene.

To år senere returnerte Grey til Vest-Australia og gikk igjen på grunn med sin gruppe ved Kalbarri. De var de første europeerne som så Gascoyne, men måtte gå til Perth og overlevde turen på grunn av Maigo, en wadjukisk noongar som skaffet det som eventuelt kunne finnes av mat og vann. De overlevde ved å drikke flytende gjørme. På dette tidspunktet ble Grey en av få europeere som lærte seg noongar-språket fra det sørvestlige Vest-Australia.

Guvernør i Sør-Australia[rediger | rediger kilde]

Sir George Edward Grey (1861)

Grey var den tredje guvernøren av Sør-Australia fra 1841 til 1845. Han styrte kolonien i den vanskelige periode etter grunnleggelsen. Til tross for at han var mindre styrende enn hans forgjenger, George Gawler, sikret hans budsjettiltak at kolonien var i god stand da han dro for å styre New Zealand.

Guvernør i New Zealand[rediger | rediger kilde]

Grey tjente som guvernør i New Zealand to ganger, fra 1845 til 1853 og igjen fra 1861 til 1868. Han var kanskje den mest innflytelsesrike under den europeiske bosetningen av New Zealand i det 19. århundre.

Grey ble utnevnt som den tredje guvernøren av New Zealand i 1845. Under styret til hans forgjenger, Robert FitzRoy, skjedde det voldelige sammenstøt mellom nybyggere og maorier i flere deler av Nordøya, hovedsakelig over krav på land. I Nelson–området ignorerte nybyggere motstand fra Ngati Toa og forsøkte å okkupere land i distriktet Wairau. 22 nybyggere og minst fire maorier ble drept i et forhindret forsøk fra en væpnet gruppe på å arrestere de mektige høvdingene Te Rauparaha og Te Rangihaeata. Helt nord i landet gjorde Nga Puhi-høvdingene Hone Heke og hans allierte, Kawiti, opprør mot de britiske myndighetene i frykt for at europeerne ville ta alt landet deres.

Til tross for det faktum at de fleste av Nga Puhi tok myndighetenes side, ble britene katastrofalt slått ved Ohaeawai. Grey var bevæpnet med finansiell støtte og styrkene som ble nektet FitzRoy og okkuperte Kawitis festning i Ruapekapeka som Kawiti allerede hadde evakuert. Etterpå unngikk Grey direkte konfrontasjon med Heke og Kawiti og anerkjente på den måten en delvis maorisk seier. Han tilbød forsikringer til maoriene om at han ikke ville konfiskere landet deres. I sør arresterte han Te Rauparaha og fengslet ham. Greys handlinger fikk slutt på kampene for de neste ti årene. Grey la skylden for striden i nord på Henry Williams og andre misjonærer og regnet dem som «ikke bedre enn landarbeidere» viss ønske om land ville kreve «en storm utgytelse av britisk blod og penger»[1]

Grey fikk stor innflytelse på den endelige formen på New Zealands konstitusjonsvedtak i 1852 etter at vedtaket fra 1846 stort sett ble suspendert på hans forespørsel. Han var guvernør da de første provinsene i New Zealand ble opprettet.

Han fikk særlig respekt for sin håndtering av maorisakene fra 1845 til 1853. Han anstrengte seg for å vise maoriene at han fulgte med på betingelsene i Waitangiavtalen, forsikret dem om at deres landrettigheter ville anerkjennes fullt og helt. I distriktet Taranaki var maoriene svært nølende til å selge sitt land, men andre steder lyktes Grey mye bedre, og nesten 130 000 km² ble kjøpt av maoriene, med det resultat at britenes bosetninger ekspanderte raskt. Grey var mindre suksessrik i sine forsøk på å assimilere maoriene. Han manglet rett og slett finansielle midler til å realisere sine planer. Selv om han subsidierte misjonsskolene som krevde at de skulle undervises i engelsk, var det bare noen få hundre maoribarn som gikk på dem til enhver tid.

Fotografi av sir George Edward Grey

Grey ble igjen utnevnt til guvernør i 1861 etter at New Zealand fikk en grad av selvstyre og tjente frem til 1868. hans andre periode var svært forskjellig fra den første siden han måtte ta hensyn til kravene fra et valgt parlament.

Grey hadde stor respekt fra maoriene og reiste ofte sammen med en gruppe høvdinger. Han fikk ledende høvdinger til å få skrevet ned deres beretning om maoritradisjoner, legender og vaner. Hans fremste informant, Wiremu Maihi Te Rangikāheke, lærte Grey å snakke maorisk.[1][2]

Grey kjøpte Kawau Island i 1862 da han kom tilbake til New Zealand for sin andre periode. I 25 år brukte han store mengder av sin personlige formue på å utvikle øya. Han forstørret og omformet herregården, den tidligere boligen til overoppsynsmannen for kobbergruven. Her plantet han mange forskjellige eksotiske trær og busker, akklimatiserte mange fugler og dyrearter og samlet en anerkjent samling av sjeldne bøker og manuskripter, kunstverk og kuriositeter samt bruksgjenstander fra maorifolket som han styrte over.

Han satte i gang invasjonen av Waikato i 1863 for å ta kontroll over den rike landbruksregionen til maoriene. Krigen førte mange britiske soldater til New Zealand. På et tidspunkt var det flere soldater plassert der enn noe annet sted i verden. Sent i 1860-årene bestemte den britiske regjeringen seg for å trekke tilbake imperiestyrkene fra New Zealand. På det tidspunktet hadde maorihøvdingene Te Kooti og Titokowaru alarmert koloniregjeringen og nybyggerne på det sterkeste med en rekke militære suksesser. Med støtte fra statsminister Edward Stafford, omgikk Grey instruksjonene fra kolonikontoret om å fullføre tilbakesendelsen av regimentene som hadde startet i 1865 og 1866. Til slutt ble Grey kalt tilbake av den britiske regjeringen i februar 1868.[1] Han ble erstattet av sir George Bowen.

Guvernør i Kappkolonien[rediger | rediger kilde]

Grey var guvernør i Kappkolonien fra 5. desember 1854 til 15. august 1861. Han grunnla Grey College i Bloemfontein i 1855 og Grey High School i Port Elizabeth i 1856. I Sør-Afrika tok Grey seg strengt av de innfødte, men satte i gang med å sette til side områder med land til deres eksklusive bruk for å beskytte dem fra de hvite kolonistene. Han fungerte mer enn en gang som forhandler mellom regjeringen i Oranjefristaten og de innfødte, og han kom til slutt til den konklusjonen at et føderalt Sør-Afrika ville være til det beste for alle. Oranjefristaten ville vært villige til å slutte seg til føderasjonen, og det er sannsynlig at også Transvaal ville ha gått med på dette. Men Grey var 50 år forut for sin tid og kolonikontoret ville ikke gå med på hans forslag. Til tross for deres instruksjoner fortsatte Grey å tale for union, og i forbindelse med andre saker som forsøket på å få soldater til å slå seg ned i Sør–Afrika etter Krimkrigen, så han flere ganger bort fra sine instruksjoner.

Statue av sir George Edward Grey i Albert Park i Auckland i New Zealand.

Mår alle omstendigheter er tatt med i betraktningen, er det ikke overraskende at han ble kalt tilbake i 1859. Men han hadde knapt nådd England før et regjeringsskifte førte til at han fikk en ny periode, under forståelse av at hans planer om en føderasjon i Sør-Afrika skulle oppgis og at han i fremtiden ville adlyde sine instruksjoner. Grey var overbevist om at grensene for de sørafrikanske koloniene burde utvides, men kunne ikke finne støtte i den britiske regjeringen. Han arbeidet fremdeles for å få støtte da det brøt ut krig med maoriene. Det ble bestemt at Grey igjen skulle utnevnes til guvernør i New Zealand. Da han dro, var hans popularitet blant folkene i Kappkolonien uten grenser, og statuen som ble reist av ham i Cape Town mens han levde, beskriver ham som «en guvernør som gjennom sin høye karakter som kristen, statsmann og gentleman hadde innyndet seg i alle samfunnsklasser og som gjennom sin nidkjære hengivenhet til Sør-Afrikas beste interesser og hans dyktige og rettferdige administrasjon, har sikret godkjennelse og takknemlighet fra alle hennes majestets undersåtter i denne delen av hennes herredømme.»

Statsminister i New Zealand[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt til overoppsynsmann for Auckland Province i 1875 og til medlem av parlamentet i valget i 1875. Grey motsatte seg avskaffelsen av provinsene, men hans motstand viste seg å være ineffektiv og provinssystemet ble avskaffet i 1876. Grey ble så parlamentsmedlem for Thames i 1876. Nederlaget til Harry Atkinson som statsminister den 13. oktober 1877 gjorde at Grey ble valgt til statsminister av parlamentet. Hans regjering fungerte ikke særlig godt. Grey forsøkte å dominere regjeringen og havnet i konflikt med guvernøren. Hans periode som statsminister regnes av historikere som mislykket[2]. Mot slutten av 1879 fikk Greys regjering problemer på grunn av skattlegging av land. Til slutt ba Grey om et tidlig valg i 1879. Grey hadde nå dårlig helse og han trakk seg tilbake fra politikken i 1890 og dro til Australia. Da han returnerte til New Zealand, ba en delegasjon ham om å stille opp for Newton–setet i Auckland som han ble valgt til uten motstand. I desember 1893 ble Grey igjen valgt for Auckland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Sinclair, Keith - Dictionary of New Zealand Biography «Grey, George 1812 - 1898»
  2. ^ a b The Penguin History of New Zealand, s 203

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]