Geodynamikk
Geodynamikk er vitenskapen rundt jordens indre og jordoverflatens dynamikk, og regnes som en underdisiplin av geofysikk og på mange måter den andre halvdelen til dynamisk meteorologi som sammen utgjør planetenes totale dynamikk. Vitenskapen fokuserer i hovedsak rundt oppførselen til mantelen, for fra det å forstå blant annet: vulkanisme, jordskjelv, forkastningsdannelse og litosfæreplatenes oppførsel som helhet. Flere metoder blir brukt i dette fagfeltet; blant annet måling av magnetfelter, gravitasjonsmålinger, måling av seismisk bølgebevegelse, analyse av mineralers isotopkomposisjon, med fler.
Geodynamikk kan relateres til astronomi. For eksempel ved å påvise ut av andre planeters indre oppbygging, rotasjonsbevegelse og koordinater i sammenheng med referansesystemet. På månen er det utplassert en seismograf, som fra jordskjelv generert av meteorittnedslag har vist at månen ikke har en flytende mantel, slik som jorden.
Forskning[rediger | rediger kilde]
Innen geodynamikk studeres ofte data samlet fra geodesi, GPS, InSAR, seismologi og datasimulering. Sentralt temaer for forskningen omhandler: deformasjon av bergarter fra stress, syklusen til superkontinentene slik som Pangea og Gondwanaland, observasjon av isbreer som analogi til manteloppførsel og ikke minst forståelse av drivkreftene rundt platetektonikken.
Norge[rediger | rediger kilde]
I Norge drives det forskning blant annet fra Centre for Earth Evolution and Dynamics (et senter for fremragende forskning) ved Universitetet i Oslo, og «system dynamics» ved Universitetet i Bergen.
Jordens oppbygning[rediger | rediger kilde]
Fra Andrija Mohorovičić oppdaget moho i 1909, startet kartleggingen av jordklodens indre. Seismografene utviklet seg og ble mer fintfølende, men likevel var man avhengig av svært kraftige jordskjelv for å kunne kartlegge de dypeste områdene av jordens indre. Under den kalde krigen ble seismografer et viktig instrument for å overvåke militære prøvesprenginger. Dette førte til en bredere dekning av seismografer omkring jordoverflaten. Enkelte av prøvesprengningene ble så kraftige at de sendte seismisk bølge gjennom kjernen til jordkloden. Disse dataene har vært viktige for kartleggingen av jorden og mye arbeid har derfor skjedd i kjølvannet av den kalde krigen.
Jorden deles ofte opp i 4 lag: litosfæren som er 10-80 km tykk, mantel som er 2900 km, jordens indre kjerne og jordens ytre kjerne. Geodynamikk ser på oppførselen i disse lagene. En forenklet analogi er at man har en varm kjerne som fungerer som en "motor" for konveksjon i det veskelignende mantel-laget, mens på toppen av dette "flyter" litosfæreplatene mot hverandre i eks. subduksjonssoner eller fra hverandre i eks. midthavsrygger. Kjernen avkjøles som følge av konveksjonen, men det skjer svært sakte fordi litosfæren er som et lokk på systemet.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- (no) «Geodynamikk» i Store norske leksikon